Colourbox.com

Døve innvandrere og flyktninger møter ofte lite kunnskap og forståelse i hjelpeapparatet

Tegnspråk er ikke internasjonalt, og døve Hamid, Elena og Barad er like forskjellige som Ola, Lisa og Truls. Klarer den offentlige tjenesteutøver å se de mangefasetterte og komplekse virkelighetene?
02.11.2018
12:35
06.11.2018 11:40

Av Rannveig Frøseth Sinkaberg • Illustrasjon: Colourbox

I Norge ble Hamid plassert i et mottak som eneste døv, i en landsdel med få eller ingen døve. Mottaket hadde ingen kunnskap om døvhet og utfordringer det kan medføre. Hamid så sine kamerater dra på norskopplæring, mens han måtte bli igjen. Det fantes ikke et eget opplæringstilbud for døve. Han ble overført til Trondheim, hvor tegnspråkmiljø finnes. Hamid lærte norsk tegnspråk og opplevde en endring i sitt liv. For eksempel kunne han etter hvert fortelle detaljert om sin reise gjennom Europa.

Hamid ønsket å skaffe pass fra sitt hjemland for å kunne besøke sin familie. Den offentlige tjenesteutøver kunne ikke hjelpe, da de manglet detaljkunnskap om hjemsted og geografiske forhold. Hamid mobiliserte ressurser i sitt norske nettverk med hørende fra sitt hjemland, de hjalp ham å få pass. Deres kjennskap til hjemlandet og talespråket var viktige faktorer, til tross for kommunikasjonsbarrierer.

Kommunikasjonsbarrierer

Den døve møter ofte kommunikasjonsbarrierer og har begrenset informasjonstilgang. Det øker sannsynligheten for hull i kunnskapsgrunnlaget (Breivik, 2007, Olsen m.fl., 2010, Pollard, 2002). Kombinasjonen innvandrer og døv kan øke risikoen ytterligere, når det gjelder informasjon og mulighet til å forstå og bli forstått. Det påvirker læring og mestring. Den ansattes forståelse og erkjennelse av dette kan påvirke hvordan døve innvandrere møter den offentlige tjenesten, og mulighetene for mestring og videre forløp. Kommunikasjonsbarrierer kan like godt den ansatte oppleve, med sin manglende tegnspråkkompetanse.

Masteroppgave om døve innvandrere og offentlige tjenester

Jeg har fulgt to ulike saker med tre døve innvandrere og flyktninger. Målet var å få et bilde av hvordan døve innvandrere og flyktninger erfarer møter med det norske offentlige apparatet. De brukte tjenestene til en kommunal rådgivningstjeneste for døve og døvblinde. Begge sakene handlet om søknad hos utlendingsavdelingen i politiet. Jeg intervjuet tre døve innvandrere og flyktninger i tillegg til offentlig ansatte (lærere, ansatte i en rådgivningstjeneste for døve og døvblinde, tegnspråktolker, politiansatte). Jeg observerte møter mellom døve innvandrere og ansatte i rådgivningstjenesten for døve og døvblinde, med og uten tolk, og møter mellom de døve innvandrerne og politiet, med tegnspråktolk og ansatte i rådgivningstjenesten til stede.

I Trondheim drives en kommunal rådgivningstjeneste for døve og døvblinde, som kan yte tjenester til døve innvandrere og flyktninger. Deres rolle og arbeid ble av de døve informantene trukket fram som nødvendig, for å kunne handle og forstå i møte med offentlige tjenester. Aspekter som tillit og trygghet er tydelig til stede, og kan utfordre gjengs oppfatning av hva en profesjonell skal gjøre eller ikke. Det kan dreie seg om å dele erfaringer og historier, hjelpe til med praktiske gjøremål som å ta ansvar for viktige papirer eller kjøre sammen til et kontor. Å ha en relasjon som svinger mellom formell og uformell, og til tider ligne det å være «venn», kan bli en utfordrende balansegang for den offentlig ansatte (Sinkaberg 2017).

Usikre tall

I Norge har vi rundt 5 000 døve (Norges Døveforbund, 2017). Den globaliserte virkeligheten har medført at også flere døve vandrer, i søken etter noe eller i flukt fra noe, sammen med familie eller alene. I Trondheim kommune gjorde Rådgivningstjenesten for døve og døvblinde i 2016 et grovt overslag på rundt 50 personer døve innvandrere (Sinkaberg, 2017). Sannsynligvis er tallet større. Sikre tall har vi ikke, siden opplysninger om hørsel ikke innhentes systematisk.

