Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Vernepleierutdanninger, skoler og ansatte i kommunale tjenester har allerede bestilt spesialvisninger utover høsten, og 13. oktober har den kinopremiere: filmen om Ola Henningsen.

Ola har en lett utviklingshemming og bor på Vidaråsen, en landsby der beboere og medarbeidere bor sammen. I filmen forteller han om sitt eget liv og sine egne drømmer. Som han selv påpeker: Det er ikke så ofte personer med utviklingshemming gjør akkurat det.

I filmen forteller Ola Henningsen om livet sitt og drømmene sine.

Sigurd Neby

Verdenspremieren var allerede i januar, på filmfestivalen i Tromsø. Da satt Ola og Ragnhild på første rad. Begge hadde vært skjelvne av nervøsitet hele dagen. Da rulleteksten gikk ned, brøt det ut stående applaus. Noen var snartenkte nok til å ta tak i Ola og snu ham rundt, slik at han virkelig kunne ta inn hele salen.

– Det var et stort øyeblikk, sier Ragnhild Nøst Bergem.

Nært portrett

Utviklingshemming er ikke det letteste å selge inn i filmbransjen, og det har vært mange avslag og nedturer underveis siden den unge dokumentarfilmskaperen møtte Ola første gang i 2014. Støttespillere har gitt opp, og Ragnhild innrømmer at hun har hatt sine tvil. Motgangen har tæret på psyken.

– Jeg har også jobbet mentalt for å overbevise meg selv om at denne filmen ikke er hele livet mitt, i tilfelle den ikke blir så godt mottatt. Men jeg håper selvsagt at folk ser den, og at de blir så glad i Ola som han fortjener.

Så langt er responsen fra bransjen god. Filmen fikk hederlig omtale på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen HUMAN. Juryen kaller den «et nært portrett av et menneske som oftest blir omtalt som representant for en gruppe, som blir snakket for av andre. Men vi møter et unikt og karaktersterkt individ, klar til å bruke sin egen stemme når sjansen byr seg».

Juryen har også et håp om at filmen «skuer inn i framtiden mot en mer solidarisk sameksistens». Ola bruker litt andre ord når han beskriver livet på Vidaråsen: «Alt deler man her. Livet generelt».

Jonas Fagereng Jacobsen

En helt vanlig fyr

Det var det litt langsomme landsbylivet, med urteverksted, gårdsdrift, meieri, bakeri, sykkelverksted, vaskeri og barnehage, som fascinerte Ragnhild Nøst Bergem da hun kom til Vidaråsen første gangen i 2014, som student i dokumentarfilmregi på Lillehammer. Hun skulle lage et miljøportrett, og fikk spesialt god kontakt med Ola. Da oppgaven var ferdig, visste hun at hun måtte tilbake.

Nå ser hun tilbake på ni år tett på Ola. Hun har dokumentert hverdag og fest, opp- og nedturer.

Ola har, i motsetning til utviklingshemmede flest, selv valgt hvor han vil bo. Han har en jobb som ikke bare er «noe å gjøre», men som utfordrer ham i hverdagen. Han synes husarbeid er kjedelig, men gjør sin plikt. Han tviler på om han er god nok, men kjenner også på stolthet over den han har blitt. Han har påtatt seg et verv som sekretær, men føler seg daff etter lange møter. Altså en helt vanlig fyr.

Lys og mørke

Ragnhild Nøst Bergem liker å sjonglere flere prosjekter samtidig. Mellom filming på Vidaråsen laget hun i 2020 den prisbelønnede dokumentaren Vær her, også det en film som samlet helse- og sosialarbeidere til visning og debatt. Aftenposten kalte den en «hjerteskjærende og livgivende skildring av tre mennesker som lider av demens».

– Responsen på Vær her har nok gjort det litt lettere for meg å lage filmen om Ola, tross alt. Jeg kunne funnet mange lettere temaer, mer sexy og enklere å selge inn, men noen må lage de filmene som ikke er de letteste, fastslår regissøren.

Jonas Fagereng Jacobsen

Demens og utviklingshemming kan virke skremmende og mørkt, og Nøst Bergem viker ikke unna det såre og vonde. Men hun er nøye med også å slippe inn lyset, gjerne i form av hverdagsgleder som en kopp kaffe eller en musikksnutt som vekker gode minner.

