Børge Bakken, konstituert avdelingsleder og Roger A. Hammer, rådgiver

Fosterhjemstjenesten i Bufetat, Region Midt, avd. Trondheim

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Det er vi i Fosterhjemtjenesten som skal finne de gode familiene som etter hvert skal bli fosterhjem for barn og ungdom som trenger en ny familie for en kortere eller lengre periode av livet. Det er vår jobb å gi familiene riktig informasjon, og hjelpe dem til å ta en god beslutning om å bli fosterhjem eller ikke. Det er også vi som gir familiene opplæring, som sammen med deres livserfaring gjør dem godt nok rustet til å tåle de utfordringene et fosterhjem skal stå i.

En av forutsetningene i vårt arbeid med rekruttering av fosterhjem og opplæringen de får, er at vi må bli godt kjent med familiene, slik at vi sammen med dem kan ta den endelige beslutningen om å bli fosterhjem eller ikke. For å gjøre dette, er det nødvendig at vi har en profesjonell og barnevernsfaglig relasjon til familiene.

Å finne de gode fosterhjemmene

En fosterhjemsrådgiver er ofte den første personen fra det offentlige barnevernet en familie kommer i kontakt med. Rådgivere skal snakke med familien om det å være fosterhjem. Rådgiveren skal si noe om hvem som kan bli fosterforeldre og hvordan det påvirker familien og hverdagen. Rådgivere møter familier på stand eller på informasjonsmøter, og det er her den første relasjonen dannes. Veien videre er avhengig av hva familien bestemmer seg for, og hvilke råd fosterhjemsrådgiveren gir. Videre i prosessen skal rådgivere prøve å bli så godt kjent med familien som mulig. Dette skjer gjennom flere hjemmebesøk og gjennom grunnopplæringsprogram for fosterforeldre.

Sosial distansering

En offentlig tjeneste som utelukkende eksisterer for å være i kontakt med mennesker, må på mange måter være utfordrende å holde i drift, hvis den fysiske kontakten med folk skal opphøre over natten. Det var nettopp det som skjedde i midten av mars 2020. På ubestemt tid ble det besluttet at vi ikke skulle være i fysisk nærhet til andre i vår jobb, og at våre oppgaver i størst mulig grad skulle utføres fra «hjemmekontor» eller etter gitte regler i form av sosial distansering.

Å skape digitale relasjoner

Å tenke relasjonsdannelse uten å være i nærheten av folk, er for oss barnevernsarbeidere i seg selv en motsigelse. Vil det være mulig å ivareta både relasjonelle og det sosialfaglige i arbeidet uten å være kontakt med hverandre på annen måte enn på skjerm? I likhet med alle andre som jobber i offentlige tjenester måtte vi endre på vårt syn i forhold til dette. Vi måtte tenke at det er mulig å få relasjon til andre gjennom elektroniske medier, og å utvikle en form for digital relasjon. I mars 2020 var det ingen som visste hvordan dette kunne gjøres, og bare noen få dager før, var det utenkelig at vi nå i størst mulig grad, skulle forholde oss til vår barnevernsfaglige jobb gjennom en skjerm. Vår kompetanse på å kjenne og forstå mennesker, skulle settes på prøve. I vårt fag er det å bruke sansene, og observere ut ifra kroppsspråk og andre ikke-språklige faktorer, viktige egenskaper. I tillegg var vi alene på jobb i vårt hjem, gjerne stuet bort kjeller og loft, eller kanskje på kjøkkenbordet.

Mange ville hjelpe

Vi har nå lært at en pandemi setter i gang flere prosesser i samfunnet vårt, også positive ting sett med våre øyne. Mange familier fikk øynene opp for at det var mange barn som led, også under nedstengning av samfunnet i vår. Kanskje var det noen som også fikk øynene opp for de ekstra sårbare barna i samfunnet vårt. Våre fosterhjemskampanjer på sosiale medier traff mange midt i hjertet, og mange tok kontakt med oss for å få vite mer om fosterhjem.

Vi har blitt gode på det digitale

Snart er det gått et år med pandemitilstander, og vi har fortsatt sosial distanse både til kolleger og de vi jobber med. Vi føler fosterhjemstjenesten har endt opp med en veldig god kompetanse på digital møtevirksomhet, og ikke minst digitale kurs. Læringskurven har vært bratt, og selv om vi mister mye digitalt, klarer vi å ivareta de familiene som henvender seg til oss på en god måte.

Vi har mistet mye av det sosiale, og har knapt vært i fysisk nærhet til de vi jobber med. Likevel opplever mange av oss at vi greier jobben bra, og at vi har klart å skape gode nok relasjoner til familiene, og på den måten sørge for at samfunnet får påfyll med nye fosterhjem. Vi er kanskje blitt enda flinkere til å samarbeide nå som vi har sosial distanse, samtidig som vi alle har «lik avstand» til hver andre gjennom skjermen, uansett om vi er hjemme, på hytta, eller et annet sted. Vi lever fortsatt i koronatiden, og vet ennå ikke om vi over det verste. Vi vil fortsette med rekrutteringen og opplæringen innen de rammene vi har fått, og sørge for at nye familier blir fosterhjem også under pandemien. Nå kaster vi «snøret lengre fram» og håper på en tid med sosial nærhet om ikke altfor lenge.