Miljøterapeut med videreutdanning i vold i nære relasjoner, sosialantropolog og FO-medlem. Bruker egne erfaringer i artikkelen og har valgt å være anonym av hensyn til familien

Illustrasjo: Sara Tanderø

Løvetannbarn er et populærvitenskapelig navn på de barna som klarer seg og som får minimale sår til tross for en tøff oppvekst (Borge, 2003). Det er noe med disse barna og måten de bruker miljøet på som gjør at de er mer motstandsdyktige mot de krisene de har opplevd i livet. I denne artikkelen vil jeg bruket ordet resiliens istedenfor løvetannbarn, da ordet er mer dekkende og sier noe om de vedvarende prosessene som ligger bak det å lykkes og mestre livet på en tilfredsstillende måte. Resiliens-faktorene varierer individuelt, og dette spennet utfolder seg forskjellig. Så hvorfor er noen barn som er utsatt for omsorgssvikt resiliente og klarer seg mot alle odds allikevel?

En vanskelig barndom

Mine foreldre verken drakk eller ruset seg. Vi hadde mat på bordet, jeg var med på idrett, har alltid hatt god kontakt med bestemor, og har tilsynelatende klart meg bra. At min barndom var preget av konflikter mellom foreldrene mine, dårlig råd, frustrerte foreldre som tydde til enkle løsninger, og det som i dag blir betegnet som vold mot barn, er kanskje ikke lenger synlig. I voksen alder, etter altfor mange år på universitet og mye jobbing, er det få som vet at jeg er ett av tre søsken av totalt sju som har fullført videregående, attpåtil med stabil økonomi og fast jobb. Eller at lillebror var på en barnevernsinstitusjon i seks måneder og bodde to år i fosterhjem og at barnevernet har tett oppfølgning av flere søsken. Det at jeg ikke kom fra et mer etablert hjem ble veldig tydelig da jeg begynte på universitet, fordi få hadde samme bakgrunn som meg, så mange søsken eller så mye kontakt med barnevernet. For å ikke glemme det dårlige ordforrådet jeg hadde. De andre hadde foreldre som korrigerte og hjalp dem med oppgaver, mens min mor brukte fire år på å lære seg å si hva jeg studerte.

Omsorgssvikt og traumer

Omsorgssvikt, som kommer i mange former og farger, går under type 2-traumer, eller komplekse traumer og beskrives i dag som en del av vold i nære relasjoner (Lillevik, 2019). Traumer er sår som kan ta lang tid å hele, og ofte forsvinner de ikke helt (Waaktaar, 2000). Når barn ikke lærer å regulere sine følelser på en god måte og ikke blir møtt med forståelse, kan det føre til utrygge barn som har liten tillit til den store verden. Barn som får liten reguleringsstøtte og dårlige samspillserfaringer fordi foreldre ikke har tid eller vet hvordan man regulerer et barn, kan få sår som påvirker hvordan barna håndterer motstand (Mevik, 2016).

Vold

Vi har alle hørt om disse «løvetannbarna», de barna som klarer seg til tross for en tøff start på livet. Barn som er oppvokst i disharmoniske hjem, har antisosial oppførsel, og hvor det eneste man ønsker for disse er at de kommer seg i jobb og at de langs veien dit ikke kjører utfor veien. Hvorfor er noen barn mer resiliente enn andre?

Barn som er utsatt for omsorgssvikt kan ha blitt sviktet på mange måter. Selve ordet omsorgssvikt sier lite om hvordan barnet har blitt sviktet, men vold er ofte involvert. Per Isdal (2018: 7) definerer vold slik: «Vold er enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutter å gjøre noe den vil.» Omsorgssvikt vil i mange tilfeller inneha en eller flere voldsformer; fysisk, seksuell, materiell, psykisk og latent vold.

Traumer og omsorgssvikt som en form for vold går hånd i hånd. Omsorgssvikt gir forskjellige sår som lærer barn dysfunksjonelle mestringsstrategier, hvor barn ikke lærer en god måte å håndtere avmakt på, da de kanskje ikke har lært seg gode måter å kommunisere følelser på (Lillevik, 2014). Å lære seg mestring, at det ikke kun er en måte å klare seg på eller en måte å være flink på, er viktig å ha med i tankene omkring resiliens. Noen fungerer godt på en måte med at de er i jobb og ikke en del av psykiatrien, mens andre har resiliens fordi de ikke ruser seg (Waaktaar, 2000). Definisjonen av å klare seg er ikke absolutt.

