@heiaklubben/Ingunn Dybendal

Ensomhet blant enslige mindreårige flyktninger

Ungdommene jeg jobber med, skårer lavt på sosial støtte. Hvilken vei jeg skal hjelpe ungdommen med å finne ut av ensomheten, beror på hvilken vei som ledet inn til ensomheten.
23.11.2021
16:35
23.11.2021 16:46

Ensomhet er et fenomen som alltid har opptatt meg. Jeg frykter ensomheten. Gjennom mitt arbeid med timebasert ukentlig oppfølging av enslige mindreårige flyktninger har fenomenet blitt en stadig større del av min hverdag og min oppmerksomhet.

For å forstå fenomenet bedre vil jeg se nærmere på hva ensomhet er og hvordan ensomhet kan forstås. Jeg vil også utforske hvilke veier ut av ensomheten jeg kan bistå ungdommene med å mestre og hva vi som tjeneste kan gjøre annerledes.

Peter Stang, referert i Holmqvist og Östlund (2019), hevder at trangen til og ønsket om å høre til ligger i våre gener, ettersom vi har behov for samhørighet for å overleve. Dette er grunnen til at kroppen gir oss sterke varselsignaler når vår sosiale tilhørighet er truet. Vi blir stresset, engstelige og ukomfortable som følge av at kroppen vår forsøker å fortelle oss at vi skal vende tilbake til den sikkerheten gruppens tilhørighet medfører.

I mitt daglige arbeid er møtet med ensomme mennesker hverdagskost. Det ligger nærmest i ordene man benytter for å betegne gruppen «enslige mindreårige flyktninger». Men ikke alle er ensomme, selv om de er enslige.

Aldri sovet aleine

Halvorsen (2008) påpeker at ensomhet er noe subjektivt. Ensomhet oppstår hvis det er diskrepans mellom hvordan en ønsker å ha det sosialt og hvordan ens virkelighet faktisk ser ut.

Jeg er miljøterapeut for en ungdom som er på trappene til voksenlivet. Han kommer fra en kultur som skiller seg svært mye fra den kulturen vi praktiserer i dagens Norge. Han har vokst opp med storfamilien på landsbygda. Den dagen jeg hadde hjulpet ham å flytte i egen bolig, ønsket han ikke at jeg skulle dra: «Jeg er redd, jeg har aldri sovet alene før.» Han har siden da utvik­let søvnvansker. Et av punktene i et nettbasert søvnprogram vi arbeidet med var «Hvordan få en god start på dagen». Tipsene var blant annet det å få noen til å vekke deg, å få noen til å lage en kopp kaffe som ventet. Ingen av tipsene tok høyde for at en bodde alene. Ungdommen ble motløs og forklarte meg at det er slike ting som gjør at han føler seg mest ensom. At han aldri hører lyden av noen andre som dusjer, at ingen koker kaffe. I en av skolens ferier var han på besøk hos slektninger. Det første han sa da jeg spurte hvordan ferien hadde vært var: «Bra. Jeg har sovet godt. Alle la seg tidlig og sto opp samtidig. Det var så deilig å sovne inn til lyder av familie.»

En kilde til ensomhet blant unge voksne kan være overgangen fra skole til voksenlivet, det å løsrive seg fra familien og andre relasjoner fra barndommen, og skulle bli selvstendig (Holmqvist og Östlund, 2019). Hva skjer når denne løsrivingen skjer uønsket, på et for tidlig stadium av ungdomstiden, og i tillegg preges av flukt og alt det bringer med seg?

Samfunnets normer

Ulikhetene mellom kollektivistiske samfunn og vårt individualistiske Norge er vanskelig å tilpasse seg for mange av ungdommene. I individualistiske samfunn verdsettes autonomi og ens egne mål høyt, mens det i kollektivistiske samfunn vies langt mer oppmerksomhet til ens rolle i familien og samfunnet for øvrig (Holmqvist og Östlund, 2019).

