Å være pårørende for et menneske med en alvorlig psykisk lidelse er en livslang sorg som aldri går over, skriver Grethe Reis i dette innlegget.

Å være pårørende for et menneske med en alvorlig psykisk lidelse er en livslang sorg som aldri går over, skriver Grethe Reis i dette innlegget.

Unsplash/Kulli Kittus

Pårørende til psykiatriske pasienter – støttespillere eller et plagsomt vedheng?

DEBATT: Som pårørende har vi gått fra å være dem som aldri ville gi opp, som skulle stå på og ikke gi oss før pasienten fikk rett helsehjelp på rett nivå, til slitne, syke pårørende som ikke lenger vet hvor lenge vi orker å kjempe. Vi er alvorlig bekymret.
27.10.2021
16:03
27.10.2021 16:03

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

For noen tiår siden var det ikke vanlig at pårørende ble inkludert i behandlingen av pasienter med alvorlige sinnslidelser. De fleste av disse pasientene var i langtidsinstitusjoner, ofte langt unna pårørende. De var ofte i heldøgns omsorg og pleie i årevis.

Dette er en tid vi ikke vi ønsker oss tilbake til. Men som pårørende ser vi en åpenbar svikt i dagens system. Nå foregår behandlingen for en stor del i pasientens hjem og med poliklinisk oppfølging. Vår erfaring at dette blir en stor belastning for de nærmeste pårørende.

Pasienten får ofte mange tilbud. Men greier ikke å nyttiggjøre seg dem fordi de ikke har selvinnsikt, og ofte ikke opplever seg selv som syke.

Det gis tilbud om ansvarsgruppe, miljøarbeidertjeneste, støttekontakt, hjemmehjelp, levering av medisiner, individuell plan, samtaleterapi med mer. Det kan også gis tilbud om innleggelse i døgnavdeling for å stabilisere medisiner og å komme i bedre form.

Men planer og tilbud har ingen verdi når pasienten takker nei, og motsetter seg hjelpen. Når en pasient er samtykkekompetent er det pasienten selv som bestemmer over sitt liv. Tvang må begrunnes med at man er til fare for seg selv eller andre.

Manglende samtykkekompetanse er hvis en pasient er åpenbart ute av stand til å ivareta sine interesser, og forstå hva samtykke innebærer. Pasienten ser behandler 30 minutter en eller to ganger i uka, og ut fra dette vurderes samtykkekompetansen.

Pårørende som har kontakt med pasienten flere ganger i uka ser inn i et liv som må kunne kalles uverdig. Det er pasienter som er så syke at de overhodet ikke har boevne. De har ofte en skakkjørt økonomi, manglende matstell, rusbruk og manglende egenomsorg. Dette er noe som de pårørende må forholde seg til, og ta ansvar for.

De færreste orker å lukke øynene for et familiemedlems manglende evne til å ivareta seg selv, ikke tar medisiner, ikke har mat og bruker opp sine penger til rus, lever i skitt og rot.

Når en pasient lever under uverdige forhold må de pårørende fungere som hjemmetjeneste, minne pasienten på å hente ut og ta sine medisiner, vaske klær, kjøpe inn mat fordi kjøleskap og matskap er tomt, rydde, vaske. Man må hele tiden ha bekymringer for voksne mennesker som ikke greier seg selv. Dette kan skape konflikter fordi pasienten mener at han ikke trenger hjelp. Voksne mennesker ønsker å være selvhjulpne.

For pasienten blir det en belastning at de blir avhengig av pårørende for å leve et verdig liv.

Samhandlingsreformen er en retningsform som stiller krav til samhandling mellom første- og andrelinjetjenesten. Som pårørende savner vi et bedre samarbeide mellom disse.

Det hjelper ikke at den ene etaten lager planer som ikke blir gjennomført, når førstelinjetjenesten som ser pasienten i sitt hjemmemiljø ikke tar ansvar for at pasienten har mat, medisiner og fungerer i sine daglige gjøremål.

Det hjelper ikke de pårørende med samtaler, familiegruppe og løfter om bedring. Gang på gang opplever man ser at ingenting skjer om de pårørende ikke selv tar jobben.

Samtykkekompetansen blir, slik vi ser det, vurdert ut fra korte samtaler med pasienten. Pårørendes påtrykk virker ikke å ha noen effekt. Vi forblir maktesløse.

Som pårørende mener vi at samtykkekompetansen må vurderes oftere. Vi mener også at når man ikke kan benytte tvang, så må det kunne gjøres et godt miljøterapeutisk arbeide. Det krever at det kun er en liten gruppe mennesker som forholder seg til pasienten, at de får en langvarig og god relasjon. Det krever faste personer som pasienten kan bli trygg på, og etter hvert ta imot hjelp av. Dette må være systematisk og varig, slik at de pårørende kan være pårørende og ikke hjemmetjeneste og bank.

Vi mener også at det bør åpnes for tvunget verge, slik at pasienten får hjelp til økonomi, og helseutfordringer. Det bør ikke være et ansvar som de pårørende må ta.

Å være pårørende for et menneske med en alvorlig psykisk lidelse er en livslang sorg som aldri går over, verken for de nærmeste eller for pasienten.

Vi mener at lovgivere, politikere og fagfolk må se på lovgivningen av psykisk helsevern på nytt.

Samtykkekompetansen bør sees på som ferskvare, og etterprøves regelmessig.

Selvinnsikt er ofte fraværende hos alvorlig sinnslidende pasienter. Vi mener at psykiatritjenesten må styrkes slik at hjemmeboende pasienter kan få et mer verdig liv.

Det må flere faglærte personer ut i hjemmetjenesten. Helsevesenet er opptatt av at alle skal kunne bestemme over eget liv. At de ikke skal miste sin verdighet. Det er fint. Men kan det kalles et verdig liv når syke mennesker «råtner på egen rot»?

Som pårørende har vi gått fra å være dem som aldri ville gi opp, som skulle stå på og ikke gi oss før pasienten fikk rett helsehjelp på rett nivå, til slitne, syke pårørende som ikke lenger vet hvor lenge vi orker å kjempe. Vi er alvorlig bekymret.

Er psykiatritjenesten i Norge feilslått?

27.10.2021
16:03
27.10.2021 16:03