Camilla Nordal

Leder i profesjonsutvalget for barnevernspedagoger i FO Vestland

Vi liker å tro at dagens ungdom er «robuste», digitale og mer bevisste enn tidligere generasjoner. Samtidig ser vi en utvikling som bør bekymre langt flere enn den gjør: Det er i økende grad blitt normalisert at ungdom selger nakenbilder, sexvideoer eller tilgang til egen kropp, ofte forkledd som «valg», «selvstendighet» eller «kontroll over egen seksualitet».

Dette er ikke et marginalt fenomen. Ifølge Medietilsynets Barn og medier 2022 svarer nær halvparten av ungdom i alderen 13–18 år at de har mottatt nakenbilder, og en betydelig andel oppgir at de har blitt spurt om å sende nakenbilder selv. Rundt ni prosent sier at de faktisk har delt nakenbilder av seg selv det siste året. Tallene viser at seksualisert bildedeling og press er en reell del av mange unges digitale hverdag, ikke et avvik.

For mange ungdommer inngår salg av bilder eller kropp i en hverdag der økonomisk press, sosial status og bekreftelse veves tett sammen med seksualitet. Når dette møtes med skuldertrekk eller bagatellisering av alvoret fra voksne, er det ikke et uttrykk for åpenhet, det er et svik.

Ungdom befinner seg i en fase der identitet, kropp og grenser er under utvikling. Samtidig lever de i en digital virkelighet der seksualitet er konstant tilgjengelig, målt i «likes», betalinger og oppmerksomhet. Plattformene er designet for å belønne synlighet, og pornofilmer og seksualisert innhold gir snevre, og ofte skadelige, forestillinger om hva som gir verdi. I dette landskapet blir kroppen en valuta også for mindreårige.

Det er avgjørende å være tydelig: Når ungdom selger nakenbilder eller kropp, skjer det sjelden i et fritt rom. Det skjer i et krysspress av økonomiske behov, sosial forventning, gruppepress og manglende alternativer. Å omtale dette som «empowerment» uten samtidig å snakke om makt, alder og konsekvenser, er å legge et voksent narrativ over unges sårbarhet.

Normaliseringen gjør noe farlig med grensene våre. Når det blir «vanlig» at ungdom deler eller selger seksualisert innhold, forskyves også forståelsen av hva som er akseptabelt å etterspørre. Presset øker, særlig på jenter, men også på gutter og spesielt unge som allerede står i en utsatt livssituasjon. For noen starter det med et bilde. For andre utvikler det seg til trusler, utpressing og tap av kontroll over eget materiale. Konsekvensene kan være alvorlige: angst og depresjon, skolefravær, sosial isolasjon og i noen tilfeller selvskading, selvmordstanker og involvering i kriminalitet.

Konsekvensene stopper ikke der. Mange unge rapporterer om skam, angst, tap av selvfølelse og frykt for at bilder skal dukke opp igjen i nye sammenhenger. Likevel er det ofte ungdommene selv som blir sittende med ansvaret for å ha «delt», for å ha «valgt», for å ikke ha forstått rekkevidden. Voksne, systemer og plattformer slipper for lett unna.

Dette er ikke et argument for moralpanikk eller strengere kontroll av ungdoms seksualitet. Det er et argument for tydelige voksne. Voksne som tør å si at ikke alt som kan deles, bør deles. At ikke alt som gir penger eller bekreftelse, er uproblematisk. Og at barn og unges seksualitet ikke er et marked.

Skole og seksualundervisning må ta denne viktigheten inn over seg. Det holder ikke lenger å snakke om prevensjon og biologi. Ungdom trenger kunnskap om digitale grenser, samtykke i praksis, bildedeling, økonomisk press og maktforhold. De trenger voksne som anerkjenner deres virkelighet, uten å romantisere den.

Også foreldre må rustes bedre. Mange står rådville i møte med en digital seksualkultur de selv ikke har vokst opp med. Taushet og usikkerhet skaper ikke trygghet. Åpenhet, tydelige verdier og vilje til å ta de vanskelige samtalene gjør.

Til slutt fortjener én stemme særlig anerkjennelse. Ungdommen som har delt sine erfaringer og refleksjoner om porno og seksualitet i offentligheten, gjør det mange voksne ikke tør: setter ord på hvordan denne kulturen faktisk oppleves fra innsiden. Det krever mot å være ærlig i et landskap som raskt bagatelliserer, seksualiserer eller avviser unges erfaringer. Slike stemmer er avgjørende for at debatten ikke skal føres om ungdom, men med dem.

Nå må vi våkne. Vi voksne, både profesjonelle og foresatte, må tørre å snakke med ungdom om dette. Ikke bare i etterkant, når noe allerede har gått galt, men i forkant. Taushet beskytter ingen. Åpen, ærlig og tydelig samtale er ikke farlig for ungdom, det er fraværet av voksne stemmer som er det.