Illustrasjon: Marius Pålerud

I 2014 var studentene meget bekymret over tallene som ble lagt fram i Studentenes helse- og trivselsundersøkelse i 2014 (SHoT-undersøkelsen). Hele 19 prosent av studentene rapporterte om mange og alvorlige symptomplager (Olsen & Nedregård, 2014). Forekomsten var dobbelt så høy blant studenter som i normalbefolkningen i samme aldergruppe, samtidig som økningen var dobbelt så høy blant kvinner som blant menn. Selvfølelsesproblematikk stod fram som en av de viktigste forklaringsvariablene for denne gruppa.

I september 2018 ble de nye tallene fra den siste SHoT-undersøkelsen og kampanjen «Helt Ærlig» presentert. (Knapstad, Heradstveit & Sivertsen, 2018). Nå var det totale utvalget av studenter som svarte nesten firedoblet (50 054 studenter), og undersøkelsen representerte flere utdanningsinstitusjoner enn sist. Undersøkelsen var også mer omfattende både i form og innhold.

Hvordan står det til med studentene i 2018?

Forskerne stilte opp tre kategorier knyttet til ensomhet:

1) føler meg utenfor

2) føler meg isolert

3) savner noen å være sammen med

Nesten en av tre studenter valgte svarkategoriene «ofte» eller «svært ofte» på en av de tre. En av ti studenter rapporterte «ofte» eller «svært ofte» på alle tre.

Videre var det en økning i antall studenter som rapporterte om alvorlige og mange symptomplager. Antallet hadde steget fra 19 prosent i 2014 til 29 prosent i 2018.

Sannsynligheten for å rapportere i denne kategorien var to-tre ganger større for kvinnelige studenter enn mannlige. Totalt i utvalget var det 16 prosent av studentene som oppga å ha en psykisk lidelse. De vanligst forekommende lidelsene var angst og depresjon (Knapstad, Heradstveit & Sivertsen, 2018).

Et positivt funn i undersøkelsen var det store flertallet av studenter som oppga de har god eller svært god fysisk helse (79 prosent). Videre svarte majoriteten av studenter at de har opplevd å bli godt mottatt på nåværende studieprogram og at de er fornøyde med studiebyen totalt sett.

Nytt i årets undersøkelse var kartlegging av perfeksjonisme og måling av problematiske spisemønstre. Nesten halvparten av studentene rapporterer at de har veldig høye mål for seg selv, mens nesten hver tredje student rapporterer at bare de beste resultater er godt nok. Hver fjerde student svarer at de hater å ikke være best. Overordnet skårer mange av studentene høyt på perfeksjonismeskalaen på tvers av kjønn, alder og region.

Nesten to av ti kvinner angir å ha hatt skyldfølelse i forbindelse med spising. Til tross for et høyt aktivitetsnivå er omtrent en tredjedel av studentene overvektige og har fedme, ifølge beregnet BMI. Det forekommer også bekymringsverdige tall knyttet til omfanget av selvskading og selvmordstanker blant studentene. En av fem svarer at de har skadet seg med vilje. Like mange sier at de har tenkt seriøst på å ta sitt eget liv, men ikke forsøkt å gjøre det. Omfanget av selvskading er vesentlig høyere blant de kvinnelige studentene enn de mannlige, 24 prosent mot 10.

Det var bare 31 prosent av det totale utvalget som svarte på undersøkelsen. Vi skal derfor være forsiktige med å generalisere tallene til den øvrige studentpopulasjonen uten nyanser og et balansert overblikk. På den annen side ser vi klare likheter med andre undersøkelser om utviklingstrekk og psykisk helse blant unge i dag (Ungdata, 2017, 2018, Psykisk helse i Norge, 2018).

Psykisk helse i dag

Så hva er bildet hvis vi prøver å oppsummere noen hovedtrekk om unge voksne sin psykiske helse i dag? Folkehelseinstituttet publiserte i 2018 rapporten «Psykisk helse i Norge». Den viser blant annet at andelen jenter mellom 15 og 20 år som får diagnostisert en psykisk lidelse har økt med rundt 40 prosent på fem år. De vanligste psykiske lidelsene hos jenter i denne gruppen er depresjon, angst, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser. Parallelt har det vært en dobling i andelen som får forskrevet antidepressiva i samme aldersgruppe. Hos guttene ser man ikke det samme mønsteret.

Undersøkelsen viser til ulike registerdata om hvor mange som oppsøker hjelp og får en diagnose, ikke hvor utbredt psykiske lidelser er i befolkningen. Vi vet derfor ikke om det er flere eller færre enn tidligere som har slike lidelser (Folkehelseinstituttet, 2018).

Ser vi på Ungdata-undersøkelsene, (Bakken, 2018), fortsetter omfanget av selvrapporterte fysiske og psykiske helseplager å øke. Økningen er markant og gjelder både gutter og jenter på ungdomsskole og videregående. Et annet utviklingstrekk er mindre framtidsoptimisme og lavere skoletrivsel.

