Linn Løvlie Slette, spesialrådgiver, Stiftelsen SOR

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Du vet de filmene som gjør skikkelig inntrykk? De filmene som sniker seg inn i sjelen din og som får deg til å le hjertelig? Og de filmene som lar deg sitte igjen dypt berørt og ettertenksom? Filmen om Ola er av det kaliberet. 13. oktober slippes dokumentarfilmen «Ola – en helt vanlig uvanlig fyr» på kinoer rundt om i hele landet, og nå skal du få noen grunner til å se den.

Det var den delen av året da smeltevannet fra vinterens godt sammenvevde snøteppe gravde egne veier i grøftene. Påskeliljene struttet blidt mot sola. Akkurat på en slik vårdag var jeg så heldig å få besøke Vidaråsen for å holde et foredrag for de som lever der, og for deres nærpersoner. Men jeg skal innrømme én ting. Med vernepleierens historie godt innbakt i min profesjonsidentitet hadde jeg med meg noen fordommer. Og akkurat som Ola selv sier i filmen, så tenkte også jeg at Vidaråsen var et litt snodig sted. Litt annerledes. Litt rar. Når jeg parkerte bilen slo det meg at også husene var litt annerledes. Fargebruken var kraftigere, men dog så livgivende. Ja, til og med vinduene var formet annerledes. Heldigvis forsvant fordommene med det kalde smeltevannet.

I Norge finnes det seks ulike bo- og arbeidsfellesskap for personer med og uten utviklingshemming. Disse fellesskapene, eller landsbyene som de også kalles, driftes gjennom Camphill-stiftelsen, og er en frivillig måte å leve livet sitt på. Her legger de antroposofiske verdier til grunn, og lever i ett med naturen og hverandre. Vidaråsen er en slik landsby. Her bor Ola. I småhus, eller bokollektiv, bor folk med og uten utviklingshemming i skjønn forening med hverandre. Her deler de livets opp- og nedturer, eller fiaskoer som Ola selv kaller det. Og uansett hvilke forutsetninger eller støttebehov man har, kaller de hverandre venner, eller gode hjelpere. Skillet mellom «oss» og «dem» ble visket ut med regnet for mange år siden.

Ragnhild filmet Ola i ni år: – En av de modigste jeg kjenner

Men skillet mellom «oss» og «dem» gror godt i samfunnet utenfor Camphill-landsbyene. Og vi bidrar til det alle sammen. Vi kategoriserer og skaper en slags orden i en ellers ganske kaotisk og politisk splittet verden. Men flere av oss deler likevel den skjebnen at vi eier litt av definisjonsmakten over hvilken kategori vi ønsker å tilhøre. Vi kan til og med gå litt inn og ut av noen av disse kategoriene om vi vil. Men så har vi de menneskene som er forhåndsdefinert. De menneskene som uansett hva de prøver på, ikke blir noe annet enn bokstavene på epikrisen fra utredningen. De vi har en hang til å kategorisere som de med særskilte eller spesielle behov. De rare. De som utfordrer samfunnets normer og normalitet. Derfor trenger vi filmen om Ola.

Olas historie, kommunisert gjennom Ragnhilds klipp, er med på å pirke borti denne kollektive misforståelsen. For Ola har absolutt ingen sære eller spesielle behov. Ola er ytterst menneskelig. Han kjenner på sorg og savn over å miste en god venn. Han kjenner på tvil. Han kjenner på glede, anger og takknemlighet. Og han kjenner på at alle mennesker trenger litt støtte og hjelp iblant.

Ola kjenner på noe usedvanlig vanlig. Han kjenner på det felles menneskelige, men som vi ukritisk frarøver de av oss med utviklingshemming å få være en del av.

Vi leser stadig om det. Institusjonenes gjenreising ute i storsamfunnet. Større og større bofellesskap. At dagtilbud og fritidsaktiviteter skal tilbys på samme sted som du bor. Og blåskjortene (les: økonomene) argumenterer for stordriftsfordeler og effektive levekår. Politikerne er lutter øre, og kjøper argumentene uten å blunke, og legger til grunn en medlidende fordom om at «like barn leker best».

På den andre siden river fagmiljøet seg i håret og legger fram solid forskning og data på at gigantfellesskap ikke er en særlig god idé. Og argumentene kan være så saklige og solide man bare vil, men det synes umulig å skape tilstrekkelig gjenklang hos de allerede overbeviste folkevalgte som i altfor stor grad ser kortsiktige tall uten å vektlegge individuelle, og ytterst menneskelige behov.

I kampen mot denne institusjonstrenden er jeg litt redd for en ting. Jeg er redd for at Vidaråsen kan være med på å legitimere oppføring av store bofellesskap ute i samfunnet. Jeg er redd for at blåskjortene finner argumenter for samlokalisering og effektivisering også ved denne måten å leve på. Men kjære økonom: fall ikke inn i fristelsen.

For vi kan ikke sammenlikne levemåten i og utenfor landsbyene, for måten å leve livet på er så fundamentalt forskjellig fra hverandre. I kommunene haster vi rundt i en annen tid. I kommunene stilles det andre krav. Krav om å innfri innenfor budsjettet. Krav om å se på mennesker som pasienter eller brukere; ikke som venner eller gode hjelpere. Men på Vidaråsen lever de langsommere. De lever ikke i krav som er formet etter en medisinsk måte å organisere og yte tjenester på. De lever. Og Ola sier det selv i filmen: «Det er som om fremtiden ikke har kommet hit enda.» En av Olas kollegaer sier at de lever litt som i 1980.

Det som slår meg er at om det faktiske årstallet 1980 hadde ringt til 2023 og sett hvordan vi lever livene våre på nå, så tror jeg de hadde tenkt at vi hadde mistet forstanden. Vi haster rundt med nesa godt plantet i mobilskjermen, og lever et individualistisk og materialistisk liv der hovedmålet er å klare alt selv. Vi har ingen landsby å støtte oss på lenger. Vi sjekker sjelden inn hos naboen i redsel for å true privatlivets fred. Og når vi føler oss litt dårlige, så vet allerede algoritmene det, før vi antakeligvis er klar over det selv, og presenterer reklame tilpasset sinnstilstanden. Den dårlige selvfølelsen spises opp av det stadige jaget etter noe mer. Noe bedre.

Etter å ha besøkt Vidaråsen, og å ha sett filmen om Ola flere ganger, er det to ting som står veldig tydelig for meg:

For det første: Mangfold er en ubenyttet ressurs. Og for det andre: Folk trenger folk.

Da jeg dro fra Vidaråsen kjente jeg først og fremst på takknemlighet for å få lov til å sette mitt avtrykk på deres jord. Men før jeg visste ordet av det sjekket jeg telefonen og ble raskt dratt inn i hverdagens kjas og mas. E-poster. Messenger-meldinger. Instagramoppdateringer.

Og da jeg løfta nesa fra telefonen og vinka farvel til de siste påskeliljene så slo det meg:

Måten vi lever livene våre på, altså utenfor landsbyene, er den måten som er snodig. Litt rar. Litt kaldt og annerledes.

Vi har mye å lære av Vidaråsen. Og vi har mye å lære av Ola.