Tegnspråk er ikke internasjonalt

Norsk tegnspråk er ikke automatisk lett å forstå av døve fra andre land. Andre nasjonale tegnspråk kan være vanskelig å forstå, selv om man behersker norsk tegnspråk. Norsk tegnspråk er anerkjent som fullverdig språk, og har dialekter og sosiolekter (Kermit, 2006, Norges Døveforbund, 2017, Olsen m.fl., 2010, Språkrådet, 2017).

I starten av den døve innvandrers opphold i Norge, har ikke tegnspråktolken felles språk med den døve. Når den døve ikke klarer å kommunisere godt nok på sitt hjemlands talespråk med en talespråklig tolk, kan en norsk tegnspråktolk innhentes i et forsøk på å kommunisere. Tegnspråktolkene må med ulikt hell prøve seg fram med ulike teknikker i tolkingen. Hvis andre offentlige tjenesteutøvere ikke har kjennskap og innsikt i dette, kan misforståelser og feilfortolkninger oppstå. Utfordringer og muligheter i møtet med den døve innvandrer kan gå den offentlige ansatte hus forbi. Det kan føre til feilslått eller manglende innsats. Den døve mister mulighet til mestring, sjansen minskes for en vellykket samfunnsøkonomisk innsats.

Synet på døve og funksjonshemming har endret seg. I det norske døvemiljøet er det et utbredt syn at døve er en språklig minoritet med sin døvekultur (Breivik, 2007, Haualand, 2002, Haualand, 2006, Solvang og Haualand, 2014).

Ellers i verden varierer synet på tegnspråk og døve. Noen steder kan døve bli sett på som «dumme» og uten evner til å lære eller forstå. Døve møter ulike hindringer i ulike deler av verden (Nakamura, 2006). Stigmatisering og forståelse av funksjonshemming påvirker den døves livsvilkår og forutsetninger i hverdagen. Det påvirker igjen det offentliges møte med den døve innvandrer (Eriksen og Sajjad, 2011).

Ikke like selv om de er døve

Mine tre informanter var en kvinne og to menn. De har veldig ulike forutsetninger og bakgrunn. Alle informantene er anonymisert med fiktive navn.

Hamid, som ble introdusert innledningsvis, har lite eller ingen skolegang fra sitt hjemland. Han har ikke lært noe nasjonalt tegnspråk i hjemlandet, og har hatt begrenset kontakt med andre døve der. I sin flukt fra hjemlandet og fram til Norge, var han alene som døv.

Elena har høyere utdanning fra hjemlandet. Hun har vokst opp med sitt hjemlands nasjonale tegnspråk, og har en døv identitet. Som kvinne har hun erfaringer med å være nødt til å følge bestemte religiøse regler i sitt hjemland. Disse erfaringene har preget henne, og hun ønsker å frigjøre seg fra disse reglene. Elena har også et sterkt ønske om å lære seg det norske samfunnets oppbygging og regler. Målet er å klare seg selv, med kun tegnspråktolk i møte med ulike offentlige tjenester. Elena kom til Norge for å gifte seg med Barad. Han er fra samme hjemland, men med annen bakgrunn og ulik erfaring som døv. Ektemannen har vokst opp med hørende foreldre med et skamfylt syn på døvhet. Tegnspråk var uønsket og betraktet som et mindreverdig språk. Barad har noe skolegang og jobbet i hjemlandet før han flyktet. I studien er Elena og Barad i en søknadsprosess om fornyelse av oppholdstillatelse for Elena. Barad har norsk statsborgerskap og har bodd i Norge en del flere år enn Elena.

Mangler global forståelse

Systemforståelsen og byråkratikompetansen hos den døve innvandrer kan være lav. Ikke nødvendigvis primært på grunn av utfordringene rundt det å være døv, men fordi den døve innvandrer har annen land- og kulturbakgrunn. De kan komme fra land med ulik oppbygging av og forståelse rundt samfunn og system. Deres erfaringer fra hjemlandet kan prege hans eller hennes erfaringer og handlinger i Norge. For eksempel kan politi og offentlige myndigheter i hjemlandet være synonymt med undertrykking og misbruk (Eriksen og Sajjad, 2011)

Disse tre menneskene utfordrer det offentliges form og måte å utøve tjenester på. Fafo-rapporten «Likeverdige tjenester?» (Djuve m.fl. 2011) peker på nødvendigheten av å ta i betraktning sosioøkonomiske faktorer når offentlige tjenester skal nå innvandrerbefolkningen i Norge. Det er essensielt å fange opp at døve innvandrere og flyktninger har ulik bakgrunn og ulike utfordringer. Det kan øke muligheten til å jobbe med den døve innvandrer ut fra hennes eller hans forståelse, og ikke ut fra hvordan det offentlige system mener den døve skal forstå (Djuve m.fl., 2011).