Resiliens og kunsten å klare seg

Vi er totalt sju søsken. Tre av oss har fullført videregående, to går på Nav og har lese- og skrivevansker, mor er uføretrygdet, og flere har vært i kontakt med barnevernet, enten personlig eller med egne barn. Ifølge flere sosiologiske teorier skulle jeg ikke ha fullført videregående skole, stå i full fast jobb og eie egen bolig (uten hjelp!) innen jeg fylte 30 år. Hvorfor har jeg tilsynelatende klart meg?

Resiliens betyr å kunne komme tilbake til sin opprinnelige form etter å ha vært strukket, og vise evne til bedring (Waaktar, 2000; Borge, 2003). Både Waaktaar og Borge bruker barnepsykiater Michael Rutter sin definisjon: «Resiliens er prosesser som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik». Resiliens er derfor interessant å forske på blant familier med høy risiko, der i hvert fall ett av barna klarer seg tilsynelatende.

Risikohjem

Risikobarn vokser ofte opp i hjem som kan være preget av flere faktorer, som rus/alkoholmisbruk, fattigdom, lavt utdannede foreldre, vold, tenåringsmor, omsorgssvikt, disorganisert familiemiljø og liten stabilitet i familien, kriminalitet, arbeidsledighet, foreldre med psykiske lidelser og dårlig nabolag. Hjemmet og familien kan ha både direkte (interne) problemer og indirekte (ytre) problemer som er med på å skape risiko for barnet. Når det gjelder familien og hjemmet, er det voksnes rolle som foreldre og oppdragere som utgjør en risiko. En risikofamilie kan ha flere problemer: Foreldrerollen, forholdet mellom foreldre, forhold til søsken og øvrig familie og miljøet rundt familien, både nabolag og slekt. (Borge, 2000)

Forskningen forteller oss at det er stor forskjell blant søsken til tross for samme oppvekstvilkår. Mestringsevne og resiliens er ikke genetisk betinget (Waaktaar, 2000). Søsken kan bli behandlet forskjellig basert på blant annet lynne, temperament, alder, kjønn, plassering i søskenrekkefølgen. Det er også en forskjell i hvordan søsken tolker disiplin/mangel på disiplin, kjeft, manglende omsorg fra foreldre og syn på seg selv. Waaktaar (2000) viser til hvilke faktorer i hjemmet som er med på å styrke resiliensen til barnet: Tidlig godt samspill mellom foreldre og barn i spedbarnsalderen, mer grenser og forutsigbarhet, én forelder som fungerer bra, foreldre som klarer å ta imot hjelp fra andre, felles verdi-oppfatning mellom barn og foreldre og sterke slektsbånd. Ergo går det som regel bra med barna om grunnleggende ting er på plass. Det er ikke nødvendigvis én ting eller én risikofaktor som gjør at barna ikke klarer seg, alt må sees i kontekst og sammenheng.

Samfunnet og risiko

Går vi ut av familien, er det noen forhold som er med på å minske risikoen for at det ikke skal gå bra med barnet. Waaktaar (2000) skriver om tre faktorer i det sosiale nettverket:

• En viktig person som har fulgt opp barnet gjennom store deler av oppveksten, slik som en lærer, prest, trener, nabo, annen familie.

• Å få være med i en sosial gruppe med jevnaldrende gjennom sport eller fritidsaktiviteter kan være reddende for mange, da disse aktivitetene kan være en plass for mestring og sosial kompetanse.

• Lære barna å bruke mestringsstrategier på en positiv og konstruktiv måte, og sammen med barna finne ut hvordan man bør håndtere utfordringer i livet.

Individet og resiliens

Som nevnt tidligere er det ikke én spesifikk faktor, men samspillet mellom de forskjellige faktorene som avgjør, om det er akutte eller langvarige kriser, og hvordan barnet selv håndterer de problemene som oppstår. Alle barn er forskjellige, også søsken. De har forskjellige mestringsstrategier, noen takler rett og slett påkjenning dårligere enn andre. Noen barn går gjennom krig og grov omsorgssvikt over lang tid, men ser tilsynelatende ut til å klare seg i voksen alder, mens noen bukker under i mildere, enkeltstående hendelser. Det ser ut til å være flere individuelle faktorer som avgjør hvor resiliente barna er.

