Anneli Høiland, sosionomstudent

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Jeg er sosionomstudent og barnevernsmamma. En spesiell kombinasjon, som kunne vært både tabubelagt og skamfull. Det er den ikke, for vi kan alle bli syke og ikke kunne ha omsorgen for barna våre. Mange ganger ligger det størst omsorg i å velge å ikke ha omsorgen for sitt barn. Det som er aller viktigst er at den omsorgen som barna får, hvor enn den måtte være, skal være så bra som overhode mulig.

Midt i ferien vår har Narvik kommune satt nye vilkår, som følge av det nye og moderne ordet samproduksjon. Samproduksjon er at bruker, eventuelt også pårørende, skal være mer delaktig sammen med de som arbeider innenfor velferdstilbudet, innenfor de tjenestene som skal utføres og gis. Dette for å skape effektivitet, kostnadsbesparelser med mer. En positiv side er at dette skaper følelsen av mer mestring for brukeren, følelsen av empowerment og kanskje også et senere resultat til dette. Det er en lykke for meg å tenke på at en dag så skal jeg bidra økonomisk for min datter. En dag om noen få år, men det går ikke nå. Jeg er under gjeldssanering, og kan ikke ta opp mer lån. Det er en avtale jeg har gjort, for å sikre empowerment senere. Selvstendighet er målet. Jeg får slettet gammel gjeld ved å ikke falle for fristelsen å likevel låne fra Lånekassen under trange økonomiske vilkår. Det vil være brudd på min gjeldsavtale. Samproduksjonen kan dermed skape større belastninger for en som allerede er marginalisert. Den som allerede har nok med å klare seg selv kan få ytterligere utfordringer. Det skaper bekymring og uro. Dette bør man være bevisst på når samproduksjon skal innføres som et godt virkemiddel. Det skal også komme brukeren til gode, så hvorfor blir det glemt?

Er brukermedvirkning nytt? Egentlig er det gammelt nytt, som kan være kun pene ord på papir i feil hender. Hvordan kan marginaliserte brukere bidra til effektivisering, kostnadsbesparelser og innovasjon? Det finnes det vel ingen fasitsvar på, annet enn at det i alle fall kan komme kommuner, ansatte og skatten til gode. Hvor langt er vi villige til å gå for ordet samproduksjon?

Til nå har jeg og min datter fått 400 kr utbetalt for hvert samvær til mat og aktiviteter. Nylig ble det redusert til 150 kr per samvær. Jeg skal bidra for mitt barn på en økonomi som kun dekker mitt eget livsopphold og uten noen tillegg for barn generelt. Stønaden på 150 kr dekker ikke nok til mat for datteren min. Er dette forsvarlig? For hennes del kan det bli både en større ulikhet enn hva hun nå er vant med, mer stigma og kanskje til og med skamfølelse. «Mamma strekker ikke til!»

Vi er på hotell, og muligheter for å lage mat er ikke tilgjengelig. Middagen må kjøpes. Vi bor på hver vår side av landet, og det er ikke mulig å ta med mat som kan holde seg. Det er også ønskelig at jeg legger ut for tog, flybuss, flybilletter og hotell selv, for å få dette som etterbetaling. Hvor skal jeg hente startkapitalen for dette? Jeg har ikke så mye på konto, og kjenner ingen som kan låne meg et så høyt beløp. Jeg er låst. Hvor skal jeg hente pengene fra, når det på min marginaliserte økonomi kun er nok til min egen mat? Kriminalitet er fristende, desperasjon kan gjøre oss til så mangt. Jeg har foreslått matpakke til min datter istedenfor, og ha penger til aktiviteter. Er dette brukerinnovasjon? Jeg spør både sarkastisk og til ettertanke. Brukerinnovasjon er at brukeren skal komme med ideene til tjenestene sine.

En saksbehandler kan kun forholde seg til de vilkår og det rammeverket som er satt, så hva kan en saksbehandler få gjort? Lite eller ingenting ofte. Krysspresset kan være stort. «Dette finner du nok ut av», er ordene saksbehandler kunne gi. Det er også viktig at foreldre øver seg på å bestille billetter, fikk jeg høre. Noe som selv kan gjøres av et barn, og jeg har gjort mange ganger tidligere i mitt 40 år lange liv. Hva slags ideer ville jeg kommet på, for å støtte opp under mine rammebetingelser? Muligens ikke denne.

Hva ville du gjort som er nytenkende, innovativt, effektivt og kostnadsbesparende? Jeg vurderer la husleien vente, for så å betale den når tilbakebetaling for reise og opphold kommer fra kommunen. Alternativet er å ikke ha samvær til jeg får stabilisert en vanskelig situasjon, fordi økonomien min noen år er minimalistisk. Ingen foreldre velger det, så det er mer desperasjon enn fornuft. Hvor effektivt og besparende er egentlig samproduksjon for brukeren?