JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
Emma Kristine Leesland er utdannet vernepleier og jobber som teamleder for Empowerment & produksjon i Setpro.

Emma Kristine Leesland er utdannet vernepleier og jobber som teamleder for Empowerment & produksjon i Setpro.

Privat

Uføres bidrag til samfunnet bør applauderes, ikke sees ned på

Flere av våre ansatte forteller om at de opplever å bli sett ned på av omverdenen. Både for å være uføre, men også for at de har et arbeidsforhold gjennom VTA. Mange av dem gir uttrykk for at det ikke burde være slik, når de faktisk velger å jobbe.
21.03.2022
09:35
21.03.2022 10:04

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

Inkludering. Det velkjente ordet. Det er jo dette vi jobber for å fremme i arbeid- og inkluderingsbransjen hvor jeg jobber. De siste årene har jeg og mine kollegaer drevet et utviklingsarbeid i vår egen bedrift knyttet til å anerkjenne uføre arbeidstakere.

Men hva er egentlig inkludering? Det siste året har jeg og mine kollegaer blitt besværlig klar over at til tross for gode intensjoner og godt faglig arbeid, er vi mange med ansvar for inkludering i arbeidslivet som har feila på mange områder.

Begrep som varig tilrettelagt arbeid (VTA), skjermet virksomhet, tilbud om arbeid, tiltak/tiltaksdeltaker/tiltaksarrangør og ekstern praksis/hospitering er stigmatiserende overfor uføre arbeidstakere. Det med bakgrunn i deres diagnose, utfordringer og behovet for å skjerme dem fra det ordinære og skjerme det ordinære fra dem.

Varig tilrettelagt arbeid er et arbeidsforhold uføre arbeidstakere eller personer som forventes å få innvilget uførepensjon i nær fremtid har i arbeidsinkluderingsbedrifter. Det skal bidra til å opprettholde og utvikle ressurser hos arbeidstakeren gjennom tilrettelagt arbeid og kvalifisering gjennom produksjon av varer og tjenester. Arbeidstakerne i VTA skal gis mulighet til arbeid i det ordinære arbeidsliv. Solberg-regjeringen satset på arbeidsplasser for uføre arbeidstakere gjennom å opprette flere plasser i VTA, og nåværende regjering foreslår en videreføring av denne satsingen med økt bevilgning til VTA.

Hva tror dere den vanlige mannen i gata tenker når han eller hun hører de tre ordene? Varig. For alltid tilrettelagt arbeid. For alltid vil du trenge hjelp til å klare å gjøre en jobb. Arbeidsforholdet blir beskrevet som varig, og strider imot prinsippet om at «det jevnlig skal vurderes om det er aktuelt med overføring til andre arbeidsrettede tiltak, utdanning eller formidling til ordinært arbeid». Det er dette Nav skriver om VTA fra 2019. I tillegg er det viktig å trekke fram at i likhet med andre ansatte etter arbeidsmiljøloven, kan VTA-ansatte si opp sin stilling eller bli sagt opp. Dette viser at arbeidsforholdet ikke kan sies å være varig.

I boka Arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming ser vi at arbeidsinkluderingsbransjen står ovenfor et skifte i hvordan vi må jobbe for å skape økt inkludering for personer med utviklingshemming. I tråd med forskningen etterlyses større karrieremuligheter for personer med utviklingshemming. Det er også behov for å se på hvordan rammeverket knyttet til hele målgruppen i VTA og om det legges til rette for reelle muligheter i arbeidslivet og ikke kun sysselsetting.

Både i litteraturen og i praksisfeltet blir det brukt ord og begreper rundt arbeidstakerne som er ansatt etter arbeidsmiljøloven. Begrepene som brukes gir ikke inntrykk av at de faktisk er arbeidstakere. 

I den samme boka skrives det også om skjermet virksomhet. Der står det at begrepet viser til at arbeidsoppgavene hovedsakelig er internt i bedriften eller lokalisert for seg selv. Jeg forstår at skjermet virksomhet blir brukt for å beskrive at VTA-ansatte i noen grad vil ha behov for å være skjermet fra det ordinære arbeidslivets krav og forventninger. Men dette opplever ikke våre ansatte at er et riktig bilde av deres arbeidsdag.