Mens Vær her dokumenterer liv som snart er over, er Ola full av fart og oppdrift. Han har det bedre enn før og har planer for framtida.

Ragnhild Nøst Bergem fikk Gullrute-pris for dokumentaren Vær her.

Jonas Fagereng Jacobsen

– Mye modigere enn meg

De to filmene er laget etter samme metode. De går tett på livet og er klippet nært på menneskene vi følger. Nøst Bergem stiller ikke med stort kamerateam og prangende utstyr. Hun bruker et ganske lite kamera som hun gjerne setter fra seg i stativ, slik at hun selv kan inngå i de situasjonene som utspiller seg. Hun tar seg alltid god tid. Metoden belønnes med at Ola forteller ting om seg selv i filmen som han aldri har fortalt noen før. Et større kompliment kan vel knapt tenkes for en filmskaper?

– Det er et resultat av samtaler over flere år, der vi gradvis har nærmet oss de nære ting. Som regissør legger jeg føringer for hva Ola og andre skal snakke om. Jeg pusher ikke, men når han først begynner å fortelle, er jeg der.

Ola og familien har sett gjennom alle scenene, og det var avtalt fra starten at deres eventuelle innvendinger skulle tas hensyn til.

– Det var nok rart for dem å se særlig de scenene der Ola forteller ting han ikke har fortalt før, sier hun.

Selv hadde hun aldri turt.

– Ola er mye modigere enn meg. Han er også en av de klokeste jeg kjenner.

Jonas Fagereng Jacobsen

Hverdag over kunst

Ragnhild er oppvokst i en kreativ familie med arkitektforeldre og interesse for foto, kunst og musikk. Både hun og hennes to brødre gikk på Steinerskolen, og allerede på barneskolen slo lille Ragnhild fast at hun skulle «bli noe med film». Etter videregående og folkehøgskole begynte hun på Oslo fotokunstskole. Men Ragnhild var mer interessert i levd liv enn kunst, og dro alle sine prosjekter i retning dokumentar. Interessen for andre menneskers hverdagsliv trigges også etter at filmen er ferdig. Ragnhild liker godt å følge filmene sine land og strand rundt.

– Vi viser filmen i samarbeid med ulike organisasjoner og ansatte i kommunene. De henter meg på flyplassen, kanskje skal de selv holde en liten innledning og er litt nervøse. Vi har fine samtaler i bilen, og jeg får et lite innblikk i deres liv.

– Hva tenker du at filmen kan tilføre vernepleiere og andre som jobber med utviklingshemmede?

– De kjenner jo utviklingshemmede godt. Men jeg kjenner Ola som Ola, ikke som pasient eller bruker. Jeg håper og tror at filmen kan berøre også vernepleiere. Jeg håper at ledere i tjenestene, veldig gjerne også politikere, ser filmen og får noen ideer.

For eksempel får Ola det ærefulle oppdraget å være konferansier på en temakveld på Litteraturhuset i Oslo. Kanskje kan ledere og ansatte i kommunale tjenester bli inspirert til å legge aktiviteter utenfor bofellesskapet og dagsenteret.

Ola får også realisert en drøm som først framstår uoppnåelig: Han drar på helgetur til København for å besøke en tidligere medarbeider på Vidaråsen. Over en øl på kafé snakker de om ordene som brukes om utviklingshemmede, ord som Ola ikke liker.

– Det er fantastisk å få lov til å filme sånne samtaler mellom venner. Det var så ekte, sier Ragnhild.

Jonas Fagereng Jacobsen

– Handler om å være menneske

Filmen er vist for elever på ungdomsskole og videregående, som har blitt bedt om å svare digitalt på en del spørsmål i etterkant. Noen skriver at de kjenner seg igjen i det å være annerledes eller føle seg utenfor, andre skriver at de ikke har venner.

Sårt å lese, synes Ragnhild, men samtidig en slags bekreftelse på at hun har lykkes:

– Filmen om Ola handler ikke først og fremst om utviklingshemming eller om å være annerledes. Den handler om å være menneske.

For å låne ord fra hovedpersonen selv: «Alle trenger vel hjelp av og til. Men det er noen som utviser at de trenger hjelp litt tydeligere enn andre».

Ragnhild Nøst Bergem