Liese Recke, førstelektor og programansvarlig for videreutdanning i rus- og avhengighetsproblematikk, Øystein Skjælaaen, førsteamanuensis, Aleksandra Bartoszko, professor og prodekan for forskning, VID vitenskapelige høgskole

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Med stor interesse leste vi debattinnlegget Klart det er en sammenheng mellom tidsånd, politikk og rusbehandling, og vi er takknemlige for at Niels Erik Opdahl interesserer seg for pensum i videreutdanningen i rus- og avhengighetsproblematikk ved VID vitenskapelige høgskole. Den fremsatte kritikken gir oss en sjelden mulighet til å redegjøre for videreutdanning i rus- og avhengighetsproblematikks visjoner og praktikeres behov som imøtekommes i utdanningen.

For å unngå misforståelser vil vi starte med en presisering. Opdahl forholder seg tilsynelatende til en enkelt underordnet temakategori («rusbehandling») på pensum i det innledende emnet på videreutdanningen. Videreutdanningen består av sju emner, og med dette utelukker Opdahl altså mesteparten av de obligatoriske pensumtekstene, både i det omtalte emnet og i de resterende seks. Emnet som Opdahl tar utgangspunkt i er på 10 av utdanningens 60 studiepoeng, og har overskriften «Perspektiver på rus- og avhengighetsproblematikk». Her gjennomgås norske og internasjonale diskusjoner om avhengighetsbegrepet, behandlingsbegrepet og rusfeltets historiske og politiske utvikling. Vi viser og problematiserer hvordan avhengighetsbegrepet i dag både omfatter bruk av bestemte substanser og atferdsformer. Vi belyser hvordan ulike forståelser av avhengighet medfører forskjellige typer av samfunnsrespons, herunder utvikling og organisering av behandlings- og omsorgstilbud, samt statlig regulering av rusmidlers tilgjengelighet og lovgivning rundt spill. Her ser vi overordnet på utviklingen av analytiske begreper og sammenhengen mellom politikk og praksis i et historisk perspektiv, inkludert utvikling av norske behandlingstiltak. Gjennom denne historiske, analytiske og reflekterende tilnærmingen til begreper og fenomener fra praksisfeltet, belyser emnet nettopp det Opdahl påpeker i tittelen for sitt innlegg: tidsånd, politikk og rusbehandling henger sammen. Våre valg av pensum er basert på tekstenes vitenskapelige og pedagogiske kvaliteter, og hvordan de best formidler dette perspektivet.

Opdahl gir i innlegget uttrykk for skepsis overfor bruk av medisin i rusbehandlingen. Vi ønsker å påpeke at farmakologisk behandling kun utgjør en mindre del av hva vi kan kalle medikalisering av rusfeltet. Vi tar den kritiske diskusjonen med studentene om medikaliseringens mange aspekter, inkludert psykiatriske diagnosers funksjon, bruk av medisin og valget av sykehusenes behandlingsmandater. LAR-behandlingen tematiseres hovedsakelig under skadereduksjonsbegrepet. Disse perspektivene er godt ivaretatt gjennom hele studieløpet og dekket i pensumtekster i alle emnene. Det er derfor misvisende når Opdahl hevder at 30 prosent av pensum dedikeres medisinsk behandling og litteratur.

Videreutdanningens mål og hensikt

Våre studenter er stort sett sykepleiere, vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger, og det er et krav for opptak at studentene under utdanningen jobber minst 50 prosent i rusrelatert praksis. Studentene jobber i tverrfaglig spesialisert rusbehandling, i psykisk helsevern, i ideelle private behandlingsinstitusjoner, i lavterskeltilbud, med bostøtte eller oppsøkende arbeid, på sykehjem, i barnevern, i Nav, i utdanningssektoren og andre steder. Dette betyr at studentene har ganske ulike arbeidserfaringer, arbeidsoppgaver, brukergrupper og organisatoriske plasseringer. Enkelte arbeider primært med byråkrati, administrasjon og vurderinger av blant annet pasientrettigheter og kommunale vedtak. De senere år har flere studenter også formidlet egne rus- og behandlingserfaringer, og vi har studenter som tidligere har vært ansatt som erfaringskonsulenter. Våre studenter har derfor allerede høy kompetanse og god oversikt over behandlingsmuligheter, tiltak og samarbeidsmåter. Formålet med studiet er heller å bygge på denne kompetansen og kunnskapen, og gi studentene verktøy til å reflektere over og kritisk analysere egen praksis, for så å forbedre den når de er tilbake i jobb.