Men de aller fleste ungdommer trives og er godt fornøyd med foreldrene sine, med vennene sine, skolen og lokalmiljøet. Flertallet har god psykisk og fysisk helse og ser på sin framtid med betydelig optimisme. Utfordringen og bekymringen ligger i at gruppen som strever øker parallelt, en økning som sees både blant gutter og jenter.

Hvordan kan vi forstå unge voksne sin rapportering omkring egen helse i dag?

Har det vært en reell økning i psykiske helseplager blant unge voksne i dag, eller handler det mer om økt åpenhet og mer systematisk forskning rundt temaet? Skisserer unge voksne sitt bilde av seg selv inn i allerede definerte helsekategorier? Har kriteriene endret seg for hva de unge opplever som normalt?

Schille-Rognmo (2017) stiller seg kritisk til spørsmålene vi stiller og måten vi stiller dem på. Tilstreber vi å kvalitetssikre det umålbare, og er vi i ferd med å diagnostisere en hel ungdomsgenerasjon?

Løkke (2017) skriver at de unge i dag står i fare for å gå seg vill i åpenheten. Han mener det er på tide å problematisere det vi kaller ærlighet og åpenhet når ungdommenes psykiske helse har blitt et marked. Åpenhet om psykiske lidelser blir hyllet gjennom betroelser og erkjennelser om angst, depresjon, kroppspress og annen uhelse. Markedet står klart til å ta imot; først og fremst gjennom legemiddelindustrien, nye behandlingsformer, forskere, sosiale medier, seertall og andre kommersielle interesser. Psykiske «lidelser» smitter, skriver han. Løkke mener vi er i ferd med å miste perspektivet og distansen til fordel for intimiteten og nærværet, noe som kanskje er med på å gi mer angst enn prestasjonskravene i seg selv (Løkke, 2017).

Ekeland (2018) viser hvordan vår definisjon av grensene mellom normalitet og avvik, helse og uhelse har store konsekvenser. I siste instans er de med på å definere vår egen selvforståelse: Når er jeg god nok? Hvilke laster, utilstrekkeligheter og lidelser hører livet til? Ekeland viser til at vi tilslører sosiale problemer og redefinerer dem som individuelle, og at det skaper et press mot individet. Det skapes et psykisk rom som består av en selvsentrert subjektivitet som grubler, kjenner på uro, rastløshet og skam. Før skulle vi bli som andre, i dag skal vi bli som oss selv. Det har blitt en kulturell forpliktelse å være selvopptatt, skriver Ekeland. Diagnoser blir for mange redningen når identitetshavariet slår til og du ikke lenger lykkes i ditt eget personlige prosjekt (Ekeland, 2018).

Schille-Rognmo (2018) er kritisk til hvordan Ungdata kartlegger ungdoms psykiske liv. Hvordan skal vi kartlegge det umålbare? Crane (2014) skriver at tristhet ikke er et problem i seg selv, det er en iboende del av menneskets tilværelse. Men hvis vi forsøker å unngå følelsen ved å «reparere», manipulere eller motarbeide den, kan en forbigående tristhet munne ut i vedvarende og langvarig ulykkelighet.

Er det da slik at ungdom ikke vet forskjellen på sykdom og selve livet, og dermed innbiller seg psykiske lidelser? Linnea Myhre (2017) stiller spørsmålet i sin kronikk i Morgenbladet.

Ringereide (2018) sier at barn og unge er flinke til å spise sunt, trene, gjøre lekser, være med venner og jobbe ved siden av skolen. Likevel har vi aldri før sett så mye depresjon, selvskading, selvmords-tanker og selvmordsforsøk hos barn og unge som i dag. De unge har på mange måter lært mye om hvordan de skal leve livet, men ikke hvordan de skal ta vare på seg selv, mener hun.

Uansett hvilken forståelse og tilnærming vi har til unge sin psykiske helse skal vi være varsomme med å kritisere ungdom for åpenhet og ærlighet, det ville kanskje være mer fornuftig å prøve å korrigere et samfunn på villspor (Myhre, 2018).

Ensomhet er ikke primært et individuelt problem, og løsningen ligger nok ikke på psykologenes kontor alene. Hvis alt som kjennes vanskelig og ubehagelig, i tillegg til at vi velger å kalle det ubehagelige for angst eller depresjon, skal behandles av spesialister, blir det fort et spørsmål om kapasitet, økonomi og treffsikkerhet. Så hvordan kan utdanningsinstitusjonene selv møte en studentpopulasjon som i økende grad rapporterer om psykiske plager?

Bruk av selvmedfølelse og kognitiv terapi i møte med studenthelse

«Et liv er ikke det som har hendt et menneske, men hva en husker og hvordan man husker det». Sitatet er hentet fra Gabriel Garcia Marquez sin selvbiografi (2004). Vårt indre bilde av oss selv og hvordan vi opplever verden er ikke en objektiv sannhet.

Vår evne til å tenke over hva som har skjedd i fortid og forestille oss hva som kan skje i framtid er viktige deler av grunnlaget for kognitiv terapi. Terapiformen er godt dokumentert for en rekke psykiske vansker og lidelser, særlig for angst og depresjon (Repål & Berge, 2015; Beck m.fl., 2011).

