To barnevernsarbeidere

Anonyme på grunn av tidligere erfaringer med å ytre seg kritisk om egen tjeneste

I likhet med Aina Holmberg og Linda Siem har også vi sett Fjord. I motsetning til deres konklusjon: «Fjord vil svekke tilliten til barnevernet», mener vi, etter til sammen 17 år som ansatte i kommunal barnevernstjeneste, at filmen adresserer flere høyst relevante, aktuelle og reelle utfordringer i norsk barnevern.

Etter vårt syn er Fjord egna til å skape en langt mer nyansert og optimistisk debatt enn hva Holmberg og Siem legger opp til, dersom vi våger å åpne opp og legge til rette for det. Det gjøres ikke ved å gå til frontalangrep på en filmregissør.

Noen av filmens dialoger og situasjoner er åpenbart satt på spissen. Likevel var det lite ved de skildrede mekanismene som fremsto fremmed eller helt urealistisk for oss. Holmberg og Siem påstår at det norske barnevernet «har fått eit rykte som skaper ein fryktkultur». Vi ønsker å minne om, at fryktkultur er høyst levende også på innsiden av barnevernet.

I Fjord kjenner vi igjen hvordan barnevernsfaglig skjønn kan preges av den enkelte barnevernsarbeiders subjektive opplevelser. Vi kjenner igjen hvordan mangel på generell og spesifikk kunnskap kan føre til feil tiltak og påfølgende følgefeil i dokumenter og videre saksgang. Og vi kjenner igjen hvordan følelser kan påvirke faglige vurderinger, særlig følelsen av nettopp frykt.

Frykt for sinte foreldre, sterke ledere, bastante kolleger, konfronterende samarbeidspartnere eller ganske enkelt; frykten for å gjøre feil, er høyst reell for mange barnevernsarbeidere. Den kan skapes i tjenestene, og forsterkes av svak ledelse, mangelfull opplæring, stort arbeidspress, høyt sykefravær, turnover og dårlig arbeidsmiljø. Også barnevernsarbeidere er mennesker, som påvirkes av rammer, relasjoner, emosjoner, posisjoner, makt, tidligere erfaringer og omgivelsene vi operer i. Det burde være et selvfølgelig utgangspunkt for en faglig diskusjon om barnevernet, ikke en trussel mot det.

Når skjønnet blir urørlig

Skjønn er en nødvendig del av barnevernsarbeidet. Problemet oppstår når begrepet «faglig skjønn» blir et vern mot kritisk etterprøving. En barnevernsfaglig vurdering er ikke et objektivt faktum, men en vurdering foretatt av et menneske på bakgrunn av den kunnskapen, erfaringen, forståelsen og informasjonen dette mennesket har. Likevel får vurderingen ofte en helt annen autoritet så snart den betegnes som «barnevernsfaglig». Det som i utgangspunktet er én fagpersons fortolkning av en kompleks virkelighet, kan dermed raskt bli stående som premiss for hvordan en familie forstås videre, også av andre instanser.

Her ligger en reell fare for følgefeil. En tidlig fortolkning skrives inn i ett dokument, gjentas i det neste, og kan etter hvert fremstå som et etablert faktum. Nye opplysninger forstås gjennom det samme tolkningsfilteret. Vi har selv sett at det som begynte som en hypotese, endte som en «sannhet» som ingen undersøkte premissene for.

«Barnets beste» er ingen statisk tilstand, og såkalt faglig skjønn blir aldri mer treffsikkert enn kompetansen og selvinnsikten til mennesket som utøver det. Derfor bør ingen barnevernsarbeider være komfortabel med et system der tilliten til vårt skjønn blir større enn viljen til å etterprøve det. Makt uten korrigering og transparens er ikke et uttrykk for faglig styrke. Det utgjør en rettssikkerhetsrisiko, noe Fjord gir brutale eksempler på.

Hvor kommer mistilliten fra?

Holmberg og Siem skriver selv at norsk barnevern allerede oppfattes som en instans man ikke kan stole på. Det bemerkelsesverdige er hva de gjør med denne erkjennelsen. I stedet for å spørre hvorfor mistilliten finnes, retter de kritikken mot filmen som synliggjør den. Dersom mistilliten allerede er så omfattende at mennesker unnlater å søke hjelp, burde vel det mest presserende spørsmålet være: Hva har vi i barnevernet selv gjort, eller unnlatt å gjøre, for at tilliten har blitt så svak?

Vi mener at filmen kan bidra til en ærlig diskusjon om at barnevernet ikke alltid har den faglige kompetansen, kunnskapen og tyngden som kreves for å forvalte den enorme makten tjenesten er gitt. Der ligger kanskje den egentlige uenigheten mellom oss. For dersom man fokuserer på at fortellingen først og fremst er feil, blir det naturlig å kritisere filmen som formidler den. Dersom man, som oss, mener at filmen peker på alvorlige utfordringer knyttet til kompetanse, skjønnsutøvelse, makt og rettssikkerhet, blir filmen snarere en anledning til å spørre hvorfor kritikken oppstår.

Det er forskjell på å skape mistillit, og å synliggjøre den.

Fjord: Barnevernsdebatten trenger løsninger – ikke skyttergraver

Kritikk er ikke årsaken til problemet

Holmberg og Siem frykter at resultatet av filmen blir enda svakere tillit til norsk barnevern, at flere familier ikke tør å ta imot hjelp og at erfarne ansatte slutter fordi kritikken blir for tung å stå i. Men, i formuleringen «enda fleire» ligger en viktig erkjennelse: nemlig at problemet eksisterte før Fjord. Da blir det ikke bare for enkelt, men helt bakvendt, å fremstille filmen som en årsak til tillitsproblemer. Det blir som å angripe et symptom mens sykdommen løper løpsk, framfor å ta problemet ved roten.

