Julian Slettaøien, sosionom

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Pathological Demand Avoidance Syndrome (PDA) ble først foreslått innlemmet som en underdiagnose under autismespekterforstyrrelser (Newson et al, 2003). Senere er det heller beskrevet som en atferdsprofil, gjennom artiklene til Egan et al. (2018) og O`Nions et al. (2014). Det har blitt argumentert for at man kan se symptomer på PDA hos andre enn de med autismespekterforstyrrelser (Gillberg, 2014).

PDA ble omtalt første gang på slutten av 80-tallet, men det dukket først opp i internasjonal litteratur i 2003 (Newson et al., 2003). Her beskrives åtte atferdskriterier som kjennetegner PDA:

• Passiv utviklingshistorie det første leveåret

• Vedvarende motstand mot og unngåelse av hverdagens krav

• Overfladisk sosiabilitet, åpenbar manglende sosial identitet, skam og stolthet

• Humørsvingninger og impulsivitet som ledsager til behov for kontroll

• Komfortabel i rollespill

• Språkforsinkelser som resultat av passivitet

• Tvangspreget atferd

• Nevrologiske svakheter

En kan se klare linjer mellom kriteriene for PDA og autismespekterforstyrrelser (Orm et al., 2019). Likevel har man i nyere forskning separert PDA og fremhevet det mer som en atferdsprofil heller enn en autismespekterforstyrrelse. Dette fordi det hevdes at atferdsanalytiske og kognitive tiltak som hovedsakelig passer godt for de med nevroutviklingsforstyrrelser, ikke fungerer for mennesker med PDA (Saunders, 2014).

Patologisk kravunnvikelse er i henhold til Orm et al. (2022), en atferdsprofil hos barn, unge og voksne med nevroutviklingsforstyrrelser. Orm et al. (2022) skriver at PDA ofte følger med ekstrem kravunnvikelse, hvor en bruker sosial manipulasjon for å unngå krav. Videre påpeker Orm et al. (2022) at dette er en utfordring i skole- og undervisningssammenheng.

Jeg ønsker å trekke en linje fra PDA som en utfordring i skolesammenheng til også å omfatte et problem i sosialfaglig arbeid.

Den forskningen jeg har lest om PDA, som fortsatt er begrenset, er i stor grad rettet mot barn i skolealder. På samme tid nevnes det at PDA omfatter barn, unge og voksne. Det er de to sistnevnte gruppene som er interessante for meg. Som sosialarbeider har jeg jobbet i tiltaksarrangør, som norsklærer for minoritetsspråklige og i Nav. Her har jeg møtt på mennesker som motsetter seg krav i en slik grad at man ikke lenger kan se på det som uenigheter eller liten grad av samarbeidsvilje.

Det betyr ikke at samtlige av disse har PDA eller symptomer på det. Men det er realistisk at sosialarbeidere i sitt arbeid vil møte på unge og voksne som kan ha PDA, både diagnostisert av lege eller annet helsepersonell og ikke minst i tilfeller der PDA ikke har blitt tenkt på som en mulighet. Derfor mener jeg det er relevant å snakke om PDA ikke bare i skolen, men også i tilknytning til voksenlivet og sosiale problemer.

Det er derfor problematisk at nyere forskning i stor grad retter fokuset mot skolen og spesialpedagoger. Ikke fordi jeg mener det er uviktig; forebygging og kunnskap ligger i sosialarbeideres DNA, men fordi PDA er et fenomen det finnes nettopp begrenset forskning rundt. Da vil man også ikke fange opp alle de som kan ha denne atferdsprofilen.

PDA kan skape problemer i voksenlivet og det kan gjøre mennesker misforståtte. Det kan tenkes at man anser mennesker som egentlig har PDA, som prokrastinere av verste sort. Hvorfor rydder de ikke boligen sin? Hvorfor betaler de ikke regningene sine når man har økonomi til det? Hva er det som gjør at en ikke klarer å gjennomføre hverdagsligheter en forventer at alle skulle greie å få til?

Her frykter jeg at man, med den begrensede kunnskapen man har om PDA, kan feildiagnostisere. Med eksempelvis depresjon. Og det er ikke sosialarbeidere som diagnostiserer sine klienter, men vi handler ofte ut ifra de kunnskapene vi har om ulike diagnoser og dette legger i stor grad føringer for den sosialfaglige praksisen.

Jeg ønsker å understreke at sosiale problemer er komplekst og består av svært mange overlappende faktorer, som sosioøkonomiske forhold, traumer og omsorgssvikt, lavinntekt, sykdom og psykisk uhelse. Jeg vil likevel fremheve et ønske om at man i større grad enn før linker PDA opp mot sosialfaglig forskning. Ikke fordi jeg er opptatt av diagnoser eller et navn på en tilstand, men for å kunne bidra til mer kunnskap og derav en bedre praktisk rettet mot mennesker som opplever sosiale problemer.