Å utvikle visjoner for læringsutbytter og tilrettelegge innhold og rammer i en utdanning innebærer mange valg. Det gjelder også undervisning, eksamensformer og pensum. I sin artikkel i Sykepleien «Vi må utdanne tenkere. Det er et spørsmål om liv og død» skriver Bodil Hansen Blix at «Vi trenger utdanning som skaper rom for forbløffelse minst like ofte som den leder mot svar og skråsikkerhet» (Blix, 2023). Vi er enig og har valgt å utdanne tenkere framfor teknikere. Derfor har retningen på studiet beveget seg bort fra å dyktiggjøre studenter i konkrete behandlingsmetoder og terapeutiske intervensjoner, til heller å stille undrende og konstruktive spørsmål om disse. Emne «Kunnskapsbasert argumentasjon» (5 studiepoeng) fokuserer særlig på å utruste studenter til å delta i faglige diskusjoner gjennom bedre forståelse av evidensbegrepet, kritisk lesning av forskningslitteratur, kliniske retningslinjer, evalueringsrapporter og brukerundersøkelser.

I emnet «Perspektiver på forebygging, behandling og omsorgspraksis» (10 studiepoeng) vektlegger både undervisning og pensum konkrete praksiseksempler fra ulike problemområder og målgrupper. Dette inkluderer sexarbeid og rus, behandling av spilleavhengig ungdom, oppsøkende arbeid med utsatte ROP-pasienter, pårørendearbeid, forebygging av avhengighetsproblemer, utvikling av skadereduserende tilbud og mye mer. Her utgjør den brede sammensetning av våre studentgrupper en viktig læringsressurs. Gjennom gruppearbeid, samarbeid og dialoger med medstudenter og lærerne, får alle innblikk i hvordan det jobbes i andre sektorer og yrker. Dette gir et godt grunnlag for utvikling av tverrprofesjonelt og tverrsektorielt samarbeid i praksis.

I tillegg har VID et obligatorisk profilemne på 5 studiepoeng med vekt på verdier, etikk, relasjoner, brukermedvirkning og maktperspektiver i behandlingsarbeidet. Som svar på studenters erfaringer med vanskelige arbeidsbetingelser, jobber vi også målrettet med temaer knyttet til trivsel i jobben. I 2019 ble utdanningen beriket med et nytt emne: «Profesjon og organisasjon» (10 studiepoeng). Med utgangspunkt i rusrelatert praksis introduseres ulike begreper og teorier fra stress- og trivselsforskningen. Formålet er at studenter kan analysere faktorer for trivsel og belastninger i sin konkrete arbeidssituasjon, og på den måten ta del i ansvaret for arbeidsplassens organisatoriske drift og utfordringer. Tilbakemeldinger fra studenter har gjennomgående vært svært positive og vist at dette er et viktig tema i dagens praksisfelt og profesjonsutøvelse.

De to siste semestrene av utdanningen er dedikert til arbeid med en selvstendig fordypningsoppgave med selvvalgt tema relatert til egen praksis. I 2020 etablerte videreutdanningen en YouTube-kanal der studenter forteller om sine oppgaver. Disse presentasjonene gir et verdifullt innblikk i mangfold av studenters kompetanse, interesser og erfaringer. Temaene som utforskes av studentene gjenspeiler kompleksitet i rusfeltet og bredde av videreutdanningen som helhet. Presentasjonene viser også hvordan studenter gjennom studiet har utviklet et nødvendig distansert blikk på egen praksis og på en systematisk måte bidrar til å utvikle den og formidler til sitt faglige fellesskap.

