Hanne Line Wærness

Vernepleier og førstelektor, VID vitenskapelige høgskole, Stavanger

«Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst». 

Kierkegaards berømte ord kunne vært et punkt på sjekklisten for psykisk beredskap.

Hvordan kan man bygge beredskap slik at man både finner den som trenger det – der den er, og samtidig lager trygg base et bestemt sted?

Bygge beredskap

Beredskap kan jo handle om å være i forkant, ha en plan, ha tenkt lure tanker om lure handlinger som kan være til hjelp når livet gynger. 

Psykisk beredskap kan handle om å tåle og stå i det uvisse – tåle å kjenne at grunnfestet skaker, og våge å være i bevegelse for ikke å falle. Vi må passe på å møte oss selv – og andre – der vi er, og føre hen til det bestemte stedet hvor vi har grunnfeste. Og samtidig være i bevegelse – i naturlig beredskap.

Beredskap kan handle om å ikke stå stille, men være i bevegelse. Våge å la seg føre av sted, selv om man ikke helt vet hvor det stedet er. Øve seg på å tåle at det svinger og bølger.

For å være i forkant må man starte i bakkant.

Beredskap kan være å lage gode grunnfester i fredstid, på en godværsdag. Være beredt og lage ankerfester før stormen kommer. Da kan man ta imot bølgene når de kommer – i bevegelse, som tangen i havet.

Tillit og grunnfester 

Vi mennesker er skrudd sammen for å kunne tåle mye. Vi tåler mye alene, men enda mer når vi har trygge rammer rundt oss. Å være en del av et fellesskap kan hjelpe oss å være beredt, både for oss selv – og ikke minst andre.

Som mennesker har vi alle behov for å være forankret. Ha et grunnfeste, ha en tilhørighet – både i oss selv og til andre. Det kan handle om noe så grunnleggende som trygghet, relasjoner – og tillit. Vi er avhengige av å stole på andre, at andre vil oss vel. At de vil møte oss der vi er og ikke føre oss på ville veier. Tillit er et grunnfeste for å være menneske. 

Men hva når det skjer hendelser som rykker i grunnfestene i oss selv?

Alvorlige livshendelser. Uhelse. Ytre og indre trusler. Livssorg. Tapsopplevelser. Plutselig gynger grunnen under oss uten av vi helt var forberedt. Når livet dytter – og fotfestet er dårlig – er det fort gjort å falle. Og mange av oss er redde for å falle – da hender det at vi fryser fast. Det er ingen god beredskap.

Når vi ikke har kunnskap og kompetanse til det uforutsette kan vi ikke være beredt på hva som skjer. Men vi kan øve oss på å være fysisk og psykisk beredt på at ting kan skje. At selv om fotfestet forsvinner så betyr ikke det at man faller ut av seg selv – man kan oppsøke andre, bli møtt av noen der man er. Og festes på nytt. 

Som tangen i havet

Jeg våger å tro på nye fester. Seige, stødige grunnfester som står imot og tar imot angrep utenfra – og innenfra. Å våge er å miste fotfeste en liten stund, heter det.

Tang og tare har gode grunnfester. De er der helt naturlig. Jeg lar meg fascinere av bevegelsen; den stille og duvende på en godværsdag, den voldsomme når det stormer. Tang i havet viser at det er mulig å være i bevegelse, og samtidig komme trygt tilbake. 

Kan det å være tang og tare i seg selv være et bestemt sted? Kan du se det for deg? Den store tangen og taren som er godt forankret i bunnen. Som følger havets strømninger og dønninger. Som tåler storm – både over og under overflaten. Og hvis festet ryker, så etableres ny tang – med nytt feste. Ren og skjær hjelpekunst.

Våger du å tro at det å være som tangen i havet kan være å føre seg selv eller andre til ett bestemt sted? Det åpner for nye forståelsesrammer som kan gi hodet en pause.

Når et angrep utenfra eller innenfra – et erfaringsminne, en trussel, en uforutsett hendelse – setter kroppen i alarmberedskap og vipper den ut av balanse, så kan man vite at man ikke blir værende der i ubalansen. Kjenne at det er mulig å velge og være i balansert ubalanse når man blir utsatt for rystelser – følge bevegelsen i tangen. Følge sin egen strøm. Komme tilbake i vater. Vite at du kan velge å være i ytterkanten av deg selv – og ta imot. Med egen forankring. Å ikke våge kan føre hen til et ubestemt sted.

Det handler om å våge og tro at man kan finne seg selv der man er – og begynne der. 

Hjelpekunst og beredskap 

Som tidligere speider lærte jeg å være «alltid beredt». Som speider fikk jeg kunnskap og ferdigheter for å være beredt, både fysisk og psykisk. Jeg innarbeidet en beredskap for å kunne bidra i situasjoner som krevde det. Tro om den beredskapen fortsatt er nettopp det – på vakt, og alltid beredt? Kan jeg bidra til felles innsats, som Verdensdagen for psykisk helse oppfordrer til?

Psykisk beredskap kan handle om å finne seg selv der man er – og starte der. Føre seg selv til et bestemt sted hvor beredskapen er trygg grunn. Hvor grunnfestet er selve hjelpekunsten.

Det handler om å holde kroppen i gang. Som tangen i havet vender kroppen tilbake til utgangspunktet når havet stilner. 

For det gjør det. Helt til neste storm.