Dersom det ligger i samfunnets normer at det er ens eget ansvar å unngå ensomhet, er det muligens kortere vei til konklusjonen at det er noe galt med en selv dersom en ikke lykkes sosialt, en ikke har en partner, eller dersom en til tross for å ha en partner føler seg ensom. Dette kan forsterke opplevelsen av emosjonell ensomhet (Holmqvist og Östlund, 2019).

Over halvparten av enslige mindreårige i Bergen oppgir at de har en til to personer å rådføre seg med. De viktigste støttespillerne er ansatte i barnevernstjenesten. Ungdommene opplever også å ha få beskyttende strategier. Sammenlignet med et generelt ungdomsutvalg er det særlig sosial støtte de skårer lavt på (Bøe og Kvestad, 2019).

Mestringsopplevelser

Forskning sier at mangel på sosial støtte øker forekomsten av lidelser, både fysiske og psykiske. Vår psykiske helse avhenger av god sosial støtte, og mangel på det vil som regel være ensbetydende med ensomhet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s. 22).

Waaktaar og Christie, referert i Myhrer og Stenerud (2011), viser til at mestring, fellesskap, kreativitet og kontinuitet er resiliensfremmende faktorer som bør fremmes i arbeid med enslige mindreårige. Tjenesten jeg arbeider for, organiserer en klubb for ungdommene en gang i uken, hvor måltid og fellesskap er sentrale verdier. Tjenesten vurderte å utvide tilbudet til å gjelde to dager i uken, og ungdommen fra eksempelet over svarte nei. Hvorfor? Han har mye på tapetet de andre dagene, med skole og fotballtrening. Så hva skal vi fylle på mer av da?

Når ungdommene og jeg arbeider for å opprette eller utvide nettverk, er fotballtrening, treningssenter, støttespiller fra Røde Kors, Buddy – som er en tidligere enslig mindreårig som fungerer som mentor, hyppig forsøkte tiltak. I Regjeringens strategi for god psykisk helse (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s. 15) omtales økt bruk av frivillighet som en vaksine mot ensomhet.

Gode mestringsopplevelser er først og fremst det som fører til personlig utvikling. Ungdommens aspirasjonsnivå vil følge opplevelsen av å lykkes/mislykkes. Ved høy grad av mestringsforventning vil ungdommen kunne se mulighetene, mens ved lav grad vil den i større grad se begrensningene (Sollesnes, 2013). Det er dermed viktig at vi har fotballtreneren med i forståelsen av at det å inkludere ungdommen på laget er avgjørende. Dersom ungdommen sier til meg at ingen snakket til ham i pausene, vil ensomhetsfølelsen kunne forsterkes og fritidstilbudet blir ikke attraktivt for ungdommen.

Kulturell ensomhet

Mangel på interaksjon med familie blir mer knyttet opp mot ensomhet i kollektivistiske kulturer, sammenlignet med individualistiske kulturer, mens mangel på vennskap er en viktigere faktor for ensomhet i individualistiske kulturer (Holmqvist og Östlund, 2019). Tapet av storfamilien og det fellesskapet den medfører kan vi vanskelig erstatte med timebasert oppfølging og prososiale fritidsaktiviteter. Men vi kan kanskje veie opp for noe av det?

Kulturell ensomhet er en form for fremmedgjøring hvor en opplever seg mellom to kulturer, uten å kjenne tilhørighet til noen av dem (Halvorsen, 2008). Kulturbevissthet og kultursensitivitet er veldig viktig å ha i ryggmargen i møte med enslige mindreårige. De jeg arbeider med sier at det er hyggelig at vi viser interesse og nysgjerrighet og spør dem om skikker og kultur fra hjemlandet, men de ønsker at vi vet en del om tabubelagte temaer, potensielle dilemmaer og negative sider ved kultur som er vanskelig for dem å forklare fritt om.

Det å føle seg annerledes enn de andre og oppleve at det ikke nytter å be om hjelp, fordi ingen vil forstå en, er en kilde til ensomhet (Holmqvist og Östlund, 2019).

