Niels Erik Opdahl, cand.polit. med hovedfag i kriminologi, videreutdanning i gruppeanalyse og gestaltterapi, tidligere ansatt på KORUS Oslo, nå pensjonist og veileder på rusavdelinger

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Politimester i Oslo, Ida Melbo Øystese, uttalte på Dagsrevyen 2. august at de som var involvert i slåssingen på Ekebergsletta under Norway Cup, er sårbare ungdommer. Hun sier videre: «Samtidig er det viktig for meg å understreke at når du begår alvorlig kriminalitet, selv om du er et sårbart barn, så må det få konsekvenser.» Øystese er usikker på om politiet har midlene til å håndtere unge kriminelle.                                                                       

Først litt om sårbarhet. Filosofen Arne Johan Vetlesen skriver i sin bok Smerte i vår tid et kapittel om tilværelsens ufravikelige grunnvilkår: Avhengighet, sårbarhet, dødelighet, relasjoners skjørhet og eksistensiell ensomhet. Han hevder at grunnvilkårenes realitet er allmenn, og håndteringen av dem individuell. Ifølge Vetlesen er vi altså alle sårbare. Å vise sårbarhet er, slik jeg ser det, et tegn på styrke. Motstykket til sårbarhet er herdethet. Noen mennesker har gode grunner til å fremstå som harde. Motgang og prøvelser i livet kan ha gjort dem motstandsdyktige mot sårbarhet. For dem som deltar i voldsepisodene, om det er på Grønland i Oslo, Mortensrud eller Holmlia, blir sårbarhet sett på som svakhet. Å fremstå som tøffe og harde har blitt en viktig livsmestringsstrategi. Klart det finnes en redd og sårbar liten gutt der inne bak den tøffe fasaden.

Politimesteren i Oslo har langt på vei rett når hun bruker uttrykket sårbar ungdom. Men om gjengmedlemmene i det hele tatt registrerer hennes «diagnose», så blir den sannsynligvis møtt med total avvisning, og i verste fall forsterker den deres mistillit til politiet. For noen er det status å bli satt i fengsel. Jeg tror også at «sårbar ungdom» sender feil signal til politibetjentene på gata. Politimesteren er usikker på om politiet har midlene til å håndtere unge kriminelle. Jeg mener de har midlene. De får bare ikke tillatelse til å bruke dem.                                                         

En ungdom innlagt på en barnevernsinstitusjon raserte for et år siden en hel avdeling. Han gjorde hærverk for hundretusenvis i tillegg til at han truet ansatte som var til stede. En «hverdagsepisode» det fins mange eksempler på. Politiet ble tilkalt: «Vi har ikke tillatelse til å fengsle ungdom under 18 år.»                                              

Den kriminelle lavalder i Norge er 15 år. Det betyr at du etter fylte 15 gjøres strafferettslig ansvarlig for dine kriminelle handlinger, og kan settes i fengsel hvis saken du er siktet for kan føre til minimum seks måneders ubetinget fengsel. Gutten i eksemplet var 16 år. Jeg kjenner til at mange i politiet ønsker å varetektsfengsle 15–16 åringer, men statsadvokaten/politiadvokaten sier nei til fengsling av personer under 18 år.  

Når forsvarergruppen i den norske advokatforeningen rykker ut med en streng advarsel mot å fengsle personer under 18 år, sier det noe om hvor fjernt fra virkeligheten både statsadvokater og forsvarergruppen befinner seg. Vet de egentlig hva som foregår der ute? 15–16 åringer er i visse miljøer meget kriminelt aktive. Parolene om ikke å fengsle personer under 18 år og at «barn» (15-16-åringer) ikke har noe i norske fengsler å gjøre, er å lukke øynene for til dels meget alvorlig kriminalitet, som vold, trusler, voldtekt og narkotikakriminalitet, begått av personer nettopp i denne aldersgruppen.

Barnevernsinstitusjoner er ikke rigget for å håndtere så belastet ungdom. Fengselet er den institusjon i Norge som har de nødvendige rammer og en struktur som kan stanse denne type kriminell aktivitet. Politiet må i større grad få adgang til å fengsle 15-16-åringer med en herdet og høyfrekvent kriminell aktivitet. Dette er ungdommer som sannsynligvis ikke forstår et annet språk enn de fysiske maktmidler politiet kan møte dem med. Noen dager på glattcelle er ikke bare nødvendig, men gir også en pedagogisk gevinst i den forstand at den bidrar til å korte ned tidsavstanden fra begåtte kriminelle handlinger til politiets reaksjoner. Den fengslede erfarer at egne handlinger umiddelbart får konsekvenser. Så den store utfordringen: Et par døgn på glattcelle, fremstilling i forhørsretten og med stor sannsynlighet, hvis den siktede for eksempel er 16 år, vil det føre til løslatelse. Dermed ut til fortsatt kriminell aktivitet og høyere status i gjengen.     

Politiet kjenner disse ungdommene. De har kunnskap om alvoret i den kriminaliteten de begår, sannsynligvis med strafferammer langt utover seks måneders ubetinget fengsel. Min oppfordring: Gi politiet fullmakt til å fengsle 15-18-åringer. Bruk varetektsfengsel. Når tiltalte får sin dom, legges det fram en plan for gjennomføringen av soningen. En plan som også legger til rette fot at ungdommen kan få jobbet med sin sårbarhet.  

Vi ønsker ikke svenske tilstander i Norge, gjør vi?