Minela Kvakic, stipendiat, Høgskolen i Østfold/OsloMet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Til tross for det yrkesetiske grunnlagsdokumentet som kan fungere som en rettesnor også når det gjelder digital navigering, blir ikke barnevernsansatte enige om det er riktig å bruke sosiale medier i barnevernssaker. Den digitale storsatsingen DigiBarnevern, som blant annet skal sørge for sikker informasjonsutveksling mellom barnevernet og klienter, har ingen tid til å vente på.

Barnevernstjenesten står midt i et digitaliseringsprosjekt kalt DigiBarnevern. Noen av de digitale løsningene som skal lanseres, er nye fagsystemer og Innbyggertjenester. Sistnevnte er en digital portal der klienter blant annet skal få tilgang til saksdokumenter, få oversikt over saksbehandlingsprosessen i undersøkelser som omhandler deres barn, og utveksle informasjon med saksbehandleren sin. Nasjonal portal for bekymringsmeldinger, en digital portal der private og offentlige aktører kan sende inn bekymringsmeldinger om barn, er allerede tatt i bruk av mange kommuner. To private aktører, Visma og Netcompany, har utviklet hvert sitt fagsystem. Siden Innbyggertjenester fortsatt ikke er lansert, er de digitale kommunikasjonskanalene barnevernsansatte og klienter har tilgjengelig per i dag fortsatt epost, sms og (digital) post. Digital post har barnevernstjenestene kunnet sende ut til klienter i flere år allerede. Men det er kun enkelte kommuner som tilbyr løsninger der klienter kan sende digital post inn til barnevernet.

Bruk av sms og epost er derfor hyppig brukt til kommunikasjon mellom barnevernsansatte og klienter. Men sms og epost byr på flere utfordringer. Ivaretakelse av tjenestemottakeres personvern og taushetsplikt er bare noen. Taushetsbelagt informasjon utvekslet via sms og epost kan raskt komme uvedkommende i hende. Dessuten viser forskning at det ofte blir barnevernsansattes foretrukne måte å kommunisere på som blir styrende for hvilke kommunikasjonskanaler klienter får tilbud om å bruke i digital kommunikasjon med barnevernet. I tillegg til den åpenbare utfordringen som ligger i ulik praksis, nemlig at ulike klienter får ulike tjenester avhengig av hvilken saksbehandler de får utdelt, ligger det en potensielt sett enda mer alvorlig konsekvens og ulmer: kravet om ivaretakelse av klienters rettssikkerhet. For informasjon som er utvekslet gjennom sms og epost, og som kan ha en betydning i behandling av barnevernssaken, må dokumenteres. I en arbeidshverdag preget av stor arbeidsbelastning, mange og alvorlige saker og høy turnover, skaper flere og ulike kommunikasjonskanaler merarbeid for barnevernsansatte. De opplever også usikkerhet rundt hvilke kanaler de kan bruke, og hva som skal dokumenteres og ikke. Samtidig opplever de at retningslinjene de etterspør, uteblir.

En annen digital utfordring er bruk av sosiale medier. En del barnevernsansatte bruker sosiale medier, primært Facebook, for å søke opp klienter. Det gjør de av ulike årsaker; til å se hvordan foreldrene de skal møte ser ut, sjekke om de har tilknytning til vedkommende som kan gjøre dem inhabile, søke opp informasjon som foreldre legger ut på nett som kan være viktig i vurderingen av et barns omsorgssituasjon. Ansatte har gode argumenter for bruk av sosiale medier til informasjonsinnhenting, og flere eksempler på situasjoner der de har avdekket viktig informasjon i behandling av en barnevernssak. Ett eksempel er et søk som avdekket at en voldelig forelder som hadde flyttet ut av familiens hjem og ikke skulle ha samvær med sine barn, hadde samvær. De har også brukt sosiale medier for å sjekke at en ungdom de ikke har kunnet nå fram til på en stund, er i god behold.

Å søke opp andre mennesker på nett er utbredt og noe de aller fleste av oss gjør fra tid til annen. Informasjonen ligger der, veldig lett tilgjengelig. I en profesjonell sammenheng har det derimot en rekke utfordringer. Og disse utfordringene er barnevernsansatte usikre på hvordan de skal håndtere. I min fors-kning diskuterer de om det er lovlig å søke opp klienter på nett, og hvor etisk og faglig forsvarlig det i tilfelle er. De stiller seg spørsmål som; er det forsvarlig i gitte situasjoner, og i tilfelle hvilke? Skal saken være alvorlig? Eventuelt hvor alvorlig? Hva hvis man innhenter samtykke fra foreldrene på forhånd, er det da greit? Alle disse spørsmålene og vurderingene opplever barnevernsansatte å være alene om å stå i. Det resulterer i ulik praksis mellom ulike kommuner, avdelinger og helt ned til den enkelte ansatte. Å oppsøke informasjon om klienter på nettet uten at disse er kjent med det, kan skape større avstand mellom ansatte og klienter, og i verste fall resultere i tap av tillit til barnevernet og offentlige tjenester generelt.

Retningslinjer som ansatte etterspør, er nok ingen komplett løsning. Slik klienter har krav på individuelt tilpassede tjenester, bør også digital kommunikasjon tilpasses tjenestemottakeres individuelle behov, så lenge deres krav om personvern, taushetsplikt og rettssikkerhet ivaretas. For å få etablert noen ytre rammer for forsvarlig digital kommunikasjon, og bruk av sosiale medier til innhenting av informasjon i barnevernet, må vi snakke om det. Mye og høyt.

For barnevernsansattes arbeidshverdag går sin gang. De står i utfordringer til knærne daglig, og må finne måter å tilby klienter enkle og effektive kommunikasjonskanaler, som samtidig gjør arbeidshverdagen deres håndterbar. DigiBarneverns løsninger er det ingen som har tid til å vente på.