Debatt
Oslo kan ikke spare seg bort fra utenforskap
Jeg kjenner uro når jeg ser at Oslo-byrådet nå vil kutte nær en halv milliard kroner i bydelenes budsjetter, skriver Roar Lillebostad.
Erlend Angelo
Saken oppsummert
Kuttene gir en besparelse her og nå, men de langsiktige konsekvensene vil koste oss mye mer. For når barn og unge mister tryggheten, tilhørigheten og muligheten til å oppleve mestring, øker risikoen for utenforskap, psykiske vansker og kriminalitet.
Erfaringskonsulent
Ensomhet blant barn og unge er et av de største, men minst synlige samfunnsproblemene vi har i dag. Stadig flere barn føler seg utenfor – de mangler nære venner, trygge voksne og en følelse av å høre til. Det burde bekymre oss alle.
Jeg vet hvordan det føles. Jeg vokste opp med en konstant følelse av å være på utsiden, av å ikke passe inn. Jeg var usikker, og det jeg egentlig trengte, var gode rollemodeller og voksne som hadde tid til å se meg. Jeg trengte fellesskap der barn skal høre hjemme, i fritidsaktiviteter, på skolen, på trygge møteplasser. Men ressursene var for få, og de voksne som kunne gjort en forskjell, hadde ikke tid.
Når man ikke blir sett i de trygge fellesskapene, søker man andre steder etter å høre til. For meg førte det til stier som ikke bygget meg opp, men som i det minste fikk meg til å føle at jeg hørte til. Det er en farlig form for fellesskap. Det gir varme et øyeblikk, men etterlater deg kaldere enn før.
Derfor kjenner jeg uro når jeg ser at Oslo-byrådet nå vil kutte nær en halv milliard kroner i bydelenes budsjetter. Det er i bydelene de viktigste fellesskapene skapes – gjennom fritidsklubber, ungdomstiltak og trygge møteplasser. Å kutte her, samtidig som man sier at man «satsar på barn og unge», er som å tisse på seg selv for å holde varmen: Det gir en midlertidig følelse av lettelse, men gjør situasjonen langt verre på sikt.
Ja, kuttene gir en budsjettbesparelse her og nå, men de langsiktige konsekvensene vil koste oss mye mer, både økonomisk og samfunnsmessig. For når barn og unge mister tryggheten, tilhørigheten og muligheten til å oppleve mestring, øker risikoen for utenforskap, psykiske vansker og kriminalitet. Og det koster – i penger, i mennesker og i livskvalitet.
Jeg sier ikke dette for å peke finger, men fordi jeg vet hva som står på spill. Jeg vet hvordan det føles å ikke bli sett – og hvor galt det kan gå når fellesskapet svikter.
Derfor må vi stille oss et ærlig spørsmål: Vil vi være et samfunn som lar barn finne tilhørighet på gata – eller et samfunn som sørger for at alle barn har et sted å høre til?
For trygghet, tilhørighet og psykisk helse bygges ikke med budsjettkutt. Det bygges av mennesker, tid og fellesskap.
Flere saker
Amalie Søllesvik og Sander Nyberg har positive opplevelser med trainee-ordningen. De håper noe av det de selv fikk tilbud om, blir faste ordninger for nyansatte.
Simen Aker Grimsrud
Sander og Amalie ble lokket med en «myk» start i barnevernet
Tamima Nibras Juhar ble drept på jobb. Sosionom og gatekunstner Roy Håvard Løseth har foreviget henne på en vegg på Kampen i Oslo.
Frode Rønning
Tamimas arbeidsgiver får sterk kritikk. Arbeidstilsynet kaller lovbruddene alvorlige
Oddny Kristin Grytal-Bech og Silje Lyngmo Heien trives godt i jobben som Nav-ansatte.
Hanna Skotheim
De får kjeft av brukere: – Jeg forstår reaksjonen deres
Ingrid Helene Jensen Vogsland
Hanna Skotheim
– Vi løftet noen fra rullestol og over i fanget vårt for å skli sammen
Elle melle deg fortelle... Tre pensjonerte sosionomer er med i ei gruppe som skriver dikt og historier til hverandre. Fra venstre: Catharina Selmer, Ellen Tronsmo, Eli Hindenes.
Hanna Skotheim
– Vi har tusen historier
Hanna Skotheim


