Lill Stella Høslom, psykoterapeut

Jeg leser om kraftig økning av ADHD-diagnoser hos barn, sykeliggjøring, symptomer og manglende hjelpetiltak, medisinhyller som tømmes, konsentrasjonsvansker og uspesifikke symptomer. Slikt kan være uttrykk for andre ting enn ADHD, for eksempel traumer, omsorgssvikt eller andre psykiske lidelser hvor arv og miljø spiller inn.

Hvordan kan vi bedre forstå og håndtere psykosomatiske symptomer og såkalt avvikende adferd hos barn, uten nødvendigvis å diagnostisere?

Forskningsgruppe Psykisk helse og familiesentrert omsorg ved Institutt for helsevitenskap, NTNU i Gjøvik spør i en kronikk om vi har begynt å sykeliggjøre normale fenomener.

Hadde vi vært sikrere på hva økningen i ADHD skyldes, kunne vi satt inn behandling og tiltak som ville hatt god effekt. Der er vi dessverre ikke ennå.

Vi kan forstå helseplager knyttet til psykosomatiske lidelser som en sunn form for kommunikasjon og informasjon om hvordan barnet har det. Jeg sammenligner diagnosesystemet med volumregulering; adferdsutrykket ved ADHD, mobbing og omsorgssvikt er på mange måter er likt, men styrken varierer. Når volumet er høyt, blir støyen plagsom. Da trenger barnet hjelp til å regulere volumet og finne en «reguleringsnøkkel».

Noen ganger tjener diagnosene, kategoriene og beskrivelsene som en form for avledning, for noe som er meget utmattende for barnet.

Forskningsgruppa ved NTNU/Gjøvik skriver: «I noen tilfeller kan vi være enige om at vi må endre miljøet rundt barnet for at barnet skal få hjelp». Det gjelder for eksempel i skolen ved konsentrasjonsproblemer og nedsatt læring eller ved psykososiale problemer der mobbing foregår på tross av gode intensjoner om mobbefritt miljø.

I dagens samfunn forsvinner dyrbar tid for barnet i byråkratiet. Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) gjør vurderinger av barnet og barnets læringsevne, hvor hjelpetiltak holdes tilbake hvis det antas at barnets utfordringer ligger utenfor læringsevne og skolens regi. Slik ender altså et barn opp med å stå uten adekvat hjelp, overlatt til en pedagogikk og et skolesystem som ikke fungerer for barnet. PPT bør være «hands-on», sette inn nødvendige hjelpetiltak umiddelbart for å avhjelpe barnet i en meget utmattende læringssituasjon, uavhengig av årsak til utfordringer hos barnet.   

Symptomene beskrevet i kronikken er oppmerksomhetsvansker, uro og impulsivitet. Slike symptomer er også klassiske ved foreldrekonflikter. Når foreldrekonflikter nevnes hindres barnet ikke sjelden i å komme inn til vurdering, behandling eller hjelp hos BUP og PPT før konflikten mellom foreldre dempes. Barnet blir en kasteball.

Foreldrekonflikten er oftest asymmetrisk, og en bakenforliggende årsak kan være foreldrefiendtliggjøring. Dette leder til bekymringsmeldinger til barnevern. Også der blir det en byråkratisk mølle, hvor barnet som oftest risikerer å miste den fiendtliggjorte forelderen, og står igjen med symptomer på ADHD uten adekvate hjelpetiltak for den pinefulle situasjonen.

I foreldrefiendtliggjøring utsettes barnet for indirekte vold, en form for omsorgssvikt. Det kan arte seg som favorisering, manipulering og hjernevask, der det skapes lojalitetskonflikt og fiktiv frykt hos barnet. Den indirekte volden gir symptomer på PTSD, som angst, overstimulering, utmattelse, konsentrasjonsvansker, hukommelse, søvnproblemer og psykosomatiske plager, på mange måter samme uttrykk som ved ADHD. I en studie fra Storbritannia og University of West London i samarbeid med Jennifer Harman beskrives økte symptomer på PTSD hos barn utsatt for foreldrefiendtliggjøring.

Vi ser i tillegg at barnet bærer preg av klare trekk av rollediffusjon, vegring og selvanklager. Som samtaleterapeut i psykosyntese kjenner jeg igjen symptomene hos barn og voksne utsatt for psykisk, emosjonell og indirekte vold. I hele forløpet blir barnet taperen, hengende etter i utvikling med umodenhet og lærings vansker.

Hjelpetiltak bør ikke gå ut på å dempe symptomer hos barnet, men hjelpe barnet til å forstå egne instinkter, følelser og behov. Barnet må avhjelpes til en varsom korrigering av vrengebildet som har fått lov til å etablere seg, da det sekundære følelsesuttrykket normalt sett kan gi seg utsalg i symptomer som ADHD. Primære emosjoner som følger er alt fra fysiologiske reaksjoner i kroppen, til underliggende følelser som skam, sinne, frykt, sorg og samvittighet.

Hjelpemetoder vil da bestå i å hjelpe barnet med å sette ord på den underliggende primære emosjonen knyttet til det sekundære følelse uttrykket. Barnet vil da forstå seg selv som normalt, at adferd og reaksjoner normale.

En barnevernspedagog jeg samarbeider med sier det slik: «Du sier din måne er svart og firkantet, min er gul og rund. Kan du fortelle meg hvordan du er kommet til din løsning, så kan hende du får meg til å tro på din måne. Med dette har jeg ikke blindt akseptert, men heller ikke avvist barnets fortelling. Jeg har invitert til dialog. For gjennom interesse og dialog får jeg mer kunnskap som gjør meg i stand til å forstå».

Albert Einstein sier «Idioti er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat». Vi kan ikke lenger fortsette med diagnostisering som utgangspunkt for hjelp. Vi trenger et dialogisk og normaliserende utgangspunkt når vi ser at utfordringene for barn er økende. Vi må se på barnet med et helhetlig blikk bestående av kropp, følelser og tanker. Det er normalt i gitte situasjoner å føle det man føler. Det vil hjelpe barnet med selvregulering, ansvar, tillit, grensesetting og gi det en følelse av å være god nok akkurat slik det er.