Renate Holden, sosionom i kriminalomsorgen

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Regjeringen har nylig hatt på høring et straffeforslag overfor unge mellom 15 og 18 år, hvor fengsel foreslås mer brukt i de alvorligste straffesakene. Ikke fengsel alene, men i kombinasjon med ungdomsstraff.

Sistnevnte er i dag en straff som sones utenfor fengsel, og idømmes i stedet for fengsel. Den benyttes ved alvorlig og gjentatt kriminalitet, er krevende, og medvirkning er avgjørende for å lykkes.

Hvem fengsles. Terskelen for å fengsle mindreårige er høy. Når det er nødvendig, er det alvorlig, og det er ikke tilfeldig hvem som fengsles.

Det er som regel gutter, med store atferds- og rusproblemer, mangler i omsorg, i tiltak i barnevernet, og med begrenset tillit til deg og meg. Storparten har en straffehistorikk, hvor fengsel blir siste steg i straffestigen. Straffereaksjoner utenfor fengsel er sannsynlig forsøkt før.

Det er disse ungdommene lovforslaget er myntet på, og som regjeringen mener har det som skal til for å klare ungdomsstraff etter fengsel. Jeg er kritisk. Å bli berøvet friheten er det mest inngripende og krevende vi kan bli utsatt for. Det er ille for voksne, men langt verre for mindreårige. Spesielt ille er det for førstegangs sonere.

Vanskelige overganger. Straffeforpliktelsene i ungdomsstraffen krever medvirkning og struktur fra første dag. Nylig løslatte har ikke en slik struktur, den tar tid å få på plass, selv med god planlegging. Dette på toppen av masse annet livstrøbbel gjør det hele skjørt, og jeg er tvilende til at de vil evne å innfri det som kreves. Mindreårige det til slutt er nødvendig å fengsle, vil ha evig nok med å håndtere frihetsberøvelsen alene. Å toppe det hele med mer straff etterpå er ikke hva disse trenger. Selv om forlaget kan forstås, er ungdomsstraff som ettervern ingen god løsning.

Hva blir resultatet om ungdommene ikke klarer å overholde straffeforpliktelsene etter fengsel? Jo, det kan bli alvorlig, fordi ungdomsstraffens legitimitet hviler på at brudd på avtaler skal ha konsekvenser. Selv om de nylig er løslatt.

Brudd på avtaler trenger ikke være nye lovbrudd. Det kan like gjerne være mangel på medvirkning, som å gjøre seg utilgjengelig, unnlate å møte til rustesting, til avtaler med politi, kriminalomsorg, og lignende.

Ungdommer som nettopp er sluppet ut, risikerer en ny runde i rettsapparatet, og i verste fall en ny runde i fengsel.

La det være ansatte i barnevern og øvrig hjemkommune som tar ansvar og planlegger løslatelsen. Ikke straffesystemet.

Innlegget ble først publisert i Dagsavisen