Sara Tanderø

Barnehagene må melde til barnevernet

Bare 5,5 prosent av bekymringsmeldingene til barnevernet kommer fra barnehagene. Det er altfor få. Bedre samarbeid er første skritt.
01.09.2016
11:02
01.09.2016 11:02

Som barnehageansatt havnet jeg i diskusjoner med andre kolleger om når en bekymringsmelding burde sendes inn til barnevernstjenesten, eller om den eventuelt ikke burde sendes inn.

Barnevernstjenesten mottok 52 996 bekymringsmeldinger på landsbasis i 2014 (Bufetat 2014). Ifølge Barnevernlovens (1992) paragraf 6-4 plikter barnehagepersonell i likhet med andre offentlig ansatte å gi opplysninger til kommunens barnevernstjeneste dersom de har grunn til å tro at et barn blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt i hjemmet. Men kun 5,5 prosent av bekymringsmeldingene i 2014 ble sendt inn av landets barnehager. Dette er lavt med tanke på antallet barn som er i barnehage, hvor mye tid de tilbringer der og at barnehageansatte skal ha kompetanse til å se barns utvikling på godt og vondt.

Jeg har intervjuet 24 barnehagemedarbeidere, barne- og ungdomsarbeidere, barnepleiere, barnehagelærere, styrere og barnehagelærerstudenter, som jobber i ulike barnehager. Jeg ønsket å høre om hvilke utfordringer de som barnehagearbeidere møter når det gjelder innsending av bekymringsmelding til barnevernstjenesten.

Barn som lever med vold i hjemmet, lever i konstant frykt for at ny vold vil oppstå. Dette kalles ofte latent vold, og barn som lever med latent vold i hjemmet, vil finne en strategisk atferd hvor målet er å forhindre nye voldsepisoder (Isdal, Per, 2000). Den konstante frykten for nye
voldsepisoder sinker og ødelegger barnas videre læring og utforskning (Heltne, Unni & Steinsvåg, Per Øystein, 2011).

Barnehagen er en instans som ser barna hyppig i de første leveårene og kommer både fysisk og psykisk nær barna i løpet av en barnehagehverdag. Barnehageansatte har derfor mulighet til tidlig å oppdage skjevutvikling eller brå endringer i atferdsmønsteret hos barn, og kan søke den hjelp som er nødvendig.

Ønsker godt samarbeid

Barnehageansatte kommer tett på de sårbare barna, men også tett innpå foreldrene. Dette kan oppleves som et dilemma. Hver dag møtes de under hente- og bringesituasjonene hvor de ansatte småprater med foreldrene om hyggelige hverdagsemner, samtidig som de forteller om ulike situasjoner de har observert barna deres i. Jon Grythe og Jorunn H. Midtsundstad (2002) mener et godt samarbeid mellom barnehagen og hjemmet er nødvendig for å skape en kontinuitet i et trygt og utviklingsfremmende arbeid for barnet. Fra min praksis opplever jeg at barn er sensitive på stemningen rundt seg, og barna verdsetter en god relasjon mellom barnehagepersonalet og foreldrene.

Barnehagepersonell er dessuten i en unik posisjon til å observere inadekvate relasjoner mellom foreldre og barn under hente- og bringesituasjonene om morgenene og ettermiddagene i barnehagen. De er også i posisjon til å se det redde og forvirrede barnet i slike situasjoner.

Barnehagen er et produkt som skal selges til barnas foreldre. Det er derfor ikke bare snakk om å skape en pedagogisk og trygg læringsarena for barna i barnehagen. Det er også nødvendig å gjøre foreldrene tilfredse med tilbudet barna mottar.

Styrere jeg har intervjuet, sier til sine ansatte at det er viktig å yte god service mot kundene.

De barnehageansatte jeg intervjuet, beskriver det å sende inn bekymringsmelding til barnevernstjenesten som en følelse av å gå bak ryggen på foreldrene de har samarbeidet tett med over tid. Jeg husker selv at jeg opplevde dette som ubehagelig, og jeg merket at jeg endret væremåte overfor foreldrene. Jeg gikk fra en avslappende, småpratende barnehagearbeider som lo av hyggelige historier, til å bli alvorlig da spørsmål om bekymringsmeldingen ble tatt opp. Jeg tok meg selv i å være kort i svarene og håpet foreldrene ikke ville la diskusjonen vare for lenge dersom jeg stod alene som voksen på seinvakt. Jeg merket at jeg fikk hjertebank når jeg så foreldrene komme gående inn på barnehagens område og gruet meg til samtalen jeg visste ville komme.

