Nadja Ben-Shams, daglig leder Memox

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at rundt 44 prosent av barn med innvandrerbakgrunn lever i lavinntektsfamilier, noe som er dobbelt så mange som blant barn generelt i Norge. Fattigdom kan begrense deltakelse i fritidsaktiviteter og tilgang til utdanning. Dette understreker viktigheten av økonomisk støtte og tilrettelagte tiltak for familier.

Inkludering i lokalsamfunnet er avgjørende for barnas opplevelse av tilhørighet, fastslår NOVA-rapporten «Barn og unge i familier med fluktbakgrunn» (2023). Denne artikkelen bygger denne rapporten og erfaringer fra vårt arbeid i Memox.

Mange barn opplever ensomhet, og skolen blir ofte deres viktigste arena for sosial tilknytning. Rapporten viser at innføringsklasser kan gi trygghet, men også begrense integrasjonen med majoritetsnorske barn. Det er behov for bedre overgang fra innføringsklasser til ordinær skolegang og økt samarbeid mellom skoler, foreldre og lokalsamfunn.

Krenkende kommentarer med rasistisk og diskriminerende innhold er normalisert i skolehverdagen, viser en rapport fra NIFU. Når elever utsettes for rasisme eller ekskludering, kan det føre til en følelse av utenforskap, som igjen påvirker deres selvbilde og psykososiale utvikling. Slike negative erfaringer kan redusere motivasjonen for skolearbeid, svekke relasjoner med jevnaldrende, og i noen tilfeller føre til at elever søker tilhørighet i negative miljøer.

Ungdom med migrasjonsbakgrunn lever ofte i et krysskulturelt spenn hvor de må balansere foreldrenes verdier og normer med forventningene fra det norske samfunnet. Dette kan føre til identitetskonflikter, skyldfølelse og opplevelsen av å leve et dobbeltliv.

Foreldre kan samtidig oppleve migrasjonsstress som påvirker deres evne til å gi emosjonell støtte. Dette kan bidra til økt konfliktnivå i familien, spesielt når foreldrene ser at barna tilpasser seg raskere til det nye samfunnet enn de selv gjør.

Mange familier har opplevd autoriteter som truende i hjemlandet, noe som kan skape mistillit til norske institusjoner som barnevernet.

Gjennom erfaring fra arbeid med minoritetsfamilier har vi i Memox sett hvor avgjørende det er å bygge tillit mellom familier og hjelpeapparatet. Denne tilliten skapes gjennom åpenhet, kulturell forståelse og god kommunikasjon. Lavterskeltilbud som flyktningtjenester, helsestasjoner og lignende spiller en sentral rolle.

I boka «Veiledning av minoritetsforeldre: Sammen om barneoppdragelse» understrekes viktigheten av å legge til rette for veiledning og dialog. Dette gir familiene mulighet til å bygge broer mellom ulike kulturer, samtidig som foreldrene styrkes i sin rolle. En sentral del av dette arbeidet handler om å øke foreldrenes forståelse for barn og ungdoms behov for selvstendighet, samtidig som man anerkjenner foreldrenes opplevelser av tap og utfordringer knyttet til migrasjon. Slik kan familiene utvikle felles strategier som ivaretar både deres egne behov og samfunnets forventninger.

Tidlig innsats er avgjørende for å forhindre at utfordringer vokser seg store og komplekse. Dette innebærer individuell veiledning som hjelper familier med å navigere i det norske systemet og styrker deres tilpasningsevne. Samtidig er det viktig å etablere et tett tverrfaglig samarbeid mellom skoler, helsevesen og sosiale tjenester for å sikre en helhetlig tilnærming. Tiltakene bør fokusere på å skape trygghet og stabilitet for barna, samtidig som foreldrene styrkes i sine mestringsevner.

Et konsept som har vist seg å være spesielt effektivt i vårt arbeid er «en landsby av hjelpere» som er nærmere beskrevet i boka «Veiledning av minoritetsforeldre: Sammen om barneoppdragelse». Dette innebærer at man bygger et nettverk rundt familien som inkluderer skolen, frivillige organisasjoner, helsetjenester og lokalsamfunnet. Slike nettverk gir tilgang til kompenserende tiltak som fritidsaktiviteter, mentorordninger og veiledning for foreldre.

Fritidsaktiviteter styrker barnas sosiale tilknytning, mens mentorordninger gir dem rollemodeller og inspirasjon. Lavterskeltilbud i lokalsamfunnet fremmer inkludering, trivsel, tillit og mestring. For barn med innvandrerbakgrunn er slike initiativer spesielt verdifulle, da de gir tilgang til fellesskap som styrker tilhørigheten til samfunnet og bidrar til å redusere sosiale og kulturelle barrierer.

I Memox har vi utviklet tiltak som er spesielt tilpasset for å støtte barn og foreldre med minoritetsbakgrunn. Vi leverer barnevernsfaglige tiltak til kommunale barnevernstjenester, flyktningtjenester, skoler og barnehager, og gjennom skreddersydde tiltak styrker vi foreldrekompetansen, familienes mestringsevne og deres muligheter for inkludering i lokalsamfunnet.

Våre miljøterapeuter spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet. De støtter barn og ungdom i hverdagen, hjelper dem med å bygge positive nettverk og legger til rette for deltakelse i lokale aktiviteter. Gjennom dette skapes arenaer der barn og unge kan oppleve tilhørighet, trivsel og mestring. Miljø- og familieterapeutene fungerer også som brobyggere mellom familien og offentlige instanser.

Når vi utreder foreldrenes omsorgskompetanse og omsorgsutøvelse, er det avgjørende å ha inngående kjennskap til deres tidligere erfaringer og forutsetninger for ny læring. Familier som bærer på alvorlige traumer trenger ofte omfattende støtte og veiledning, og hjelpen bør aldri trekkes tilbake for tidlig. Tid og tålmodighet er avgjørende.

Gjennom en kombinasjon av respektfull tilnærming, tverrfaglig samarbeid og systematisk veiledning kan vi hjelpe familier med å bygge en trygg og inkluderende fremtid. Ved å møte dem der de er, og gi dem verktøyene de trenger, kan vi styrke både barn og foreldre i deres reise mot å bli en del av et nytt samfunn.