Kenneth Arctander, sosionom og daglig leder av RIO – en landsdekkende brukerorganisasjon på rusfeltet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Den følelsen var ikke like fremtredende da lederen for Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), og styremedlem i Actis, Jan Erik Bresil, nylig delte et kritisk leserinnlegg om rusreformen fra det høyreradikale nettstedet Resett.

Fra teksten siterte han: «Vil taperne som kjøper sex bli møtt med samme raushet? Man kan argumentere for at ikke alle som kjøper sex er tapere. Vel, ikke alle som kjøper narkotika er tapere heller …»

I innlegget kalles rusavhengige for «yrkesnarkomane» som det ikke er noen vits i å fortsette med å bryte i bakken for å legge i jern når de «allerede har knekk i knea». For «enkelte har kommet så langt i misbruk at det er ingen vits i å sparke hesten mer, den er uansett langsomt døende».

Delingen fikk ‘likes’ på Facebook fra de fremtredende NNPF-erne Kristine Moss Olsen, Torbjørn Nervik og Kenneth Helberg.

Arbeiderpartiet bør notere seg at politiets fremste talspersoner for straff, deler og slutter opp om saker fra Resett der rusavhengige avskrives som tapere uten verdi. At Bresil ikke reagerte på teksten før han fikk motstand på Twitter, viser hvor stigmatisert rusbrukere er, der straff er den moralske fordømmelsens mest konkrete uttrykk.

Bresil har gjentatte ganger i media påstått at politiet står i fare for å miste «verktøykassa» si for å forebygge rusbruk.

Verktøykassa hans inneholder straffeprosessuelle tvangsmidler som politiet bruker på grunn av strafferammene knyttet til små narkotikaovertredelser. Bruk og besittelse (1-2 brukerdoser) har en strafferamme på 6 måneders fengsel, mens kjøp og oppbevaring til eget bruk har ei ramme på 2 år. Straff og tvangsmidler forklarer han som hjelp og forebygging som gagner rusbrukerne og redder ungdom fra et liv i helvete. Tvangsmidlene er blant annet mobilransaking, husransaking, inspeksjon av kroppens hulrom og kjønnsorganer, håndjern og glattcelle.

Riksadvokat Jørn Maurud slo imidlertid nylig fast at denne tvangsmiddelbruken er ulovlig i brukersaker. Det er nemlig ikke forholdsmessig å gjennomgå mobiltelefonen til ei 16 år gammel jente fordi politiet har mistanke om rusbruk.

Vil du at politiet skal se bildene som datteren din har sendt til kjæresten sin, eller lese hemmeligheter hun har delt med bestevenninnen sin fordi hun kanskje har røykt cannabis?

Det er faktisk heller ikke slik at politiet kan kle en ungdom naken eller ransake gutterommet hans fordi de har funnet et rusmiddel i lomma hans. For tvangsmidlene skal nemlig brukes i etterforskningsøyemed, og lovbruddet er allerede oppklart når de har funnet rusmiddelet.

Politiet brøt trolig loven da de kledde meg naken og holdt meg innelåst på glattcella i flere timer for en halv Rohypnol, og troppet opp flere mann hjemme hos moren min for å endevende gutterommet mitt uten å rydde opp etter seg etterpå.

Regjeringen og rusreformbevegelsen har skapt et klima for å snakke om disse tingene nå. Men da jeg forsøkte å si fra om dette på NRK Debatten, avviste Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum meg med anklager om at jeg stigmatiserte politiet. Arbeiderpartiets Tellef Inge Mørland enset knapt utvekslingen, og slo fast at det var krevende å svare på om rusbrukere skal ha likhet for loven.

Mange av oss har ikke vært klar over at den maktbruken som har vært brukt mot oss har vært ulovlig. Forskjellsbehandlingen har vært normalisert. Det er sånn stigma fungerer. Det er sånn stigma gjør det mulig for maktpersoner å diskriminere oss. Og det er på grunn av stigma at sentrale politikere på venstresiden kan ignorere diskrimineringen i beste sendetid på TV.

Denne reformen er viktig. Den handler om at rusbrukere skal få full tilgang til menneskerettighetene.

Det handler i bunn og grunn om vi får være en del av samfunnet vi også.