Den rollen jeg til enhver tid har, påvirker hvordan jeg opplever det å ta opp vanskelige temaer i en samtale. Som barnevernskonsulent opplever jeg det enklere å diskutere bekymringsmeldinger med foreldrene.

Ansatte føler seg alene

Barnehagen er delt inn i avdelinger eller baser, hvor hovedandelen av de voksne er barnehagemedarbeidere med enten fagbrev som barne- og ungdomsarbeider eller uten en spesiell utdannelse innenfor barns utvikling. Barnehagelærere (tidligere førskolelærere) er pedagogiske ledere.

Pedagogisk leder er en administrator og må i den anledning delta på ulike møter og har ubunden arbeidstid. Ubunden arbeidstid er en tariffestet tid hjemlet i barnehageloven (2005). Pedagogiske ledere har rett til å være borte fra arbeidsplassen for å planlegge barnehagehverdagen. Pedagogiske ledere har derfor kortere arbeidsdager på arbeidsplassen enn de andre barnehageansatte. I løpet av den arbeidstiden de oppholder seg på arbeidsplassen, har pedagogiske ledere også en del fravær fra avdelingen på grunn av møtevirksomhet.

Dermed er det barnehagemedarbeiderne som er mest til stede med barna i løpet av barnehagehverdagen, selv om det som oftest er de pedagogiske lederne som sitter med mest fagkunnskap om barn. Barnehagemedarbeiderne jeg har snakket med, opplever fraværet til sine ledere som stort.

Styrer i barnehagen har eget kontor, og er virksomhetsleder og administrator for hele barnehagen. Styrer er innom avdelingene ved jevne mellomrom, men er ikke til stede i relasjon med barna på samme måte som de andre barnehageansatte er. Styrere sitter likevel ofte med stor kompetanse i forhold til å avdekke bekymringsfulle forhold hos barn. Noen har tilleggsutdannelse innenfor ledelse i tillegg til mange års erfaring fra arbeid i barnehage før de startet å jobbe som styrere.

Bekymringen blir borte

Noen barnehagemedarbeidere beskriver fortvilelse når de er bekymret for et barn og ikke føler seg hørt av sine ledere. Når pedagogisk leder deretter tar med seg bekymringen til videre drøfting med styrer, som er enda mindre til stede i det aktuelle barnets hverdag, opplever noen av barnehagemedarbeiderne at bekymringen forsvinner et sted underveis. En av barnehagemedarbeiderne jeg snakket med, beskrev en følelse av å bli ansett som «bare en assistent» i ledernes øyne og at deres mening derfor ikke ble verdsatt. Dette resulterer igjen i en følelse av avmakt hos vedkommende. Per Isdal (2000) beskriver avmakt som følelsen av å miste oversikt, påvirkningsmulighet og kontroll over aktuell situasjon. For barnehagemedarbeiderne oppleves det vanskelig å melde når de ikke har støtte fra ledelsen.

De pedagogiske lederne jeg har snakket med, beskriver også utfordringer med å få styrere med på å sende inn en bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Styrerne kan oppleves som svært engstelige for å ødelegge samarbeidet mellom barnehagen og foreldrene fordi de er urolige for barnehagens omdømme i nærmiljøet. Det beskrives derfor som vanskelig å argumentere for å sende bekymringsmelding for et barn dersom det ikke foreligger håndfaste, visuelle bevis på vold i form av blåmerker eller at barna med egne ord har beskrevet en inadekvat hjemmesituasjon til de ansatte i barnehagen.

Noen av de nyutdannede barnehagelærerne forteller også om et stort press fra de barnehagemedarbeiderne de er ledere for, særlig når disse barnehagemedarbeiderne har lang fartstid i barnehageyrket. De beskriver at noen barnehagemedarbeidere bagatelliserer inadekvat oppførsel hos et barn dersom de har et godt forhold til foreldrene. Per Isdal (2000) peker på at inadekvat oppførsel kan beskrives så upåfallende at det ikke er rom for å problematisere videre.

