Bjarne Øvrelid, førsteamanuensis, Fakultetet for helse- og sosialvitenskap, Høgskolen i Innlandet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

De siste åra er det gitt ut en rekke lærebøker om ulikhet med forskningsbasert faktakunnskap og forskriftsmessig saklighetsnivå. Her anbefales tre brennaktuelle bøker om fattigdom som bryter med denne tradisjonen. De er formet av utsattes egne erfaringer og gir innsikt i fattiges levekår, mulighetsrom og eksistensielle opplevelse av egen virkelighet. Alt avgjørende kunnskap for å kunne hjelpe fattige mennesker på en ordentlig måte. Det handler om Anna- Sabina Soggius «Vi fattigfolk» (Forlaget Manifest 2023), Kaisa Hansen-Suckows «Oss mot verden» (Forlaget Manifest 2022) og Maria Laviks «Vi, dei fattige, åtte forteljingar om barnefattigdom» (Samlaget 2021). Soggiu og Hansen Suckow forteller om egne fattigdomserfaringer. Lavik formidler fattige familiers erfaringer. 

De tre utgivelsene minner oss om at det finnes få stemmer nedenfra i samfunnsdebatten. Vi trenger dem. De formidler reelle erfaringer. De sier ting som forskning, politikk og forvaltning omskriver eller utelukker. De appellerer og berører. Som retorisk strategi vil de kunne mobilisere. Sogguis og Hansen-Suckows bøker har periodevis raseriet og indignasjonen som rakettbrensel. Lavik lar i større grad situasjonene tale for seg, men ingen går uberørt fra denne teksten heller. Uansett: Stilnivået står godt til sakens alvor og betydning. De situasjonene det berettes om, levekårene som rammer dem inn og de individuelle effektene hos de berørte er sterke, brutale, krevende og virkelige. Vi minnes også om hvor befriende det er å lese tekster om alvorlige ting som ikke tappes for energi av samtidas akademisk formalisme.

Soggius bok er kanskje det mest fortetta kampskriftet. Den er relativt kort og essayistisk, der situasjonsskildringer og refleksjon over situasjonenes betydning fyres av med presisjon og stor troverdighet. Hun er drevet av skjellsettende fattigdomserfaringer: Opplevelsen av at det må være noe galt med henne. Og at hun og hennes like behøver samfunnsautoritetenes hjelp eller straff. Levekårene slår rett inn i hennes individuelle opplevelse av verden. Hun formes av livet på eksistensminimum som gjør henne og familien kronisk sårbare. Moras angst smitter over på henne. Rus og vold finnes alltid i gangen eller rundt neste hjørne. Forsøk på få hjelp gjennom Nav er en tung motbakke av mistenkeliggjøring og bevisbyrde fra tiltak til tiltak. Det såkalte Tøyenløftet, som skal hjelpe folk fra Soggius oppvekstmiljø ut av fattigdom fra 2013, blir skivebom. Hun blir med i AUF og vi ser konturen av en mulig suksesshistorie helt til hun utsettes for overgrep på en AUF-hyttetur. Resultatet blir spisevegring og isolasjon. Hun viser en sårbar virkelighet der tilstanden hele tiden vipper mellom selvdestruksjon og skam og energisk selvhevdelse. Soggius kampressurs nummer én ser ut til å være stor kognitiv kapasitet og imponerende pågangsmot.

Hansen-Suckows bok er en selvbiografi med utviklingsforløp fra barndom til voksenliv. Den deler Soggius temperament og stil. Økonomiske problemer ligger alltid under som fortellingas tydeligste betingelse. Fra barndomsberetningen om brannen i huset deres forårsaket av elendig strømanlegg og rotter som spiste på ledningene til hyppige gjeldsproblemer og den tunge gjørma hun må dra seg igjennom for å løse dem gang på gang. Hansen-Suckows fortelling er en veldig konkret fortelling om hvor utleverte fattige mennesker er. Hun er utlevert til huseiere der hun sliter med leia og forventninger om å betale med seksuelle tjenester. Hun må i perioder prioritere lønnsarbeid på bekostning av videregående skole. Og ikke minst er hun utlevert til Nav, som i fortellingen fremstår mer som ei hinderløype enn et hjelpeapparat. Det finnes knapt en ytelse hun har rett på som utbetales i tide, om i det hele tatt. Hun lever i permanent utrygghet der veldig mye handler om husleie og mat. Sluttproduktet i denne årsakskjeden er voldsomme stress og angstreaksjoner. Men Kaisa får det til. Hun har kapasitet, guts og talent og lykkes med utdanning. Dessuten har hun hjelpere. Mora er et anker («svart belte i Nav» kommer godt med, skjønner vi). Hun har gode venner og god kjæreste.  

Laviks bok er annerledes med mer lavmælt forfatterstemme. Men like effektiv. Fortellingene berører og er veldig treffende illustrasjoner på fattigdommens sårbarhet. Vi forstår for eksempel veldig godt hvilken tvangssituasjon «Elena» står i. Hun er enslig mor, jobber i renholdsbransjen (65 prosent stilling), har en datter som er prega psykisk av slitasjen i familien. Inntekten hennes er 260.000 etter skatt. Det betyr 40.000 under fattigdomsgrensa. Hun er periodevis helt avhengig av matutlevering. Hun bor på en ettroms leilighet i Groruddalen der datteren leker svømmebasseng med en madrass på gulvet som erstatning for ekte bading. Hvordan skal hun komme videre herfra? Skal hun jobbe mer? Hun er egentlig allerede utslitt av 65 prosent- stillingen. Lønnsopprykk betyr trekk i ytelser fra Nav. Boka har gode forklarende innslag og stiller et svært relevant velferdspolitisk spørsmål skarpt: Hvordan skal arbeidslinja løse fattigdomsproblemet?

Leseren utsettes for et eksistensielt trykk i disse bøkene som tradisjonelle lærebøker i dag tilsynelatende har gjort det til en dyd å unngå. Vi får virkeligheten rett i trynet, subjektiv og støyende, men nettopp derfor overbevisende og forpliktende. Vi får en brutal leksjon i hjelpeapparatets svarte irrganger. Og innsikt i hvilken kapasitet som faktisk skal til for å overleve som fattig. Begrepet «svake grupper» blir meningsløst etter dette.

Skaff bøkene, les dem i fillebiter og ta konsekvensene!