For å håndtere livet som forelder har det blitt vanlig å søke råd «der ute», og der ute treffer noen også på ungdomspsykiatrien, skriver forfatterne av denne kronikken.

For å håndtere livet som forelder har det blitt vanlig å søke råd «der ute», og der ute treffer noen også på ungdomspsykiatrien, skriver forfatterne av denne kronikken.

Evan Dennis/Unsplash

Vi tyr for lett til diagnosene i møte med ungdommelige problemer

KRONIKK: Vi beklager til alle forvirrede og bekymrede foreldre. Vi har ikke lykkes med å formidle ro og trygghet. I stedet har vi tatt del i spesialisthysteriet rundt psykiske problemer.
04.11.2021
15:33
04.11.2021 15:33

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Ungdommen i dag blir fra tid til annen omtalt som den mest overbeskyttede generasjonen noen sinne. En påstand med noe sannhet, men og en påstand som legger skyld hos foreldrene. Vi ser en nyanse som ennå ikke er godt nok belyst i debatten om unge og deres psykiske helse. Fra vårt perspektiv vil vi gjerne ta på oss noe av skylden for denne overbeskyttelsen og forvirringen foreldre opplever når de kommer i kontakt med hjelpeapparatet. Psykiatrien og spesialiseringen av psykiske problemer må så absolutt bære litt av ansvaret.

Live Nelvik (NRK, 2021) viser i sin dokumentar hvordan nåtidens foreldre blir oppslukt i stadig nye metoder for foreldrerollen, gjennom selvhjelpsbøker, nye ord og begreper om hvordan man skal være som forelder. Hun fortviler over forvirringen og hvordan samfunnet hun en gang kjente som noe enkelt og nært, har blitt farlig og uhåndterbart. At samfunnet har blitt spesialisert på flere områder av livet, er også med på å bygge opp om redselen for å ikke mestre ting på egenhånd. For å håndtere livet som forelder har det blitt vanlig å søke råd «der ute», og der ute treffer noen også på ungdomspsykiatrien.

Omtrent 57.000 barn og unge fikk behandling i psykisk helsevern i Norge i 2020 (Bufdir, 2020). At pasientbelegget øker rundt om i landet, kan ikke alene forklares ut fra generasjonstrender og korona-ettervirkninger. Det kan nok til dels også skyldes diagnosevillige eksperter og foreldre på let etter svar. I dette møtet finner man antakelig også to forskjellige forventninger og oppfatninger om hva ekspertisens ord og uttrykk betyr og inneholder. Som noen meget uoffisielle representanter for ungdomspsykiatrien vil vi gjerne beklage til alle forvirrede og bekymrede foreldre. Vi har ikke lykkes i å formidle ro og trygghet. I stedet har vi tatt del i spesialisthysteriet, med skråsikre fagspesialister og en allvitende tilnærming til psykiske problemer. Med ICD-10 som brukermanual har vi klart å bygge opp om foreldrenes usikkerhet, vi har en diagnose for «alt».

ICD-kodeverket er den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, og ICD-10 Kap.5 omhandler sykdomsområdet som er av psykisk art. I «blåboka»/veilederen (2021) står det at «Klinikere anbefales å følge den generelle regelen om å registrere så mange diagnoser som er nødvendig for å dekke det kliniske bildet.». Med andre ord så skal man omtale pasienten i diagnoser helt til det passer med den pasientsituasjonen man har foran deg. For diagnostisert blir det i alle fall, og syk er du, og ofte også i foreldrenes øyne. Praksis rundt diagnostisering og hva det egentlig innebærer, er ikke nødvendigvis allmenn kunnskap, og man kan ikke forvente at allmennheten skal forstå at diagnosene kan være høyst diskutable og problematiske. De blir omtalt som sannheter, som noe som har man har blitt rammet av, født med, eller må leve med, og gjerne som er en ekstern del av en selv.