Eksistensiell ensomhet er den dypeste formen for ensomhet, den hvor en opplever seg selv som alene i verden (Halvorsen, 2008). Denne formen for ensomhet beskriver flere av ungdommene at de opplevde i tiden de var på flukt og tiden etter. Opplevelsen av å være helt alene i verden. De har fortalt om følelsen av at ingenting gir mening når de er i Norge og familien på andre siden av verden.

Samtidig som jeg lytter og forsøker å hjelpe dem med å finne måter å leve videre med savnet og følelsene, skal jeg forholde meg til min arbeidstid. Vi avklarer roller så tydelig vi kan i oppstartsfasen av forholdet, men det er en gjenganger at offentlige relasjoner er fremmed for mange av ungdommene.

En selvstendig hverdag

Arbeidstiden er et av de områdene jeg skulle ønske at kommunen organiserte annerledes i arbeidet med enslige mindreårige. I vår kommune finnes det ulike tiltak som ungdommene kan bo i. Egen hybel er tiltaket for de mest velfungerende ungdommene som ønsker det selv. Det er det eneste tiltaket som er ubemannet. De av ungdommene som har behov for støtte og veiledning i overgangen til en selvstendig tilværelse får tilbud om timebasert oppfølging fra miljøterapeut. Men hva om vi hadde organisert oss i doble team? Da hadde tilbudet til ungdommene dekket timene fra morgen til kveld, og de hadde i tillegg fått to voksenpersoner å spille på.

Noe av det mest utfordrende synes jeg er det punktet som ofte er oppført som hovedmålet i tiltaksplanen; å mestre en selvstendig hverdag. For mange av ungdommene ville dette målet sett veldig annerledes ut i deres hjemland. I mange kollektivistiske kulturer bor man aldri alene. Det er ikke et mål å mestre alle ferdigheter som trengs for å leve alene. Men i Norge er det det.

Jeg må våge å utforske sammen med ungdommen hvordan tilværelsen hadde vært for dem dersom de var i sitt hjemland. Mange av ungdommene strever med tanken og skyver den bort. De føler savn til den familien de hadde hatt, gjerne med egen partner og barn. Levealder og gjennomsnittsalder for når man får sitt første barn er også temaer vi må snakke om. Mens en 19-åring i deres hjemland ville vært gift og hatt barn, er det ikke det som er normalen i Norge. Kultur spiller en rolle i hva som definerer en som ensom.

Bo sammen

Flere av ungdommene ønsker å bo sammen med venner. I vår kommune har enslige mindreårige mulighet til å søke kommunal bolig. Som hovedregel bare de kan bo én i en slik bolig. Tilbudet er verdsatt fordi det innebærer stabilitet og sikkerhet over tid. Bostøtte er en av de positive sidene. Myhrer og Stenerud (2011) skriver om overgangen til voksenlivet, at en av forutsetningene for at det skal bli reell trening er at ungdommene bor i individuelle boenheter. Jeg mener imidlertid at ensomme ungdommer som ønsker å bo sammen bør få mulighet til det. Dersom de får hjelp til å søke på det private leiemarkedet mister de dessverre muligheten til å motta bostøtte, som igjen gjør det økonomisk vanskeligere dersom de ønsker å studere på høyskole eller universitet.

Men hva om kommunen hadde frigjort et helt kommunalt bygg til enslige mindreårige? Da kunne tjenesten disponert en av leilighetene, bemannet av miljøterapeuter i turnus.

En annen god løsning kan være å søke etter vertsfamilier som ønsker å fortsette leieforholdet med ungdommen etter at engasjementet deres som vertsfamilie har løpt ut. På denne måten får ungdommen en gradvis overgang til en selvstendig tilværelse, uten unødvendige oppbrudd og med videre sosial støtte.

