Rikke Sjølander, barnevernspedagog og medlem i Fremskrittspartiets Ungdom, og Celine Vår Sollie, barnevernspedagogstudent og folkevalgt for Høyre i Lørenskog  

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

I utgangen av 2020 var det 959 barn som bodde på barnevernsinstitusjon i Norge. Dette er barn som har blitt plassert ut av hjemmet på grunn av omsorgssvikt eller alvorlige atferdsvansker som psykiske utfordringer, rusproblematikk og kriminalitet. Selv om barna av ulike grunner er plassert i institusjon, har hele denne gruppen til felles et behov for hjelp og god omsorg.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet opplyser om at Norge har 283 barnevernsinstitusjoner i drift i dag. 104 av dem er statlige, 48 driftes av ideelle og 131 er private. Det er et faktum at private aktører utgjør en stor del av institusjonstilbudet i det norske barnevernet, hvor de også er overrepresentert i driften av akutte- og atferdsinstitusjoner for komplekse problemstillinger. Regjeringens krig mot private aktører vil føre til at vi mister spesialiserte institusjoner som i dag sikrer barn riktig hjelp, god omsorg og ikke minst et hjem til dem med komplekse omsorgsbehov.

Det er derfor merkelig av regjeringen å si at de jobber for barnets beste, da deres forslag betyr slutten for god omsorg til de barna som trenger det aller mest.

Det er mange paradokser ved regjeringens forslag til endringer i barnevernet. I kraft av oppvekst reformen, skal nå en større del av ansvaret for barnevern overføres fra staten til kommunene. Det skjer fordi man mener at lokale tilpasninger skal føre til bedre avgjørelser for barna. Denne endringen var de aller fleste politikere enige om.

Vi vet også at det er en stor utfordring å opprettholde gode barnevernstjenester med godt kompetansemiljø i distriktene. Dette betyr at kommuner er avhengige av å kunne kjøpe tjenester de har behov for. Til tross for oppvekstreformen og store utfordringer har ikke regjeringen tillit til å la kommunene bestemme selv om de vil bruke kommersielle aktører eller ei.

Regjeringens forslag i statsbudsjettet er i seg selv et stort paradoks. Et sitat fra statsbudsjettet lyder: «Flere rapporter og tilsyn har gjort det tydelig at det er utfordringer knyttet til barnevernsinstitusjonene. Det er særlig krevende å gi et godt tilbud til barn med store og sammensatte utfordringer når det gjelder helse, rus og kriminalitet, samtidig som det er ønskelig å ta vare på disse barna innenfor det offentlige tilbudet».

Her innrømmer regjeringen at det ikke er kapasitet eller kompetanse nok i det offentlige til å ta vare på de aller mest sårbare barna. Regjeringen vet at det finnes store utfordringer og svikt i det norske barnevernet i dag. Det er derfor svært merkelig at regjeringen foreslår en modell som ikke løser utfordringene eller reduserer svikt. Det vil kun føre til at de mest sårbare barna står igjen uten et tilbud.

Private barnevernsinstitusjoner styres av velferdsstaten – ikke av profitt

For en stor utfordring i dag er at de offentlige og ideelle institusjonene allerede er overfylte. Resultatet er at barn og unge med veldig ulike behov og utfordringer plasseres sammen. Dette vil også bli en ytterligere problematikk da man fjerner den største andelen av barnevernsinstitusjoner, kun for at de drives av private aktører. Det er rimelig å tro at det kan resultere i at det brukes mer tvang mot noen beboere, for å skjerme andre beboere på institusjonene. Da vil omsorgen for noen gå på bekostning av andres. For vi vet at bruk av tvang for å oppnå god omsorg på ingen måte bidrar positivt, heller tvert imot.

Med regjeringens kutt og fjerning av private aktører i statsbudsjettet, vil Norge ikke kunne gi riktig hjelp til barn på institusjoner fordi en viktig del av institusjonstilbudet vil forsvinne. Statsbudsjettet omtales av regjeringen som et mer «rettferdig» budsjett. Men hvem er det rettferdig for? Hittil er det bevilget 150 millioner til å fase ut kommersielle barnevernsaktører, men i fjor kostet de private tjenestene staten og kommunene til sammen 2,6 milliarder. Regnestykket går ikke opp, og de som får svi for det, er de aller mest sårbare barna.

Tall fra SSB viser at i 2020 bodde barn på barnevernsinstitusjoner 389.611 oppholdsdager. Her ser man tydelig forskjell på driftskostnader på offentlige, ideelle og private barnevernsinstitusjoner. Offentlige institusjoner hadde driftskostnader på 13.727 kroner per oppholdsdag, de private ideelle brukte 9.008 kroner og private 14.863 kroner. Private aktører brukte mest per oppholdsdag, noe som er naturlig siden de driver hovedvekten av de spesialiserte institusjonene.

Her er det interessant å se at de offentlige barnevernsinstitusjonene brukte nesten det tilsvarende selv med færre institusjoner og komplekse utfordringer. Det er her klart at private aktører driver mer lønnsomt sammenlignet med det offentlige. Regjeringens utfasing av private aktører vil ikke bare svikte sårbare barn som trenger hjelp, men det vil også være en svært dyr prosess.

Barn er ikke varer. Det burde være opplagt, men for kommersielle selskaper er det ikke det

Vi befinner oss i en tid hvor vi vet lommeboka må strammes inn samtidig som vi befinner oss i en tid med mange store endringer innen barnevern, der svikt avdekkes som aldri før og økonomien er svak. Statsbudsjettet var et varslet «kutt-budsjett». Likevel vil regjeringen ta seg råd til å fase ut den viktigste bidragsyteren i dagens barnevern.

De private barnevernsaktørene bidrar med en enorm del av dagens tjenester og sikrer at sårbare barn får et godt tilbud som møter deres behov. Regjeringens kamp mot private aktører i barnevernet er ikke noe annet enn komplett hodeløst. Nå må vi skape Norges beste barnevern for barna sin skyld, og det krever private aktører med på laget.