Jan Storø, dosent Oslomet og Ine Haver, fagkoordinator Stavanger Akuttsenter

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Debattinnlegget stod først på trykk i Klassekampen.

Psykologisk.no har nylig publisert flere artikler om FF. Det har vært oppsiktsvekkende lesning. Artiklene har avdekket sider ved FF som synes svært problematiske; autoritær ledelse, voksenstyring av brukerstemmer, vanskelige arbeidsforhold for ansatte og manglende oppfølging av ungdommer som ikke fant seg til rette.

Gjennom snart tjue år har FFs hovedformål vært å fremme barns og ungdoms «kunnskap om systemene de er i». Barnevernsungdommer – noen av de mest sårbare ungdommene vi har – har deltatt på seminarer og konferanser med sine ytterst private livsfortellinger. De har snakket til studenter, deltatt i utredninger, vært engasjert av kommuner for å påvirke praktikerne i barnevernstjenesten – og utgitt en lang rekke publikasjoner. Dessuten har de hatt direkte kontakt med skiftende regjeringer.

FF har oppnådd imponerende resultater når det gjelder å få gjennomslag for at barn og ungdom har en viktig stemme inn i velferdsstatens tjenester. Her har de bidratt til å endre holdninger og praksis. Det står stor respekt av hva ungdommene har bidratt med.

Samtidig har mange av oss som har fulgt FF fra sidelinjen blitt mer og mer urolige over det som ryktes om dens indre liv. Det som fra starten framsto som et kreativt og nødvendig innspill, har gjennomgått en problematisk utvikling. Noen snakker om at det har utviklet seg en «enten er du for oss eller så er du imot oss-kultur», og at FF har tatt opp i seg kjennetegn som vi ellers forbinder med sekter.

Vi har selv vært både observatører til og samarbeidspartnere med FF. Vi har mange ganger vurdert å offentliggjøre vår bekymring, men har valgt å la være. Vi har ikke ønsket å redusere betydningen av ungdommenes personlige innsats. Kanskje har vi sviktet noen av dem som nå har stått fram og fortalt om rystende behandling. Men nå har vi for første gang fått et innsyn i virksomheten, og kommet til at tiden er inne for å be om nærmere undersøkelser.

Det lille innslaget av debatt vi har sett om FF har ikke reelt sett vært en debatt. De som forsiktig har fremmet et kritisk perspektiv har blitt beskyldt for heksejakt, for å være for gammel til å forstå og for å være slemme. Vi finner mangelen på kritiske blikk og de kontante avvisningene interessante. I Norge har vi lite kritisk tradisjon overfor velferdsstatens hjelpeprofesjoner. Ett viktig unntak finner vi i psykiatriens motstemmer.

FF har påtatt seg oppgaven å være nettopp en slik motstemme. Da er det uholdbart at dens ledelse aktivt motarbeider enhver som snur lyskasteren og setter søkelyset på dem selv.

FF kaller seg selv et «kunnskapssenter» – et fiffig ordvalg, og ikke helt uten poeng: FF fremmer barns og ungdoms kunnskap om seg selv og om de systemene de har møtt. Vi kan kalle det erfaringskunnskap eller livskunnskap. Ordvalget er imidlertid også et problem, blant annet fordi samfunnet rundt dem ikke sjekker holdbarheten i det.

Alt ekte utviklingsarbeid må være åpent og selvreflekterende. Forandringsfabrikken søker ikke andres bidrag, den arbeider kun med å fremme sitt eget syn, i klartekst: ledelsens syn. Deres narrativ er at uten dem selv er barnevernet i Norge utrygt og finner ikke de gode løsningene. I perioder har FF hevdet at det ikke er nødvendig med utdanning når man arbeider med barn, bare man har et stort hjerte.

Derfor framstår FF mer som en lobbyist med bestemte interesser enn et kunnskapssenter. I dette arbeidet har de hatt bruk for politikerne. Og en rekke politikere har hatt bruk for FF. Organisasjonen har gitt politikere mulighet for å vise at de er opptatt av brukermedvirkning og av barn.

Hvilken annen organisasjon kan drømme om å få statsministeren, fagstatsråden og flere stortingsrepresentanter til å stille opp på pressekonferanse – én uke før et stortingsvalg? Det skjedde 28. august 2017 da FF omdøpte egen virksomhet til kunnskapssenter og feiret seg selv. Vi ser med andre ord et symbiotisk forhold mellom en selvbestaltet «brukerstemme» og det øverste politiske sjiktet, der begge har god nytte av hverandre. Og pengene har strømmet FFs vei. Vi snakker om flere titalls millioner gjennom årene.

Verken Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdepartementet eller Bufdir ser ut til å ha blitt særlig alarmert av den siste ukas avsløringer, skal vi dømme ut fra kommentarene de har gitt til Psykologisk.no. Det bør de bli. Vi bør kunne forvente en grundig undersøkelse av Forandringsfabrikkens virksomhet.