Solfrid Rød, redaktør i Fontene 

Dette er et meningsinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til Fontene her.

I barndommen på 1970-tallet tilbrakte jeg mange helger på Nærlandsheimen, en av de store sentralinstitusjonene for utviklingshemmede. Det var der søsteren min bodde fra hun var sju år.

Nærlandsheimen lå på Jæren og besto av murbygninger med navn som Avdeling E, F, G og H. De ansatte gikk i hvite frakker, det var mye skriking inne på avdelingen, og TV-en hang oppunder taket i stua for at ingen skulle knuse den. Søsteren min delte rom med mange andre, og både hun og romkameratene var reimet fast om natta for at de ikke skulle skade seg selv eller andre.

Jeg husker Nærlandsheimen som et skremmende sted, og det var trist å reise fra henne der etter helgebesøkene. Hun motsatte seg forståelig nok at vi dro. Men jeg var barn, og husker også fantastiske jærstrender og lørdagskos på institusjonens gjestehus, der vi bodde når vi var på besøk. Først som voksen skulle det ane meg hvilken sorg det må ha vært for foreldrene våre å overlate et barn til en institusjon som Nærlandsheimen. Heldigvis fikk de, mange år seinere, oppleve et annet ytterpunkt i tjenestene til utviklingshemmede: Et trygt og godt hjem.

I forbindelse med ansvarsreformen på 1990-tallet skulle sentralinstitusjonene legges ned og beboerne skulle tilbake til sine hjemkommuner. Søsteren min flyttet aldri helt tilbake, fordi hun trengte et større fagmiljø enn hjembygda kunne by på. Hun flyttet til et kommunalt bofellesskap på Kopervik. Karmøy kommune stilte med et sterkt, stabilt og godt ledet fagmiljø. De koblet på nødvendige eksperter som utredet, diagnostiserte og ga råd. Men det aller viktigste har alltid vært det fantastiske teamet som har jobbet med henne i hverdagen, dyktige og dedikerte fagfolk som også har blitt en ekstra familie.

Det var de som forsto henne aller best. De var der døgnet rundt, på gode og dårlige dager. De feiret jul, påske og 17. mai med henne. De vartet oss opp med hjemmelaget festmiddag da vi feiret 60-årsdagen hennes i fjor høst. Da livet gikk mot slutten, strakk de seg langt for at hun skulle få være hjemme og slippe den uroen et sykehus ga henne.

Min søster var med på en revolusjon i tjenestene til utviklingshemmede. Hun levde et annerledes og til dels strevsomt liv, men takket være flinke fagfolk fikk hun etter hvert et så godt liv som hun kunne få. Hun bodde i egen leilighet med familiebilder på veggen og kanskje viktigst for henne: finkjoler i skapet, is i fryseboksen og kaffetrakter på kjøkkenet. Et ordentlig hjem.

Min søster elsket besøk, bilkjøring og softis. Vi har kjørt uendelig mange mil rundt på vakre Karmøy. Hun har aldri hatt verbalt språk, men var likevel lett å tolke. I tillegg til den hjertelige latteren og en begeistret vinking, la hun gjerne en hånd på rattet når vi nærmet oss en bensinstasjon som hun visste solgte softis. Hun ville forsikre seg om at vi stoppet. Når isen var spist, kjørte vi tilbake til leiligheten og personalet. Det var aldri vanskelig å reise fra henne der. Det var jo det som var hjemme.