Reidar Hjermann" />
Hver dag er en evig strøm av samhold, sterke samtaler og det de kaller «tøff kjærlighet». På denne måten kan en se for seg at de unge i kollektiv rusbehandling har en fordel mange ungdom i korona-isolasjon ikke har; mulighetene som åpner seg når man løfter i flokk, skriver forfatterne i denne kronikken..

Hver dag er en evig strøm av samhold, sterke samtaler og det de kaller «tøff kjærlighet». På denne måten kan en se for seg at de unge i kollektiv rusbehandling har en fordel mange ungdom i korona-isolasjon ikke har; mulighetene som åpner seg når man løfter i flokk, skriver forfatterne i denne kronikken..

Unsplash/Andrew Moca

Rusbehandling i kollektiv har sine fortrinn i en pandemitid

KRONIKK: Gruppetilhørighet og felles mål hos ungdommene som bor sammen gjør at deres prosjekt om å bli rusfri pågår uten å hindres av at verden utenfor kollektivets tun har gått i stå.
28.06.2021
12:46
28.06.2021 12:52

Fossumkollektivet er en ideell stiftelse med hovedkvarter i Spydeberg i Viken, med åtte avdelinger fra Skiptvet i sør til Valnesfjord i nord. I underkant av hundre ungdommer bor i våre kollektiv, fra noen måneder opp til flere år. De unge og de ansatte har sine utfordringer knyttet til at samfunnet er delvis nedstengt, men vi ser likevel at de utfordringene andre ungdom nå har med isolasjon og sosialt strev i mindre grad er et problem når ungdommens hjemlige kohort i hovedsak består av andre ungdommer og ansatte i medleverturnus.

Det er mulig å drive ansvarlig rusbehandling av ungdom i en pandemitid. Det har krevd en effektiv beredskapsplan for å hente ut alle fordelene og minimere ulempene med å være et stort fellesskap i en krise. I motsetning til rusbehandlingsinstitusjoner som i starten av pandemien stengte og skrev ut pasientene, har vi holdt åpent, holdt smitten ute og holdt ungdommen på plass.

Vår første tanke i januar i fjor var at vi måtte hindre smitte hos de ansatte. Vi måtte hindre at de som jobber hos oss ble virusets vei inn på avdelingene. I tillegg var det viktigere enn noen gang å holde våre ungdommer i behandling. Rusavhengighet og smitte av alvorlig sykdom kan være en livsfarlig kombinasjon.

Den som lever i en ganske beskyttet tilværelse på en institusjon har ikke alltid den store følelsen av hva som rører seg i samfunnet utenfor. De aller fleste av ungdommene hadde stor forståelse for at tiltak var nødvendig, men ikke alle. I den første uken med nedstengning var det derfor en av ungdommene i frivillig behandling ved avdelingen i Spydeberg som hadde gått lei og ville skrive seg ut. En liten kjøretur med en ansatt i et folketomt Spydeberg gjorde at han raskt kom på andre tanker og ble værende. Noen ungdommer plassert av barnevernet rømte fra oss, men de kom også raskt tilbake. Det var lite som fristet på utsiden.

Så langt, mer enn ett år inn i pandemien, har vi greid å holde våre avdelinger smittefrie, riktignok ikke uten flere runder med karantene. Kollektivmodellen ser ut til å være en særlig robust behandlingsform når det er stor smittefare i samfunnet utenfor. Her skal vi være forsiktige all den tid vi fortsatt har pandemi, men det er liten tvil om at vi kan takke en stram beredskap og en spesielt utarbeidet pandemiplan for at vi hittil har nådd vårt smittevernmål. Dessuten, kollektivet består av flere atskilte avdelinger med en sentral ledelse. Slik får man mange mulige kombinasjonsmuligheter og stor fleksibilitet når smitte skal kontrolleres.

Pandemiplanen ble utarbeidet i slutten av januar i fjor og iverksatt en uke før Norge stengte ned i mars. Hovedgrepene i planen er å beholde et behandlingsopplegg på et høyt faglig nivå, ha fokus på smittevern og å følge myndighetenes råd. På en institusjon der folk lever tett må planen også ta høyde for faste grep, som ut over de vanlige smitteverntiltakene handler om redusert kontakt mellom avdelingene, stor grad av isolasjon fra samfunnet utenfor, og bruk av en egen beredskapsinstitusjon hvor vi kan isolere opp til en hel avdeling hvis smitten slår til.

Som i samfunnet ellers, flere av ungdommene gir uttrykk for at smittevernreglene på Fossumkollektivet er i strengeste laget. Pandemien setter begrensninger i livsutfoldelse også i kollektivet. Besøk på søsteravdelinger og mulighetene til å besøke treningssentre er stanset. Fysiske møter og de ukentlige møtene i støttegrupper som Anonyme Narkomane er blitt til samtaler på zoom.

Fra ungdommene blir det likevel sagt at færre utflukter og mindre besøk på andre avdelinger også har gitt noen positiv effekter i form av tettere kontakt og oppfølging fra de ansatte. Det blir i enda større grad enn vanlig et felles prosjekt og et sterkt samhold.

Fordi de voksne som jobber tett på ungdommene er under ledelse i en organisasjon, kan en iverksette systemiske tiltak som både ivaretar smittevernberedskap og opprettholder pulsen i dagliglivet, om enn på en annen måte enn før. Man kan lage en ny normal, der besøk på treningssentre er erstattet av egentrening og turer med avdelingen i skog og mark, med samtaler rundt et varmende bål, eller erstatte noe undervisning eller møter med digitale treff.

De strenge smitteverntiltakene har nok hatt høyest kostnad for våre ungdommer som nærmer seg slutten av behandlingen. De skal begynne et nytt, rusfritt liv og skal bruke den siste delen av oppholdet til å bygge nettverk, få til arbeidstrening eller finne seg ny lærlingplass. Situasjonen krever da større innsats av den enkelte. Motivasjonen kan fort få en knekk i slike situasjoner. Noen av kollektivets veteraner har derfor søkt om og fått innvilget forlenget behandling.

I hele samfunnet opplever vi at ungdom strever i pandemien. Psykisk helsevern rapporterer om økning av henvendelser fra ungdom med alvorlige problemer. Ungdomstiden er en tid der utvikling av identitet og personlighet skal skje i et kontinuerlig samspill med andre i samme livsfase. Når de for tiden ikke er sammen, kan de unge ikke i like stor grad speile seg i andre, slik at de kan forstå og finjustere sitt følelsesliv i lyset av både egne og andres erfaringer. Uten andre blir den enkeltes indre liv vanskeligere å håndtere.

Fossumkollektivets ungdommer har en annen situasjon, for de lever ennå i flokken. Hver dag er en evig strøm av samhold, sterke samtaler og det de kaller «tøff kjærlighet», noe som betyr at livsinnhold deles og bearbeides i en stor gruppe under kontrollerte betingelser. På denne måten kan en se for seg at de unge i kollektiv rusbehandling har en fordel mange ungdom i korona-isolasjon ikke har. Mulighetene som åpner seg når man løfter i flokk.

28.06.2021
12:46
28.06.2021 12:52

Mye lest