En voksen som bryr seg

Myhrer og Stenerud (2011) snakker om viktigheten av å se den enslige mindreårige i kontekst, og unngå praksiser som tar utgangspunkt i kategoriseringer. Ideelt sett ønsker jeg meg at alle enslige mindreårige som flytter i egen bolig har krav på miljøterapeut. De oppfyller det eneste kriteriet jeg mener er av betydning, de er alene. Men er det da min frykt for ensomheten som snakker? Har alle enslige mindreårige lyst på en miljøterapeut? Hjelde og Stenerud referert i Myhrer og Stenerud (2011) sier at enslige mindreårige presenterer følgende ønsker og behov; å ha en voksen som bryr seg om dem, å få skole og utdanning, å få være en helt alminnelig ungdom.

Jeg er offentlig ansatt og har en profesjonell relasjon til ungdommene. Samtidig er jeg personlig involvert og bryr meg om dem. For min del er en del av omsorgen at jeg sender dem kort når det er høytider eller ferier, at jeg kjøper en brukt bok som Drageløperen og legger i postkassen til min afghanske ungdom, at jeg tar med en kurv jordbær på sykebesøk, selv om jeg ikke kan levere kvittering og få refundert pengene fra tjenesten.

Andre sider av oppfølgingsarbeidet krever at jeg setter meg ekstra inn i regler og rutiner og samarbeider tettere med skole og andre instanser enn hva som er påkrevd av meg. For eksempel kan det utgjøre en stor forskjell at jeg tar en ekstra runde med læreren om hvilke fag som er skriftlige og dermed krever skriftlige prøver, og hvilke som kan gjennomføres muntlig. Slike små grep kan bidra til å styrke ungdommens tillit og opplevelse av å bli tatt på alvor, og i neste runde være med på å styrke dem mot ensomhet.

Tapsopplevelser

Halvorsen (2008) nevner det å kaste seg inn i et autoritært forhold, destruktivitet eller konformitet som fluktmekanismer. For ungdomsgruppen jeg møter kan dette være negative vennenettverk, det å bli rekruttert til bruk og salg av narkotika, å bli misbrukt eller lurt online i ulike spill og forum. Jeg burde nok kunnet lage en mye lengre liste, men dette er noe av det jeg har for lite fokus på i samtaler med ensomme ungdommer.

Hvilken vei jeg skal hjelpe ungdommen med å finne ut av ensomheten, beror på hvilken vei som ledet inn til ensomheten. Noen av grunnene kan være skjult for ungdommene før de har fått hjelp til å sette ord på og utforske hvordan ting har vært. Halvorsen (2008) påpeker at selvrefleksjon kan bidra til å få bukt med ensomheten.

For ungdommene jeg arbeider med gjelder fellesnevnere som de har erfart gjennom det å bli atskilt fra sin familie, venner, hjemland og kultur, for så å gjennomgå en flukt og ende opp i Norge, med alt det innebærer av ny kultur, ny hverdag og mangel på sosialt liv. Alle har med seg tapsopplevelser, negative livsbegivenheter og livskriser. Halvorsen (2008) påpeker at slike tapsopplevelser ofte innebærer svekking i det sosiale nettverket, som kan være en vei inn i ensomheten.

Noen klarer godt å bygge seg et meningsfylt liv i sin nye tilværelse, mens andre strever i årevis. Dersom ungdommene er disponert for ensomhet individuelt, i form av sjenerthet, innadvendthet og skyhet, samtidig som de har med seg negative samspillserfaringer fra oppvekst eller flukt, kan det være ekstra utfordrende for dem å gå inn i nære relasjoner. Språk er også en faktor som hemmer samspillet med andre.

Håndtere ensomhet

Hvis en ikke kan forsone seg med den kroniske ensomhetsfølelsen, kan en lære strategier for å håndtere den. Halvorsen (2008) kaller det følelsesfokusert mestring. Jeg gjør mye av dette, men savner verktøy som styrker meg. Tjenesten tilbyr Teaching Recovery Techniques (TRT). Her lærer ungdommen om hvilken effekt traumatiske hendelser kan ha på kropp og tanker, strategier for å mestre tankekjør og angst, råd om søvnhygiene osv. Det hadde vært hensiktsmessig om alle miljøterapeuter fikk opplæring i TRT, slik at også dette satt i fingerspissene når vi er ute og arbeider med ungdommene.