Det er lavere terskel for at våre ansatte får tilrettelagt arbeidsdagen sin etter helse og behov, men de er ikke skjermet når det kommer til kvalitet og kundekontakt. Ordet skjermet gir også opplevelsen av at det ordinære arbeidslivet må skjermes fra dem. Dette ordet bidrar til stigmatisering av en selv og av uføre arbeidere som gruppe.

Også tilbud om arbeid gir en feil oppfatning. Nav gir føringer om at bedriftene som har VTA-ansatte «skal tilby tiltaket som et heltidstilbud tilsvarende en ordinær arbeidsuke». Her må det ryddes i begrepene. Setpro er en arbeidsplass med mulighet for 37,5 arbeidstimer i uka – i likhet med andre bedrifter.

Når det gjelder begrepene knyttet til tiltak forstår jeg at språket er tilpasset Navs eget system rundt tiltak. Samtidig er det viktig å sette klare skiller mellom beskrivelse i eget system og hva det er ønsket at VTA skal være. I dag blir bedrifter med varig tilrettelagt arbeid ofte sett på som noe helt eget. Jeg kunne ønske at de ble sett på som en vanlig arbeidsplass, men med tilrettelagt arbeid - som en parallell og ikke et paradoks til ordinære bedrifter.

Og så er det begrepene ekstern praksis eller hospitering. Her mener jeg man heller bør si utleie eller utlån av arbeidskraft. Dette vil kunne gjøre det enklere å forklare tilhørigheten til arbeidsgiver for ansatte som jobber i andre bedrifter.

Til tross for gode intensjoner og målsettinger, benyttes et språk som definerer og skaper en stigmatiserende forståelse av målgruppen. Jeg og mine kollegaer mener det er behov for et paradigmeskifte. Det bør ha fokus på å bryte ned barrierer i arbeidslivet for ansatte i VTA.

Et viktig mål som både arbeidsinkluderingsbedrifter, bransjeforeninger, fagorganisasjoner og Nav bør jobbe etter, er å styrke VTA-ansattes rolle som arbeidstakere og deres påvirkningskraft. Dersom vi får til endringer her, vil det også kunne føre til holdningsendringer i samfunnet rundt arbeidstakere med uføretrygd.

Flere av våre ansatte forteller om at de opplever å bli sett ned på av omverdenen. Både for å være uføre, men også for at de har et arbeidsforhold gjennom VTA. Mange av dem gir uttrykk for at det ikke burde være slik, når de faktisk velger å jobbe. Deres bidrag til samfunnet burde blitt applaudert, ikke sett ned på.

Som vernepleier i en arbeids- og inkluderingsbedrift ønsker jeg å bidra til at VTA-ansatte kjenner på en stolthet over å arbeide selv om de er økonomisk sikret gjennom uføretrygden. For å kunne kjenne seg som verdifulle arbeidstakere i samfunnet, er det nødvendig å arbeide for å økt anerkjennelse for ansatte i VTA. Kanskje er tiden inne for å se på ordningen der personen med uføretrygd må kontakte Nav for å få en stilling i en arbeid- og inkluderingsbedrift?

Dersom vi som bedrifter selv var ansvarlig for hele rekruttering- og ansettelsesprosessen, ville også en slik prosess ligge nærmere det ordinære arbeidsliv og stillingsannonser. I tillegg ville uføregraden blitt normalisert. Samtidig ville det vært en stor anerkjennelse at årlige rapporter til Nav om hvordan hver enkelt VTA-ansatt fungerer, fases ut. Nav vil selvfølgelig ha en viktig rolle også i fremtiden, men slik ordningen er i dag bidrar dette til stigmatisering. Det opprettholder også barrierene for å bli inkludert i arbeidslivet.

21.03.2022
09:35
21.03.2022 10:04

Mye lest