Nytt for de ansatte

Ansatte i den kommunale rådgivningstjenesten har ulik sosialfaglig og pedagogisk bakgrunn. De har kompetanse på døves kultur, tegnspråk og ulike utfordringer som døve kan møte i samfunnet. Noen av de ansatte behersker norsk tegnspråk, ellers brukes tegnspråktolk ved behov. Å jobbe med døve innvandrere og flyktninger er en relativt ny erfaring for samtlige i rådgivningstjenesten, det opplever de tidvis som utfordrende.

De tre døve informantene forteller om møter med offentlige tjenester preget av kommunikasjonsbarrierer. De forteller også om det å møte en byråkratisk verden med et komplisert språk, som kan være vanskelig å forstå. Alle tre sier at de opplever det som en trygghet å ha med en ansatt fra rådgivningstjenesten i tillegg til tegnspråktolk. De sier at den ansatte kjenner til historien deres, og at de kan hjelpe til med å forklare og svare på eventuelle spørsmål fra den politiansatte.

TOlker og politi

Tolkene erfarer at rådgivningstjenestens ansatte har kjennskap til både sak og den døve, og det kan være en fordel å ha i møter med andre instanser. Denne kjennskapen er ofte basert på en relasjon over tid. Rådgivningstjenestens ansatte kan bistå med bakgrunnskunnskap om sak og person, og supplere tolkens arbeid. Tolkene forklarer at det av og til er vanskelig å tolke, blant annet på grunn av den døve innvandrers manglende kunnskap om det norske språk og system. De synes det er vanskelig å vite om budskap og forståelse er der hos partene. De peker på at den ansatte i rådgivningstjenesten kan sikre forståelsen hos den døve. Tolkene erfarer at døve ikke alltid forstår hva som er blitt sagt, og det kan få alvorlige konsekvenser hvis det ikke blir avdekket og fulgt opp. Ansvaret for å følge opp, mener tolkene, kan rådgivningstjenesten ta, siden de kan følge opp på en annen måte enn hva en tolk kan. Tolkenes forståelse av sin rolle og arbeidsområde går på oversetting av budskap. Oppfølging i etterkant av tolkeoppdraget ligger ikke innenfor deres arbeidsområde, mener de selv.

Tolkene sier at rådgivningstjenesten kjenner til hvordan tolken kan brukes og gir dem rom til å utøve sitt yrke. Det dreier seg blant annet om å gi tolken tid til å forsikre seg at den døve forstår det som tolkes, og å gi mulighet til å stoppe underveis i samtalen for å utrede begreper og rydde unna eventuelle uklarheter.

Ansatte i politiet ga ikke tydelig uttrykk for hvordan de ser på rollen til den ansatte i rådgivningstjenesten eller tolken. Intervjuene med dem antyder likevel at politiet ser på den ansatte i rådgivningstjenesten som en sikkerhetsfaktor når det gjelder å sikre at den døve mottar og forstår informasjonen politiet gir.

Det var få kritiske tanker hos politiet rundt ansvaret for dette. Det gir grunn til å spørre om politiet i tilfredsstillende grad oppfyller Forvaltningslovens paragrafer 11 og 17 (1967), som omhandler veiledningsplikt og informasjonsplikt.

Rådgivningstjenesten som bindeledd

Ansatte i rådgivningstjenesten skal veilede og bistå døve innvandrere videre i det offentlige apparat. De erfarer at det offentlige systemet i liten grad samhandler på tvers av sektorer, og at det byråkratiske språket kan skape hindre for den døve innvandrer. Ifølge de ansatte i rådgivningstjenesten, er relasjonen mellom den offentlige ansatte og den døve innvandrer ofte preget av liten innsikt i den døves komplekse situasjon. Den preges av for høye krav til den døve om kunnskap i system og regler, og liten evne og vilje til å møte den døves behov og forutsetninger. Krav til effektivitet og stramme tidsrammer legger i stor grad premissene for møtet mellom den døve og ansatte i offentlige tjenester. Dette kan skape hindringer for den døve og den ansatte.

I studien ser vi at ansatte i rådgivningstjenesten kan fungere som et bindeledd for den døve innvandrer mellom livsverdenen og systemverdenen. Livsverdenen for den døve flyktning er det nære og kjente, familie og venner, og hverdagsspråket. Flyktningen møter ofte systemverdenen med sitt språk og formalkrav som ukjent og uforståelig. Utlendingsdirektoratets nettsøknad vedrørende familiegjenforening, eller norsk statsborgerskap, kan stå som eksempler på systemverdenens krav og språk.

