Nadja Ben-Shams og Fatemeh Hesni, Memox, multikulturell familieveiledning

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Nylig hadde vi en samtale som satte i gang mange tanker. Vi snakket om noe som treffer midt i kjernen av det vi jobber med hver dag – barnets beste, og hva som kreves for faktisk å forstå det. Vi snakket om språkets makt, og hvor lett det er å misforstå – og dermed feiltolke – en hel families liv. Det fikk oss til å tenke på forskningen vi nettopp hadde lest, som peker på det samme: at barnevernet ikke helt er i mål med å se og forstå barn og foreldre med minoritetsbakgrunn. Ikke fordi fagfolk ikke vil, men fordi systemet ikke alltid gir rom for å forstå det som er annerledes. Det er på tide å ta dette på alvor.

Denne teksten bygger på hovedfunnene i forskningsartikkelen Utilisation of a cultural perspective in child welfare expert assessments in Norway (Evans McGinn et al., 2025), publisert i International Social Work.

Vi viser her til de viktigste funnene i rapporten og har valgt å ikke inkludere konkrete kildehenvisninger i teksten. For mer detaljert informasjon, inkludert referanser og metode, henvises det til selve artikkelen. Det vi presenterer er vår tolkning av rapportens funn og konklusjoner.

Rapporten tar utgangspunkt i at personer med innvandrerbakgrunn utgjør omtrent 20 prosent av befolkningen i Norge, og at barn med minoritetsbakgrunn er overrepresentert i barnevernet. Studien analyserer 285 sakkyndige rapporter i barnevernssaker og sammenligner vurderinger av barn med og uten innvandrerbakgrunn.

I spesielt komplekse saker har barnevernet anledning til å innhente vurderinger fra uavhengige sakkyndige. Disse rapportene har stor betydning for beslutningene som fattes. Med dette som bakgrunn har forfatterne undersøkt i hvilken grad ekspertene tar hensyn til kultur i sine vurderinger.

Hovedfunnet er at sakkyndige sjelden får i oppdrag å anvende et kulturelt perspektiv. Det er også lite dokumentert kritisk refleksjon, og tolk benyttes sjelden. Kun 10 prosent av mandatene inneholdt krav om vurdering i kulturelt perspektiv, og i vurderingene ble kulturell/religiøs kontekst tatt med i bare én av tre saker. I vurderingene av barn uten innvandrerbakgrunn var slike vurderinger nærmest fraværende.

Et kulturelt perspektiv innebærer ikke bare å ta hensyn til foreldrenes bakgrunn, men også å være bevisst på hvordan fagpersonens egne normer og forforståelser kan farge vurderingene. Dette krever kritisk selvrefleksjon og evne til å vurdere alternative forklaringer på foreldreskap og barnets situasjon. Rapporten viser at dette er et svakt punkt i dagens praksis.

Selv om det er juridiske og faglige krav om å vurdere barnets kulturelle bakgrunn, skjer dette altså i liten grad. Dette er alvorlig, fordi feilvurderinger som følge av manglende kultursensitivitet kan få store konsekvenser for barnet og familien. Rapporten viser at det trengs bedre rutiner for bruk av tolk, mer tid til vurderingene, og støtte til kritisk refleksjon. Det pekes også på at Barnesakkyndig kommisjon bør få en tydeligere rolle i å overvåke om kravene til vurdering av kultur blir etterlevd.

Vi ønsker å applaudere Evans McGinn, Dag Nordanger og de øvrige forfatterne for et viktig bidrag til barnevernsfeltet. Dette er grundig forskning som gir oss et etterprøvbart innblikk i en utfordring vi lenge har visst om.

Allerede i 2021 viste Løvlie og Skivenes at vurdering av kultur forekommer i omtrent halvparten av barnevernssakene med minoritetsbarn. Dette er altså ikke et nytt problem, og det er grunn til bekymring at endringer i barnevernsloven, med § 1–8 om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn, ikke synes å ha ført til store endringer i praksis. Vi vet at det tas for lite hensyn til kultur og språk, og vi vet at det har konsekvenser i form av feilvurderinger. Jeg undrer meg over hvorfor vi ikke satser mer systematisk på å fylle dette hullet.

I Memox har vi i mange år arbeidet med nettopp dette utgangspunktet: å være et tiltak som kombinerer barnevernsfaglig forankring med en kultursensitiv tilnærming. Våre veiledere har tverrkulturell kompetanse, og vi tilbyr oppfølging på familiens morsmål. Det gjør at vi sjelden har behov for tolk. Ved å bruke metoder og verktøy tilpasset familiens behov – og ved å møte foreldre med respekt for deres perspektiver og erfaringer – skaper vi tillit og forståelse. Vår erfaring er tydelig: Når familier møtes uten språklige og kulturelle barrierer, øker sjansen for at endringsarbeidet lykkes.

Det handler om å erkjenne at språk og kultur ikke er tilleggselementer i vurderinger av barns situasjon, men grunnleggende rammebetingelser. Når vi tar dette inn over oss i praksis – ikke bare i teori – blir vi bedre rustet til å skape reell endring sammen med familiene.

Samtalen vår minnet oss på hvor komplekst og sårbart dette arbeidet er. Rettssikkerhet er lett å snakke om – vanskeligere å ivareta når foreldrene ikke forstår sakkyndiges vurderinger, eller når fagpersoner mangler kulturell innsikt og tolker uttrykk gjennom feil briller. Hvem avgjør egentlig hva som er «normalt»? Når en far mater sitt ti år gamle barn, tolker vi det som tvangsforing – eller som et uttrykk for kjærlighet?

Slike vurderinger formes ikke bare av fagkunnskap, men også av våre egne erfaringer og normer. Derfor trenger vi kulturkompetanse, og ikke minst bevissthet om hvilken makt som ligger i ordene vi velger i våre vurderinger og rapporter.

Vi må hele tiden balansere mellom to viktige hensyn: Kultur kan aldri brukes som forklaring for skadelig omsorg. Men samtidig kan mangel på kulturforståelse føre til at vi tolker kjærlighet som overgrep, og engasjement som sinne. Mellom disse ytterpunktene finnes det et landskap av nyanser – og det er i dette landskapet at faget vårt virkelig settes på prøve.

Barnevernet må være mer enn et system som kartlegger og vurderer. Det må være et system som forsøker å forstå. Mange foreldre ønsker å bli bedre, men får ikke veiledning som treffer. Mange barn vokser opp med en delt identitet og et savn etter å bli sett – ikke bare som individer, men som hele mennesker, med røtter.

Derfor er rapporten jeg viser til i dette innlegget, så viktig. Den bidrar til å forsterke en faglig samtale vi sårt trenger: Hvordan bygger vi en mer rettferdig, klok og treffsikker barnevernstjeneste – for alle barn?

Vi må minne oss selv på hvorfor vi gjør dette. Barnevernet finnes for barnets beste. Og barnets beste handler ikke bare om trygghet her og nå, men også om identitet, tilhørighet og fremtid. Barn som ikke får hjelp til å forstå hvem de er og hvor de kommer fra, risikerer å vokse opp med et indre utenforskap – også når de er trygge utenpå. Når vi i barnevernet møter barn og familier fra ulike kulturer, trenger vi derfor mer enn gode intensjoner og fagkunnskap. Vi trenger språkforståelse, kulturell ydmykhet og en genuin vilje til å se verden med andres øyne. Da blir ikke kultur en unnskyldning – men en nøkkel til å forstå, og hjelpe, på ordentlig.