Mudassar Mehmood

Leder Mortensrud Fellesskap og oppvekstkomiteen i Bydel Søndre Nordstrand

Jeg jobber tett på ungdom i sårbare situasjoner. Jeg har tidligere arbeidet i Nav, barnevernsrettede tiltak og oppvekstfeltet, og holder jevnlig foredrag for fagmiljøer om inkludering, forebygging og relasjonsarbeid. Jeg deltar også aktivt i samfunnsdebatten om ungdom, utenforskap og sosial ulikhet. Jeg sa noe på et foredrag nylig som traff salen på en måte jeg ikke helt forventet: «Mange unge har voksne rundt seg, men ikke nær seg.» Jo mer jeg tenker på det, jo mer sant blir det.

Voksne rundt – men likevel alene

Vi har aldri hatt så mange systemer, tjenester og profesjoner rundt barn og unge som i dag. Det finnes lærere, rådgivere, miljøarbeidere, trenere, Nav-veiledere, barnevernspedagoger, helsesykepleiere, politi, frivillige og spesialiserte tiltak.

Men mange unge står likevel igjen med en følelse av at ingen egentlig står tett på dem.

Ikke fordi de voksne ikke bryr seg.

Ikke fordi systemene ikke prøver.

Men fordi nærhet krever noe annet enn tilstedeværelse.

Det krever relasjon.

Tid.

Kontinuitet.

Trygghet.

Og en voksen som ikke bare «er der», men er der for dem.

En lang rekke voksne – men ingen som står i relasjonen

Jeg møter ungdom som har møtt utallige voksne gjennom livet, men som aldri har hatt én voksen som virkelig har hatt tid til å stå i relasjonen over tid.

De kjenner navnene på mange fagpersoner – men opplevelsen av å være sett, forstått og båret er fortsatt fraværende.

Og det gjør noe med deg som ungt menneske.

For unge trenger ikke ti voksne rundt seg.

De trenger én voksen nær seg.

En som tåler historien deres.

En som tåler følelsene deres.

En som tåler stillheten mellom ordene.

En som tåler at endring tar tid.

Dette samsvarer med det vi vet fra forskning på tillit, mestringstro og opplevelse av sammenheng: endring skjer aldri på grunn av antall voksne, men på grunn av styrken i én relasjon som varer. Ungdom beveger seg i retning av mennesker de opplever som trygge, ikke i retning av systemer.

Relasjonen er ikke ekstra – den er arbeidet

Dette er ikke en kritikk av profesjonelle. Jeg har selv jobbet i systemene og vet hvor krevende realiteten er: rapporter, frister, dokumentasjon, skjemavelde og lite handlingsrom.

Men nettopp derfor må vi tørre å si det høyt:

I arbeidet med barn og unge er relasjonen ikke et ekstraelement.

Relasjonen er arbeidet.

Nærhet kan ikke vedtas.

Nærhet kan ikke standardiseres.

Nærhet kan ikke tidsstykkes i 30-minutters økter.

Det er noe vi må gi rom for, ikke bare ansvar for.

Når unge faller mellom stolene

For når unge faller mellom stolene, er det sjelden fordi ingen voksne var i nærheten.

Det er fordi ingen voksne var nær nok.

Og jeg tror vi må stille oss selv et helt grunnleggende spørsmål:

Hvordan bygger vi tjenester der nærhet ikke skjer på tross av systemet – men på grunn av det?

Hvis vi finner svaret på det, vil vi ikke bare løse mye av utenforskapet.

Vi vil bygge noe langt viktigere:

Unge mennesker som kjenner at de har verdi.

Ikke fordi et system er rundt dem, 

men fordi et menneske står sammen med dem.