Mindre famling i blinde

Ansatte i rådgivningstjenesten sier det er nødvendig å bruke tid for å bygge opp kunnskap hos den døve om det norske systemets regler og betingelser. De opplever at dette ikke anerkjennes i det offentlige, slik systemet er bygd opp. Videre sier de at ansatte i ulike offentlige kontorer har det så travelt at de ikke kan møte døve innvandreres behov for forklaring, gjentagelser og avklaringer. De har ikke nødvendigvis innsikt i hva det vil si å være døv innvandrer, med referanser fra et annet land. Den hjelpen de døve innvandrerne får hos rådgivningstjenesten kan bidra til mindre famling i blinde for den døve.

Kompetanse og innsikt i hva det vil si å være døv, og å se forbi funksjonsnedsettelsen, er viktig for rådgivningstjenesten. Den komplekse virkeligheten for den døve innvandrer eller flyktning, kan dermed bli sett og møtt på en måte som øker muligheten for mestring og læring for den døve. Det kan være utfordrende for den offentlige ansatte å møte, men det er mulig.

Den globaliserte virkeligheten har medført at også flere døve vandrer, i søken etter noe eller i flukt fra noe.

Norsk tegnspråk er ikke automatisk lett å forstå av døve fra andre land.

Om forfatteren

Privat

Rannveig Frøseth Sinkaberg er stipendiat i sosialt arbeid på NTNU (med tema døve i Norge og India). Hun er sosionom med master i sosialt arbeid og videreutdanning i pedagogisk veiledning. Hun er sterkt tunghørt og tolkebruker.

Referanser

Breivik, J.K. (2007). Døv identitet i endring. Lokale liv – globale bevegelser. Otta: Universitetsforlaget.

Djuve, A.B., Sandbæk M.L. & Lunde H. (2011). Likeverdige tjenester? Storbyenes tjenestetilbud til en etnisk mangfoldig befolkning. (Fafo-rapport 2011:35) Oslo: Fafo.

Eriksen, T.H. & Sajjad, T.A. (2011). Kulturforskjeller i praksis. (5.utg.) Dimograf: Gyldendal Akademisk.

Forvaltningsloven (1967). Lov om behandlingsmåten i forvaltningsloven. Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1967-02-10.

Haualand, H. (2002). I endringens tegn, virkelighetsforståelser og argumentasjon i døvebevegelsen. Oslo: Unipub forlag

Haualand, H. (2006). Et samfunn uten sted. I Jørgensen, S.R., & Anjum, R.L. (red.) Tegn som språk (s. 17-32). Dimograf: Gyldendal Akademisk.

Kermit, P. (2006) Tegnspråk og anerkjennelsen av døve som en språklig minoritet. I Jørgensen, S.R. & Anjum, R.L. (red.) Tegn som språk (s. 47-59). Dimograf: Gyldendal Akademisk.

Nakamura, K. (2006). Deaf in Japan. Signing and the politics of identity. USA: Cornell University Press.

Norges Døveforbund. (2018).Tegnspråk og Generelt om døve og hørselshemmede. Hentet fra http://www.deafnet.no/tegnsprak/generelt.

Olsen, T. m.fl. (2010). Tegn, tillit og troverdighet - om rettssikkerhet for døve og hørselshemmede. Nordlandsforskning 11/2010.

Pollard, R.Q. jr. (2002). Ethical Conduct in Research Involving Deaf People. I Gutman, V. (red.) Ethics in Mental Health and Deafness (s. 162-178) USA: Gallaudet University Press.

Sinkaberg, R.F. (2017). Døve innvandrere og flyktninger i møte med offentlige tjenester – Kommunikasjon, trygghet og tillit. (Masteroppgave i sosialt arbeid). Trondheim: NTNU.

Solvang, P.K. & Haualand, H. (2014). Accessibility and diversity: Deaf space in action. Scandinavian Journal of Disability Research, 16(1) s. 1-13

Språkrådet. (2018). Tegnspråk. Hentet fra http://www.sprakradet.no/Spraka-vare/Tegnsprakteiknsprak.

02.11.2018
12:35
06.11.2018 11:40

Om forfatteren

Privat

Rannveig Frøseth Sinkaberg er stipendiat i sosialt arbeid på NTNU (med tema døve i Norge og India). Hun er sosionom med master i sosialt arbeid og videreutdanning i pedagogisk veiledning. Hun er sterkt tunghørt og tolkebruker.