De individuelle faktorene som har påvirkning på resiliensen begynner allerede i mors liv. Et barn som har gode medfødte egenskaper, er født frisk og robust, og er intellektuelt oppegående har større sjanse for å gjøre det bra. Barn som er trygge på seg selv, selvstendige og kan takle stress på en måte som styrker deres egenverd, vil også ha mer kontroll over sitt eget liv og dermed større selvtillit. De vil kunne oppleve at traumer og opplevelser i livet gir mening og vil forstå sammenhengen mellom det som skjer. Tolkning av eget liv og hvordan barnet håndterer, mestrer og gir risikoen forståelse omtales som «sense of coherence» (SOC), opplevelse av sammenheng (Waaktaar, 2000; Borge, 2003). Den siste faktoren Waaktaar nevner er det kreative. Resiliente barn er ofte kreative ved at de kan være kunstneriske (dans, musikk, skriving osv.) eller at de evner å se system og struktur i noe tilsynelatende kaotisk. Hjernen er trent til å se orden i kaoset, og har på denne måten mer kontroll over livet og situasjonen man står i. Det virker tilsynelatende som om resiliens er noe som noen barn bare har. Valgene barnet har gjort gjennom barndommen og i tidlig voksen alder har vært med på å styrke disse faktorene, noe som gjør det enklere å lykkes. Å peke på én spesifikk ting er vanskelig. Blant alle faktorer i oppveksten som i teorien tilsier at et barn ikke vil klare seg, er det like mange faktorer som spiller inn for at det går bra.

Miljø og arv er en kombinasjon som er avhengig av hverandre, og den ene kan ikke leve uten den andre. Slik er det med resiliente barn også. De har kanskje med seg noe god genetikk, de har noe i seg som gjør at de klarer seg, og har fra fødselen av hatt noe godt med seg. Til tross for et vanskelig miljø utenfor hjemmet, så har man alltid muligheten til å velge sine venner, hvem man vil være sammen med og hva man vil gjøre. Når barnet har de individuelle faktorene med seg, er det lettere å velge et godt sosialt miljø fordi de i mange tilfeller har god nok sosial kompetanse.

Født sånn?

Har jeg noe iboende i meg som gjør at jeg har klart det, tross alt? Jeg husker jeg hadde to mål da jeg var ung: Jeg skulle ikke være fattig og jeg skulle ikke gå på Nav. Det er mål jeg satte meg som ung, og som jeg har jobbet hardt for. Dette var mitt initiativ, og jeg er ganske sikker på at min mor ikke ville brydd seg om jeg gikk på Nav og hadde dårlig råd, fordi det er det eneste hun kjenner til. Jeg er mer unntaket, og for henne høres det helt fjernt ut hvis jeg bestemmer meg for å reise jorden rundt. Den siste tiden hvor jeg har lest meg opp på forsk-ning om resiliens har jeg notert meg bak øret at ja, jeg går under kategorien resilient barn. Jeg har noen beskyttelsesfaktorer som har fulgt meg gjennom livet og gjort meg til et såkalt løvetannbarn som de på studentrådgivningen på universitet kalte meg. Jeg lurer likevel på hvordan livet mitt hadde vært om jeg hadde gått samme vei som noen av mine søsken, ville jeg da hatt et bedre forhold til mor? Det virker nemlig som om vi lever på hver vår planet, og at jeg har mistet kontakt med moderskipet.

Et stort spørsmål i forskningen omkring resiliens er om det er mulig å ta suksessfaktorene fra disse løvetannbarna og sette inn tiltak i risikofamilier slik at flere barn kan lykkes og bygge sin egen resiliens. Kan resiliens bygges utenfra med hjelp fra staten gjennom tidlig inngrep i risikofamilier, eller går det uansett bra med de barna fordi det bare er sånn?

Mennesket er så fascinerende, fordi det sjelden er noen konkrete og klare svar. Vi er alle individer med stort læringspotensial og mange fallgruver. Om resiliens bare er der, uten veiledning, eller om det kan trenes opp som en muskel, har forskning ennå ikke er konkret svar på. Likevel kjenner vi til faktorene som øker sjansen for at noen barn gjør det bra, tross alt, men hvor det kommer fra er usikkert. Her er det mange faktorer å ta hensyn til.