Antall psykiatriske diagnoser øker merkbart. Likevel, er det fortsatt mange som velger å holde sin diagnose skjult for omverden, skriver vernepleier Simone Maria Eichstetter.

Antall psykiatriske diagnoser øker merkbart. Likevel, er det fortsatt mange som velger å holde sin diagnose skjult for omverden, skriver vernepleier Simone Maria Eichstetter.

Maro Mora/Unsplash

Tanker om diagnoser: Vi må se mennesket bak!

DEBATT: Vi bør alle tilegne oss mer kunnskap om ulike diagnoser, men kanskje viktigst av alt; få øye på enkeltindividene bak. Vi må løfte blikket fra symptomer til mennesket foran oss.
23.03.2021
15:26
24.03.2021 08:55

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Antall psykiatriske diagnoser øker merkbart (Holden, 2008). De fleste av oss kjenner noen med, eller har selv, en eller flere psykiatriske diagnoser. Likevel, er det fortsatt mange som velger å holde sin diagnose skjult for omverden. Hva er det som gjør at det er så vanskelig å være åpen om egne utfordringer og symptomer?

Forskning viser at flertallet opplever det å få en diagnose som positivt (Tøssebro, 2010). Diagnosen kan være veiledende for valg av behandlingsmetode og kan være en inngangsbillett til tilrettelegging på skole eller arbeidsplass, økonomiske ytelser og andre rettigheter. For mange er kanskje det viktigste at diagnosen kan bidra til en ny innsikt. I boka Utviklingshemming, hverdagsliv og politikk, peker Shakespeare på at en diagnose kan validere en følelse av å være annerledes (Kermit, Gustavsson, Kittelsaa & Ytterhus, 2015). Egne handlinger, tenkemåter og følelser kan bli sett i ett nytt lys og med økt forståelse, både fra en selv og fra miljøet rundt (Tøssebro, 2010). På samme tid kan diagnosen bidra til at utfordringene kan plasseres utenfor personen selv (Tøssebro, 2010).

Det oppleves derimot ikke positivt å få en diagnose dersom symptomene på diagnosen ikke samstemmer med bildet en har av seg selv (Tøssebro, 2010). Kanskje har man selv fordommer mot diagnosen, og det er nettopp disse fordommene og ikke selve diagnosen, en ikke kjenner seg igjen i. Mennesker vil kunne bli gjort oppmerksomme på utfordringer som forbindes med diagnosen, før de i det hele tatt har fått erfare dem selv (Tøssebro, 2010). Det hender at omgivelsene forsøker å få bekreftet at personen virkelig har den stilte diagnosen, noe som kan bli en selvoppfyllende profeti (Bakken og Olsen, 2012). Individets egenskaper og væremåte blir tilskrevet diagnosen og personens særegenhet kommer i bakgrunnen (Tøssebro, 2010). En konsekvens av dette kan være at personen endrer atferd og begynner å spille en påtvunget rolle (Kassah og Kassah, 2009). En tilpasser seg forventningene en selv har til diagnosen, men antakelig også forventningene fra miljøet rundt.

Å få en diagnose kan samtidig gi en gruppetilhørighet og noen kan trolig oppleve å passe inn et sted for første gang. En kan lese om, eller snakke med, andre som har fått samme diagnose og dele felles opplevelser og erfaringer. Det kan fungere som en støtte å vite at det er flere som har lignende utfordringer eller erfaringer som en selv (Snoek og Engedal, 2017). Selv om diagnosen kanskje er det eneste man har til felles, kan fellesskapet rundt diagnosen være tilstrekkelig til at en føler samhørighet til andre personer i samme symptomkategori. For noen kan dette fellesskapet finne sted på et større nettforum, for andre i form av mer personlige vennskap. Enkelte vil få diagnosen som fanesak eller blir selv et talerør og et «ansikt utad», privat eller i media, for diagnosen.

Det knytter seg ofte bestemte stereotype assosiasjoner til en diagnose. Stigma innebærer i denne sammenhengen at en persons diagnose blir en tilskrevet negativ egenskap som påvirker omgivelsenes syn på personen (Kassah og Kassah, 2009). Å ha en psykiatrisk lidelse oppleves som stigmatiserende og diagnosen blir en merkelapp som kan medføre utstøting i samfunnet (Snoek og Engedal, 2017). Noen tror at schizofreni-diagnosen innebærer at en har to personligheter, andre tror at bipolar lidelse medfører at en til enhver tid enten har en mani eller depresjon. Å ha en depresjon utelukker ikke automatisk at man kan smile og le og en spiseforstyrrelse er ikke ensbetydende med det å være radmager.

Det ville være utelukkende positivt dersom bildet av hva en psykiatrisk diagnose er og hva det innebærer å ha en diagnose, ble mer nyansert. Det kan ikke forventes at mennesker skal være åpne om egne diagnoser når det er så mye stigma knyttet til de ulike tilstandsbeskrivelsene. Alle burde etterstrebe å tilegne seg mer kunnskap om de ulike diagnosene, men kanskje viktigst av alt; å få øye på enkeltindividene bak diagnosene og deres særegne personlighet, barndom og livserfaringer for øvrig. Vi må løfte blikket fra symptomer til mennesket foran oss. Vi må være mer nysgjerrige og forsøke å få innsikt i personens unike opplevelse av egne symptomer. Kanskje diagnosemanualen ICD-10 har glemt å beskrive diagnosen uvitenhet, for de med lite kunnskap knyttet til hva det innebærer å ha en psykiatrisk diagnose. Hvis vi møtte åpenhet med åpenhet, ville kanskje flere våget å snakke om egne symptomer og diagnosene sine.

Referanser

Holden, B. (2008). Psykiske lidelser og utviklingshemming- atferdsanalytisk forståelse og behandling. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Kassah, A.K. og Kassah, B.L.L. (2009). Funksjonshemning-sentrale ideer, modeller og debatter. Bergen: Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS.

Kermit, P., Gustavsson, A., Kittelsaa, A. og Ytterhus, B. (2015). Utviklingshemming – hverdagsliv, levekår og politikk. Oslo: Universitetsforlaget AS.

Snoek, J.E. og Engedal, K. (2017). Psykiatri for helse- og sosialfagutdanningene. Oslo: Cappelen Damm AS.

23.03.2021
15:26
24.03.2021 08:55