En fellesnevner jeg ser, er at de ulike yrkesgruppene i barnehagen opplever at de andre yrkesgruppene har et sannhetsmonopol på hva som krever at barnehagen sender bekymringsmelding.

Per Isdal (2000) beskriver et slikt sannhetsmonopol. Slik jeg ser det er yrkesgruppene overbevist om at deres regler og løsninger er de eneste riktige når det gjelder problemstillingene. Videre kan de også oppleve hverandre som lite fleksible når det gjelder å se andres perspektiver.

Mangel på diskusjonsforum

Styrerne jeg har vært i kontakt med, ser at det ikke er gode nok arenaer for å diskutere bekymringer rundt barn i barnehagen på tvers av avdelingene med ledere involvert.

Ut fra den informasjonen jeg har fått, opplever jeg at alle yrkesgruppene ønsker et tettere samarbeid innad i barnehagen rundt bekymring for et barn. De ønsker at involverte barnehageansatte samles og kommer fram til gunstige løsninger. På denne måten vil barnehagemedarbeiderne kunne oppleve egenmakt, slik Ole Greger Lillevik og Lisa Øien (2014) beskriver følelsen av å bli hørt og anerkjent. Pedagogiske ledere vil ha styrere og barnehagemedarbeiderne tilstede under drøftingen, og styrere får dermed mer kjøtt på beina når det gjelder den aktuelle bekymring.

Komplisert lovverk

Barnevernlovens (1992) paragraf 4-2 sier at barnevernstjenesten skal følge opp mottatte bekymringsmeldinger innen en frist på en uke, for deretter å beslutte om denne bekymringsmeldingen skal følges opp med en undersøkelse som beskrevet i paragraf 4-3. Foreldre kan ikke motsette seg en slik undersøkelse. En undersøkelse varer maksimum tre måneder i henhold til paragraf 6-9, men kan utvides til seks måneder ved særlige forhold.

Dersom barnevernstjenesten konkluderer med at det vil være hensiktsmessig for familien å iverksette hjelpetiltak i hjemmet slik paragraf 4-4 beskriver, vil barnevernstjenesten gi foreldre tilbud om dette.

Foreldrene kan forøvrig velge å takke nei til de aktuelle hjelpetiltakene, og dette frustrerer noen barnehageansatte. Barnevernssaken blir nemlig henlagt dersom foreldrene motsetter seg hjelpetiltak. Barnehageansatte kan derfor oppleve at det blir sendt melding til barnevernstjenesten uten at det blir iverksatt tiltak.

Flere barnehageansatte synes derfor det er vanskelig å vite når det er til nytte å melde fra om sine bekymringer til barnevernstjenesten.

Videre forteller flere av de barnehageansatte at de ikke har kunnskap om hva hjelpetiltakene til barnevernstjenesten går ut på og ønsker bredere kunnskap om dette. En representant fra barnevernstjenesten holdt foredrag på en av barnepleiernes arbeidsplass og beskrev hva slags hjelpetiltak de har tilgjengelig og hvordan barnevernstjenesten jobber. Dette ble opplevd som positivt av barnepleieren.

En av de pedagogiske lederne jeg har intervjuet, ytret frustrasjon over enveiskommunikasjon i samtaler med barnevernstjenesten. Barnehagen er pliktig til å gi all informasjon de har tilgjengelig om barnet, men har ikke samme rett til innsikt i barnevernstjenestens saksforløp. Overlege og spesialist innenfor pediatri ved Sykehuset i Vestfold, Anette Steen-Hansen Krøglid (2016) beskriver også frustrasjon i møte med barnevernstjenesten. Hun gir uttrykk for et utfordrende samarbeid med en instans hvor regelverket forhindrer barnevernet i å gi gode tilbakemeldinger om eventuelle iverksatte hjelpetiltak eller henleggelse av barnevernssaken i sin helhet.

Det belastende ordet

Majoriteten av de barnehageansatte jeg har snakket med, har gitt utrykk for at det å melde er belastende for dem. Flere opplever å måtte være svært sikre på at forholdene er alvorlige før de kan sende melding. Det skal altså helst ikke være noen tvil om hvorvidt barna blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep for at det skal kjennes komfortabelt for noen av de ansatte å sende inn bekymringsmelding. Dermed kan mange barn leve i vonde situasjoner over lang tid før noen griper inn.