Rusfeltets særegenhet, mangfoldighet og kompetansebehov

I 2022 vedtok regjeringen nye rammeplaner for to utdanninger. Den ene, «Forskrift om nasjonal retningslinje for tverrfaglig videreutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid» (Regjeringen, 2022b), legger detaljerte rammer og krav for en tverrfaglig videreutdanning. Den andre, «Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet» (Regjeringen, 2022a), er en masterutdanning i psykisk helse og rus som skal være forbeholdt sykepleiere (Regjeringen, 2022a). Det er verdt å bemerke at det dreier seg om utdanninger som primært retter seg mot helsearbeidere, og at det overordnet fokuset er psykisk helse. Videreutdanningen i rus- og avhengighetsproblematikk på VID er en av få videreutdanningene i Norge som fastholder et rusfaglig – framfor et helsefaglig fokus – selv om helse naturligvis også her inngår som en del av et større komplekst felt.

På VID vurderer vi at det er et behov for en faglig spisset videreutdanning med vekt på det sosiale- og rusfaglige, fordi fenomener knyttet til rusmidler og addiktiv atferd interagerer med en lang rekke kontekstuelle faktorer som er unike for rusfeltet, herunder strafferettslige konsekvenser for bruk av illegale rusmidler. Rusforskning og rusbehandling skiller seg både historisk, metodisk og ideologisk fra forskning og behandling innen psykisk helse. Å se samfunnsmessige og personlige utfordringer knyttet til rus eller addiktiv atferd med utgangspunkt i psykiatriske diagnoser eller et psykisk helseproblem, kan redusere muligheter for helhetlig analyse og utvikling av samfunnsmessig respons.

Opdahl viser til en av de tradisjonelle behandlingsmetoder for rusbehandling i innlegget sitt, og etterspør mer pensum om gruppebehandling. Ut fra vårt faglige perspektiv, bør Norges tradisjonelle rusbehandling i terapeutiske samfunn og kollektiver betraktes mer som ideologiske behandlingsprogrammer enn gruppebehandling per se. Således drives det gruppebehandling mange andre steder, herunder i kommunal regi, og mange av brukerorganisasjonene tilbyr også ulike former for gruppesamvær og støtte. Men som tidligere nevnt prioriterer ikke videreutdanningen på VID undervisning i konkrete behandlingsteknikker og metoder. En del av våre studenter ønsker en samtidig klinisk utdanning og mottar veiledning i forbindelse med studiet, og mange studenter får klinisk opplæring på arbeidsplassen. Vi har i stedet fokus på politiske og kulturelle årsaker til at enkelte behandlingsmetoder blir populære og andre forsvinner. Gjennom slik tilnærming støtter vi studenters nysgjerrige blikk på hvordan problemdefinisjoner og faglig fokus endrer seg.

Ser vi på regjeringens framskrivninger for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling i årene fram mot 2040, er det forventning om at tverrfaglig spesialisert rusbehandling skal ha en økning i poliklinisk aktivitet på rundt 23 prosent, mens døgnbehandling reduseres (Regjeringen, 2021). Særlig fremheves det et behov for flere polikliniske tjenester til alkoholrelaterte lidelser og prioritering av oppsøkende hjelp. Det er i tillegg økt fagpolitisk fokus på nye typer av avhengighetsproblemer, noe våre studenter også registrerer i den praktiske hverdagen. I lys av disse politiske visjonene er det derfor gode grunner til å kvalifisere dyktige og dedikerte medarbeidere til å tenke nytt, handle kreativt og etisk innenfor realistiske rammebetingelser, og ikke minst bidra til at erfarne fagfolk fortsatt finner det meningsfullt å jobbe på rusfeltet.