Studentrådgivere kan gi veiledning basert på prinsippene i kognitiv terapi til studenter som sliter.

«Lise har over en lengre periode kjent på at hun strever med å være sosial. Hun kjenner på utilstrekkelighet og ikke være god nok, redd for å dumme seg ut, rødme, bli stående alene, ikke være morsom eller at hun ikke skal ha noe «viktig» å snakke om. Særlig er hun opptatt av hva andre måtte tenke om henne hvis noe av dette skjer. Strategien den siste tiden har vært å unngå sosiale møteplasser med andre studenter, eller komme med bortforklaringer for å slippe å være med de andre. Selvvalgt tilbaketrekning, en sterk indre kritiker og redusert livskvalitet er i ferd med å prege hverdagen i større grad».

Ifølge studentundersøkelsen er Lise en av mange studenter som kjenner på følelsen av utilstrekkelighet og det å ikke være «god nok». I situasjonen vendes fokuset innover, og Lise blir fort fastlåst i bekymringen og det som oppleves truende. Hun frykter at de andre skal avsløre hennes svakheter og oppdage hvordan hun «virkelig» er. Det sosiale «forblir» ukontrollerbart, og Lise vil helst bevege seg bort fra det som oppleves ubehagelig og skremmende (trygghetssøkende strategier).

Selvmedfølelse handler om å bevisstgjøre denne følelsen av seperasjon fra andre. Vi skader oss selv når vi føler vi er alene i vår lidelse. Lidelse gjennom å ikke være perfekt og ikke mestre er jo nettopp det som gjør oss like, og i realiteten binder oss sammen i fellesskap med andre mennesker (Neff, 2018). Lise må derfor øve på å være mer vennlig og støttende mot seg selv, når skammen melder seg og livet blir vanskelig. Målet er ikke å bli fri fra selvkritikk, men å ikke la den indre kritiker få så stor plass (Binder, 2014).

For Lise og terapeuten vil det være viktig å konkretisere situasjonen og identifisere hvilke automatiske tanker som er gjeldende. Dette innebærer samtidig en aksept for og villighet til å anerkjenne alle tanker som en del av tilværelsen og det livet bringer (Sotkajærvi, 2015). Hvilke vanskelige følelser kjente Lise på, og hvordan påvirket dette atferden hennes? Innenfor kognitiv terapi kalles dette for ABC-modellen, og terapeuten beskriver en utviklingssekvens fra situasjon via tanker og følelser til atferd (Martinsen m.fl., 2018).

For Lise vil umiddelbar unngåelse og tilbaketrekning være med på å dempe det psykiske ubehaget, men på lang sikt bidrar det til at de psykiske vanskene opprettholdes og vedlikeholdes. Hun trenger derfor å utvide sitt opplevelsesfelt ved å betrakte grublende tanker som grublende tanker, og ikke som realiteter (Binder, 2014).

Sotkajærvi (2015) beskriver denne fastlåste tilstanden ved at vi lar tankene og følelsene våre styre livet vårt nettopp fordi vi ønsker kontroll over dem. Fokuset på å kontrollere og styre hvilke aspekter ved vår opplevelse vi vil erkjenne kan bli mer destruktivt og innskrenkende enn ubehaget i seg selv (Sotkajærvi, 2015).

Innenfor kognitiv terapi vil psyko-edukasjon, beskrivelse av tankefeller og eksponering gjennom atferdseksperiment, være sentrale behandlingsstrategier. Sistnevnte vil være krevende for Lise, da hun gradvis må møte det hun frykter. Men aksept og villighet til å tillate det ubehagelige er ikke det samme som å like det. Det er snarere en aktiv holdning til livet, der Lise kan erkjenne at det å ikke være perfekt er en del av alle menneskers liv. Ved å føle fellesskap rundt ufullkommenhet, samtidig som vi er omsorgsfulle med oss selv, kan vi hjelpes ut av skam og isolasjon (Sotkajærvi, 2015; Binder, 2014).

Dette krever tillit, empati, anerkjennelse og et likeverdig samarbeid (Martinsen m.fl., 2018). Lise vil sammen med terapeuten utarbeide hjemmeoppgaver som hun skal omsette i praksis. Alternative tanker og undring gjennom sokratiske spørsmål, øvelser i selvmedfølelse og oppmerksomhetstrening vil være fokus for det videre samarbeidet.

Målet er at nye erfaringer vil gi alternative og mer «realistiske» fortolkninger til situasjoner som tidligere har vært fastlåste og vanskelige. Oppmerksomheten rettes utover mot omgivelsene, og gyldigheten av antakelsene blir undersøkt.

Kognitiv terapi åpner opp for å stille seg litt på siden av de inngrodde forestillingene vi har. Terapien inviterer til undring og nysgjerrighet. Lise og andre som oppsøker terapeut kan utforske alternative historier om seg selv og andre og dermed få et «nytt møte med seg selv» (Bjørkvik, 2009). n