Dersom det ikke er tvil om at barn er utsatt for grov vold eller seksuelle overgrep, sier alle barnehageansatte jeg har snakket med at de ikke opplever vanskeligheter med å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten. Eksempler som blir nevnt i intervjuene er hvis barn er blitt slått av foreldrene foran de ansatte eller om barna har fortalt åpent og direkte at mamma eller pappa har slått, sparket, kløpet eller lugget dem.

En barnehageansatt fortalte om to anledninger hvor barnehagen sendte inn bekymringsmelding etter mistanke om incest hvor det ene tilfellet viste seg å stemme, mens det andre tilfellet ikke medførte riktighet. Vedkommende sitter igjen med en følelse av å ha ødelagt denne familien og har derfor blitt forsiktig med å spre sine bekymringer for seksuelle overgrep etter dette.

Ole Greger Lillevik, førstelektor ved Universitetet i Tromsø og ansatt ved RVTS Nord, har sammen med kollega Jens Salamonsen fra RVTS Nord veiledet barnehageansatte i Tromsø. De oppfordrer personalet til å kontakte den kommunale barnevernstjenesten og drøfte den aktuelle bekymringen i stedet for å sende inn en bekymringsmelding direkte. Lillevik sier i undervisning ved videreutdanningsstudiet Vold i nære relasjoner og aggresjonsproblematikk at terskelen oppleves som lavere for å kontakte barnevernstjenesten når barnehageansatte kjenner behov for å drøfte en bekymring enn å sende inn en bekymringsmelding direkte.

Lillevik mener ansatte i barnehagene må få beskjed om at det er mulig å drøfte saker med barnevernstjenesten uten å melde. Han mener videre at det viktigste som kan gjøres for å senke terskelen for å sende bekymringsmelding, er å redusere den generelle terskelen for kontakt mellom barnehagen og barnevernstjenesten.

Ikke feighet

Når barnehagene står for et relativt lite antall meldinger til barnevernstjenesten omtales det i noen sammenhenger som offentlig feighet. Jeg mener dette er feil utgangspunkt når man skal belyse en kompleks problemstilling. Artikkelen peker nettopp på denne kompleksiteten. Slik jeg ser det, vil kanskje det viktigste tiltaket være å senke terskelen for samarbeid og kommunikasjon mellom barnehagen og barnevernstjenesten. I tillegg må det skapes større åpenhet for å diskutere interne strukturer, som kan være et hinder for kontakt mellom barnehagen og barnevernstjenesten. Barnehagen må også få større kunnskap om det mangfoldet av ulike tiltak barnevernstjenesten kan tilby.nAv

Om forfatteren

Vida Linn Karlsson er sosionom med videreutdanning i vold i nære relasjoner og aggresjonsproblematikk. Hun har mange års erfaring fra barnehage og jobber nå som barnevernskonsulent i Oppegård barnevernstjeneste.

Referanser

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufetat) (2014). Meldinger til barnevernet. hentet 23. januar 2016 fra http://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/Barnevern/Bekymringsmeldinger/

Barnehageloven (2005). Lov om barnehager av 17. juni 2005 nr. 64.

Barnevernloven (1992). Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100.

Grythe, Jon & Midtsundstad, Jorunn H. (2002). Foreldresamarbeid i barnehagen. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS.

Heltne, Unni & Steinsvåg, Per Øystein (2011). Barn som lever med vold i familien. Oslo: Universitetsforlaget.

Isdal, Per (2000). Meningen med volden. Oslo: Kommuneforlaget.

Krøglid, Anette Steen-Hansen (2016, 11. januar). Beskytt barna, ikke foreldrene! Aftenposten (1). Hentet fra http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Beskytt-barna_-ikke-foreldrene--Annette-Steen-Hansen-Kroglid-8313226.html

Lillevik, Ole Greger & Øien, Lisa (2014). Miljøterapeutisk arbeid i møte med vold og aggresjon. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

01.09.2016
11:02
01.09.2016 11:02

Om forfatteren

Vida Linn Karlsson er sosionom med videreutdanning i vold i nære relasjoner og aggresjonsproblematikk. Hun har mange års erfaring fra barnehage og jobber nå som barnevernskonsulent i Oppegård barnevernstjeneste.