Sadug Jones Alfeli, student

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Pårørendearbeid kan være avgjørende for lindring av ens smerte og lidelse. Men som tidligere psykisk syk, altså den «hjelpetrengende», vet jeg at det forutsier at pårørende får kunnskap og veiledning. Det fikk ikke mine foreldre.

Det skulle gå to år før mine foreldre fikk ordentlig kunnskap om spiseforstyrrelse og hvilke verktøy som kan være til nytte. Jeg måtte betale prisen for deres mangelfulle kunnskap om psykiske lidelser. Jeg ble fortalt at det var demoner i meg, og derfor måtte vaskes i «hellig» gjørme fra Midtøsten, tråkke på varm røkelse, besøke imamer osv. Listen er lang over alt som skulle prøves ut. Men jeg ble ikke noe bedre, bare verre, i hvert fall fram til at mine foreldre fikk den veiledningen de trengte. Nå vet jeg at kunnskap til dels er kulturbasert, og mine foreldre hadde gode intensjoner i det de gjorde. Likevel; selv de beste intensjoner, kan gjøre skade.

Pårørende trenger kunnskap og veiledning: Det å være pårørende er ingen lett oppgave, uansett hva det gjelder. Når noen vi er glad i er syke, berører det oss sterkt, følelsesmessig, praktisk og sosialt. Pårørende kan glemme å ta vare på seg selv og sine behov, fordi man skal dekke andres behov. Og det blir ikke lettere når pårørende føler at de står alene, uten å kunne dele erfaringer sammen med andre pårørende eller ta imot veiledning fra helsevesenet eller en interesseorganisasjon.

Spesialhelsetjenesteloven er klar på at pårørende også skal tilbys nødvendig opplæring. Likevel kan pårørende for psykisk syke bli ekskludert fra denne nødvendige opplæringen, selv om den pårørende har gitt samtykke. I den nyeste pårørendeundersøkelsen svarer fire av ti pårørende at helsepersonell ikke har oppfylt veiledningsplikten sin, selv etter at pårørende henvender seg i samråd med den syke.

Så, hva kan løsningen være? Jeg tror løsningen delvis ligger hos den ansvarlige lederen i helsevesenet, det være seg avdelingslederen i et psykiatrisk sykehus, lederen for hjemmetjenesten eller den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I tillegg bør bør studenter innen helsefaglig utdanning få mer kunnskap om hvordan man kan inkludere pårørende hos personer med psykiske eller fysiske plager.