Mudassar Mehmood, leder for Mortensrud Fellesskap og oppvekstkomiteen i Bydel Søndre Nordstrand

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Vi liker å tro at Norge har et velfungerende sikkerhetsnett, men virkeligheten er at det er fullt av hull. Ta for eksempel en ungdom som sliter psykisk og begynner å droppe ut av skolen. Skolen sender bekymringsmelding til barnevernet, men barnevernet vurderer at det ikke er alvorlig nok for inngripen. Nav kobler seg inn når situasjonen har eskalert ytterligere, men da er det ofte for sent. Når vi ikke klarer å samarbeide på tvers av systemer, betaler ungdommen prisen.

Systemet ser ikke hele mennesket

Systemet vårt er delt opp i sektorer, hver med sitt eget budsjett og sine egne prioriteringer. Men ungdommens liv er ikke delt opp på samme måte. De trenger helhetlig oppfølging som ser hele mennesket, ikke bare symptombehandling.

Foreldre i sårbare familier forteller om hvordan de møter et byråkrati som ikke snakker sammen. Lærere, sosialarbeidere og helsepersonell ønsker å hjelpe, men ofte mangler de ressursene eller mandatet til å gjøre det som virkelig trengs. Resultatet er at mange ungdommer faller ut av skolen, mister tilknytningen til samfunnet og utvikler alvorlige psykiske helseplager.

Hvorfor samordner vi ikke ressursene?

For å møte disse utfordringene trengs det nasjonale tiltak for bedre samhandling. I stedet for å bruke tid og ressurser på å fordele ansvar, må vi bygge et system der skolen, barnevernet, Nav og helsevesenet jobber sammen. Dette kan innebære bedre deling av informasjon, felles handlingsplaner og øremerkede midler til tiltak som fokuserer på forebygging.

Satsingen må også inkludere støtte til lavterskeltilbud som gir ungdom et sted å henvende seg før situasjonen blir kritisk. Ungdom trenger voksne som ser dem, og systemer som jobber for dem – ikke mot hverandre.

Dette handler ikke bare om ressurser, men om prioriteringer. Vi må gå fra ord til handling og sørge for at ingen ungdom faller mellom stolene. Det handler om å ta ansvar – før det er for sent.