Heidi Wittrup Djup, psykologspesialist og sakkyndig

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Nadja Ben-Shams (2025) skrev i januar klokt om hvordan tidlig innsats, tett oppfølging og tiltak mot diskriminering kan bidra til å sikre barn av innvandrerforeldre en bedre hverdag. Nylig fulgte hun opp med et viktig innlegg om at sakkyndige sjelden får i oppdrag å anvende et kulturelt perspektiv (Ben-Shams & Hesni, 2025). Dessverre er min erfaring som sakkyndig psykolog at kulturell kompetanse altfor ofte mangler i barnevernssaker, og at familier derfor misforstås eller påføres hjelpetiltak som ikke er tilpasset deres behov (Djup, 2022). I ytterste konsekvens går barnets kulturelle rettigheter tapt.

Kulturelle perspektiv oversees

Gjennom mitt arbeid har jeg møtt familier med ulik opprinnelse og kulturell bakgrunn. Mange har kommet fra krig og flukt og har kort botid i Norge. Andre har vært i Norge lenge, slik at barna kanskje er født og oppvokst her, mens foreldrene selv aldri har erfart å være barn og ungdom i en norsk kontekst. Begge varianter kan representere utfordringer for familiene, som skal navigere i et ukjent kulturelt farvann samtidig som de skal ivareta egne verdier, tradisjoner og kulturelle praksiser.

Når jeg møter familiene, er de allerede i en pågående barnevernssak. Noen ganger har barnevernstjenesten engasjert meg som sakkyndig for å opplyse saken eller gi en «second opinion». Andre ganger oppnevner nemnda eller domstolen meg, og sakene omhandler ofte omsorgsovertakelse, tilbakeføring og/eller samvær. Jeg blir veldig glad de gangene spørsmål om kultur er tatt inn som en eksplisitt del av mandatet og håper det i fremtiden vil stilles stadig mer krav til at kulturelle forhold undersøkes og redegjøres for av den sakkyndige.

Men til tross for at det snakkes varmt om kultursensitivitet og kulturkompetanse i hjelpetjenestene, finner jeg sjelden spor av kulturelle perspektiv i sakene jeg utreder.

Manglende systematikk

Når jeg gjør et enkelt søk på «kultur» i de hundrevis av PDF-ene jeg mottar av elektroniske saksdokumenter, får jeg som regel mellom null og fem treff. Treffene er hovedsakelig knyttet til mitt mandat, altså kun helt nylig tatt inn som relevant begrep i saken.

Mer nedslående er det, at når jeg spør barnevernstjenesten direkte om hvordan de har arbeidet med familiens kultur eller barnets kulturelle rettigheter i den konkrete saken, får jeg ingen gode svar. Ofte fremstår det som om dette er første gang de blir bedt om å reflektere rundt tematikken, andre ganger som om de har slått seg til ro etter å ha avklart hvorvidt familien spiser svin eller ei. Selv i saker der barnet er plassert under offentlig omsorg, kan barnevernstjenesten gi uttrykk for at det er foreldrene og fosterforeldrene som har ansvar for å følge opp kulturelle anliggender. Med begrenset samvær og plassering i en majoritetsnorsk fosterfamilie, risikerer barnet dermed å miste språk og kjennskap til en viktig kulturell arv, identitet og tilhørighet.

Fortolkninger i feil kontekst

En vesentlig fallgruve dersom kulturperspektivet uteblir i vurderingene, er at familien fortolkes i feil kulturell kontekst. Med andre ord bruker vi våre egne kulturelle briller når vi ser på familien vi utreder, uten å være oppmerksom på at ulikheter kan havne i blindsonen eller feiltolkes. For det finnes svært mange ulike oppdragerpraksiser i vårt mangfoldige samfunn. Heller ikke den majoritetsnorske barneoppdragelsen er én ting, og selv «vår» barneomsorg kan se underlig ut fra utsiden – eksempelvis at vi så tidlig legger babyen i egen seng på eget rom, tviholder på «klokkestyrte rutiner» rundt mat og legging, og sender barna i barnehage når de knapt har fylt ett år.

Videre finnes ulike mål for barneoppdragelsen, og følgelig også ulik vekting av verdier. Mens det i én familie legges mye vekt på barnets selvstendighet og individuelle vekst, vil det i en annen familie være langt viktigere å pleie relasjoner, stille opp for hverandre og ivareta plikter overfor familien. I én familie kan grenseutprøving og protester applauderes som selvhevdelse og tegn på trygghet, mens det i en annen vil sees på som langt mer sosialt tilpasset å være lydig, høflig og vise andre respekt.

Omsorg kommer i ulike former og med ulik motivasjon. Dette må vi være bevisste på når vi utreder, vurderer og forsøker å forstå familiene vi treffer. Økt kulturkompetanse vil også sette oss i bedre stand til å vurdere hva som utgjør skadelige omsorgspraksiser, noe kulturelle hensyn naturligvis aldri kan forsvare.

Fornorskning light

Mange foreldre virker å ville tilpasse seg de norske kravene og gjøre ting «på den norske måten», ikke fordi de velger det selv, men fordi de tror det er det som kreves og forventes av dem. Dette synes jeg er svært uheldig, både fordi det er vanskelig å skulle endre kulturelle praksiser som er så nært sammenvevd med hvem man er, men også fordi det bør være fullt mulig å bevare sin egen identitet og likevel skape tilhørighet til vårt samfunn. Like viktig som at familien forstår den norske kulturen, er det at vi som hjelpere forstår og anerkjenner hva som er viktig for dem. Hvis ikke risikerer vi å utilsiktet bedrive en slags fornorskning av familiene vi er satt til å hjelpe.

I hjelpearbeidet er det også viktig å ta hensyn til hvordan tiltakene best bør utformes. Kanskje er det viktigere å prioritere kompenserende tiltak foran krav om endringstiltak, og planlegge for langvarig praktisk hjelp i hverdagen, heller enn å bruke tid og krefter på foreldreveiledning og Cos-kurs. Og dersom veiledning vurderes som et hensiktsmessig tilbud, vil ofte modellæring, aktiv deltakelse i situasjonen og rollespill være mer nyttig enn å verbalt reflektere rundt problemstillinger på et kontor.

Dersom barnet er plassert i fosterhjem, blir det spesielt viktig å jobbe målrettet og systematisk med kultur. Å benytte kulturelle støtteplaner (se Judith van der Weele) kan være til god hjelp i arbeidet, både for å konkretisere og prioritere hvordan innsatsen skal innrettes, men også for å bringe inn en holdning i saken om at kultur faktisk kan være en stor ressurs.

Kunnskapen er tilgjengelig

Det er trolig en lang vei å gå før kulturelle perspektiv forstås og tas i betraktning i den grad barnet og familiene trenger. Men jeg er optimistisk med tanke på at tematikken får mer oppmerksomhet, og at ansatte i de ulike hjelpetjenestene selv representerer et stadig større mangfold. Det finnes også en mengde ressurser og kunnskap vi som arbeider i tjenestene kan lene oss på, herunder kulturveiledere, nettressurser og organisasjoner. Kulturkompetanse opparbeides ikke av seg selv og kommer ikke som resultat av mengdetrening alene. Å tilegne seg kulturkompetanse krever aktiv kunnskapssøken, kritisk selvrefleksjon og vilje til å utforske og analysere ulike perspektiv og hypoteser.

Det første vi må gjøre, er å erkjenne hvilken viktig rolle kultur spiller i våre liv og i vår identitetsutvikling – på godt og vondt.