Et av de små miljøterapeutiske knepene jeg kjemper for, er å ha økonomisk rom for å lage måltider og hygge oss sammen med ungdommene. Fordi med mat og ro kommer også tilliten gradvis. Regjeringen sier at grunnlaget for god psykisk helse legges i alle sektorer. «Det legges rundt matbord der man blir både mett og sett. Grunnlaget for god psykisk helse legges når vi tør å snakke like høyt om vonde tanker som vonde knær. For det er jo ingen grunn til å hviske.» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s. 5) Dersom vi disponerte en hybel i et kommunalt boligbygg, utelukkende for enslige mindreårige, kunne fellesmåltider vært et av de miljøterapeutiske tiltakene der.

For å styrke ungdommens beskyttelsesfaktorer mot ensomhet kan vi fokusere mer av arbeidet vårt mot å minske risikofaktorene. Det krever at vi kjenner ungdommen godt. Vi bør kjenne til personlighetsfaktorer og hjelpe dem som er innadvendte med ikke å gjemme seg i sin egen trygge verden, vi må bygge sosiale ferdigheter i de tilfellene ungdommen mangler dette, og hjelpe selvhøytidelige ungdommer med å justere seg slik at de ikke støter jevnaldrende fra seg. For de av ungdommene som har relasjonsfaktorer som medfører mangel på tillit, må vi arbeide med å styrke denne. Og vi må være inne i bildet lenge, for slikt arbeid tar ofte lang tid.

Marthe Austegard

Privat

Sosionom med videreutdanning innen barnevernsarbeid etter avdekking av vold og overgrep, samtaler med barn og psykososialt arbeid med barn og unge. Jobber med enslige mindreårige flyktninger i Bergen kommune, er forfatter, har Instagram-profilen martheaustegard

Referanser

Bøe, T. & Kvestad, I. (2019). Veien til Selvstendighet – Et prosjekt i barnevernstjenesten for enslige mindreårige flyktninger i Bergen kommune. NORCE Norwegian Research Center. RKBU Vest. Regionalt Kunnskapsenter for barn og unge.

Førde, S. (2014). Tapt barndom, eller? Barns navigering fra krenkelser og traumer mot psykisk styrke. Bergen: Fagbokforlaget

Halvorsen, K. (2008). Veier inn i og ut av ensomhet. Tidsskrift for psykisk helsearbeid (2008) 3.258-267. Hentet fra https://www-idunn-no.galanga.hvl.no/tph/2008/03/veier_inn_i_og_ut_av_ensomhet

Helse- og omsorgsdepartementet (2017). Mestre hele livet: Regjeringens strategi for god psykisk helse (2017–2022) Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/mestre-hele-livet/id2568354/

Holmqvist, S. & Östlund, J. (2019). The Experience of Loneliness in Young Adulthood: A Cross Cultural Study (Masteroppgave, Umeå Universitet). Hentet fra http://umu.diva-portal.org/smash/get/diva2:1387834/FULLTEXT01.pdf

Myhrer, H.R. & Stenerud, E. (2011). Enslige mindreårige flyktninger i kommunene – Faglige perspektiv på bosettingsarbeidet. Tidsskriftet Norges Barnevern (2011) 2.83-93. Hentet fra https://www-idunn-no.galanga.hvl.no/tnb/2011/02/art03

Sollesnes, T. (2013). Pedagogikk for sosialfagene. Oslo: Cappelen Damm AS.

23.11.2021
16:35
23.11.2021 16:46

Marthe Austegard

Privat

Sosionom med videreutdanning innen barnevernsarbeid etter avdekking av vold og overgrep, samtaler med barn og psykososialt arbeid med barn og unge. Jobber med enslige mindreårige flyktninger i Bergen kommune, er forfatter, har Instagram-profilen martheaustegard