Holmberg og Siem trekker også fram personlig sjikane av barnevernsansatte som et utbredt problem. Personlig sjikane skal selvfølgelig ikke aksepteres, men sjikane av enkeltpersoner og kritikk av barnevernet er to forskjellige ting. Dersom systemkritikk, mistillit, frykt, sinne og personlig sjikane plasseres i kategorien «motstand mot barnevernet», blir det enkelt å avvise legitim kritikk uten å undersøke substansen.

Holmberg og Siem ser en risiko for at Fjord forsterker tillitsproblemet. Vi ser en annen mulighet: filmen kan skape engasjement og diskusjon om hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og hva som må endres. Men da må vi tørre å la den gjøre det! Det krever at kritikken møtes med åpenhet, nysgjerrighet, ydmykhet og transparens, ikke med et forsvar for institusjonens omdømme.

De gode historiene opphever ikke de dårlige

Holmberg og Siem spør: «Kven skal tørre å stå opp for barnevernet? Kven tør å framsnakke barnevernet? Kven fortel om dei suksessfulle sakene?»

Vi vil snu spørsmålet. Kanskje skal vi slutte å være så opptatt av å «framsnakke» barnevernet? Ikke fordi de gode historiene ikke finnes, for det gjør de. Hver eneste dag gjøres det godt og viktig barnevernsarbeid, og mange barn og familier får hjelp som gjør livet deres bedre. Men disse historiene opphever ikke de dårlige.

Hvis vi som barnevernsarbeidere virkelig står støtt i vår faglighet, og er trygge på at vi arbeider med integritet og innenfor lovverket, hvorfor er det da så vanskelig å anerkjenne at en film om en sak fra 2015 kan ha relevans for synet på og tilliten til barnevernet i 2026?

Tilliten bygges ikke først og fremst gjennom flere fortellinger om de vellykkede sakene. Den bygges ved at mennesker kan stole på at vi forvalter makten vår forsvarlig, også når vi blir utfordret; når foreldre er sinte, vanskelige eller uenige med oss, og ikke minst når noen hevder at vi har gjort feil.

Gode intensjoner er ingen garanti

Holmberg og Siem skriver at man som barnevernsarbeider ikke arbeider for å splitte familier. Vi tror ikke at det er noe de fleste tror. Men vi vet at det finnes mennesker som opplever det slik, og vi tror ikke at vi bidrar til å øke barnevernets tillit ved å fornekte det.

Vi tror at de aller fleste barnevernsarbeidere går på jobb med et genuint ønske om å hjelpe barn og familier. Men gode intensjoner er ingen garanti for positiv virkning. Og det er nettopp i dette spennet diskusjonen burde ligge. Barnevernsarbeideren er ikke en nøytral observatør som står utenfor barnevernssaken. Vi er selv aktører i den. Måten vi snakker på påvirker den vi snakker med. Måten vi tolker en reaksjon på påvirker hva vi skriver om den. Det vi skriver påvirker hvordan neste fagperson møter familien, og hvordan familien blir møtt påvirker igjen deres reaksjoner, trygghet og tillit.

Familiens reaksjoner kan så bli brukt som ny informasjon i nye vurderinger av familien. Det er nettopp derfor selvrefleksjon er så avgjørende når man forvalter makt over andre mennesker. Vi er ikke immune mot bias, egne følelser, tidligere erfaringer eller ubevisste triggere. Vi kan misforstå. Vi kan (og vil!) bli misforstått. Vi kan kjenne irritasjon, aversjon og frustrasjon, vi kan låse oss og bli defensive. Og, vi kan ta feil. Å erkjenne dette svekker ikke barnevernets faglighet. Det er en forutsetning for den. Og dermed også for barnevernets tillit.

Ansvaret ligger hos oss

Det mest oppsiktsvekkende i Holmberg og Siems innlegg kommer etter vårt syn mot slutten. De skriver at historiene om barn og familier som blir skadelidende fordi de frykter barnevernet, nå ligger på skuldrene til regissøren Graver, Ottmar og medier som de mener prioriterer «clickbait» framfor realistisk innhold. Det er en underlig plassering av ansvar. Hvis vår reaksjon på mistillit er å klandre dem som forteller om den, viser vi at vi ikke har forstått hvorfor den finnes.

For å få tillit holder det ikke å gjenta de samme, oppbrukte formuleringene om at «vi må tåle et kritisk blikk på egen praksis», at «vi ikke alltid har rett», og at «feil og overtramp kan skje». Det er enkelt å si at man tåler kritikk. Prøven kommer først når kritikken rammer vår egen forståelse av hvem vi er, hvor kompetente vi er og hvordan vi forvalter makten vår. Og her synes vi Holmberg og Siems forsøk på nyansering står til stryk.

Vi kan fortsette å kreve penere omtale av barnevernet. Eller, vi kan sørge for at det blir mindre å kritisere. Det konstruerte fiendebildet mellom «oss» i barnevernet og «dem» som kritiserer oss, gir i beste fall et falskt vern mot ubehagelig kritikk. Det gir dog en like falsk beskyttelse av barn og familier mot dårlig barnevernsarbeid.

Det er på høy tid at vi slutter å skylde på de som peker på, varsler om, aksjonerer mot eller filmatiserer kritikkverdige forhold i barnevernet. For å snu oppfatningen av norsk barnevern må vi starte med å snu speilet og begynne å vende blikket mot oss selv. Kanskje kan Fjord gi oss det sparket i baken som trengs for å gjøre det.

Historiene om barn og familier som blir skadelidende fordi de føler frykt og ikke tillit til barnevernet, ligger først og fremst på våre egne skuldre. Ansvaret for å endre det, likeså.