Uansett blir da spørsmål besvart, usikkerhet blir sikkerhet, og det er ekspertisen som sitter med makten til å definere hva som er hva. Alle har vi blitt opplært til å høre på ekspertisen, på legen, på den som har svarene og som har en uovertruffen kunnskap om alle diagnoser. Men hva tenker vi om psykiske problemer dersom det viser seg at dette kunnskapsområdet ikke er så naturvitenskapelig forklart som vi trodde og som de fysiske problemene er? Hva tenker vi da om å omtale psykiske problemer som lidelser og sykdommer? Vi må også være bevisst de potensielle konsekvensene en diagnose kan gi. Det kommer frem i en studie av Markussen & Røed (2020) at det er sterke indisier for at sykeliggjøring av ungdom får negative konsekvenser. At man for lett tyr til diagnoseblokkan for å håndtere ungdommelige problemer, og at dette «sykdomsfokuset» hos unge kan få konsekvenser for både utdanning og arbeidsliv.

La det ikke være usagt at vi mener at diagnosene også har sin verdi. I boken «Psykoanalytisk Diagnostikk» peker Nancy McWilliams (2018) ut noen beslektede fordeler med å bedrive diagnostisering når det gjøres skånsomt og etter tilstrekkelig opplæring, blant annet kan de ha en nytteverdi for behandlingsplanlegging og prognose. Når hun derimot har blitt godt kjent med en pasient, slutter hun å tenke diagnostisk og fordyper seg bare i den unike relasjonen som utvikler seg mellom henne og klienten. Hun minner også på viktigheten av å revurdere den første diagnosen fortløpende, at dette er en del av optimal terapi. Etter hvert som behandlingen av en pasient utvikler seg, vil overforenklingen som ligger i de diagnostiske begrepene, bli oppsiktsvekkende tydelig. Mennesker er langt mer komplekse enn det selv våre mest gjennomtenkte kategorier gir rom for.

Det er mulig det råder en misforståelse om hvem som er spesialistene i disse møtene mellom ungdom, foreldre og spesialisthelsetjenesten. Det vi kan si for sikkert er at det er i alle fall ikke vi som er spesialistene, ikke på deres liv. Vi er gode å vite hva vi kan avhjelpe og ikke i en ungdomspsykiatrisk sengepost, samtidig så oppdager vi til stadighet å komme til kort i hjelpen som gis dersom foreldrene ikke involveres i behandlingen. Sykeliggjøringen som settes i gang i møte med systemet, kan ofte virke lammende og tyngende på de foresatte. For all del kan diagnoser oppleves som en lettelse, som et konkret svar på det som i lang tid har tynget barnet og dens familie. Og med det svaret, en vei videre, en plan, en løsning. Men noen vil helt sikkert kjenne på en avmaktsfølelse, en hjelpeløshet, på en slags bekreftelse på at den lille følelsen man hadde om at man ikke strekker til som foreldre faktisk stemmer. Når realiteten er at man egentlig er langt på vei god nok, og mer enn det, og at man faktisk er de viktigste omsorgspersoner som gir den største tryggheten i en utrygg verden.

Denne kronikkens hensikt er ikke å skape mer forvirring, men å opplyse alle der ute om at psykiatriske diagnoser i seg selv er nokså uinteressante. De kan være nyttige, ja, men de hjelper oss i begrenset grad i forstå individer og deres utfordringer. Vi burde kanskje tåle mer uvisshet i livene våre, både på samfunn og individnivå, og ikke minst innenfor psykiatrien. Om man ikke tåler det, så er bekymringen vår at man i fagmiljøet står i fare for å miste den åpne og undrende holdningen som fødte psykologien i sin tid. Å definere problemer ut fra ICD-systemet, er bare én måte å omtale problemer på, det finnes utallige andre tilnærminger for å beskrive og omtale psykiske lidelser. Med andre ord finnes det også mange gode grunner til å ha tro på egne erfaringer og egenskaper som forelder. Ikke la systemet få definere og konkludere fritt. Still spørsmål, vær kritisk og ta ungdommen på alvor ved å ivareta deres behov for å bli satt (og sett) i kontekst.

Avslutningsvis vil vi si til dere foreldre som føler dere overveldet av spesialisthelsesystemet: Vi har tro på dere. Så dere må ha tro på dere selv, egne erfaringer og egenskaper som forelder. Ikke glem at dere er eksperter på eget liv!

04.11.2021
15:33
04.11.2021 15:33