Ken Joar Olsen, far og erfaringskonsulent

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Torsdag 19. september holdt jeg et innlegg på en videreutdanning i barnevernsfaglig veiledning. Sammen med Tommy Thompson, leder av fosterhjemsavdelinga i Drammen kommune, snakket jeg om forståelser av makt. Dette er et tema jeg har erfaring med fra flere perspektiver, både som barn under barnevernets omsorg, tidligere pengeinnkrever og gjengmedlem og som far i en sak der barnevernet overtok omsorgen for vår datter. Nå som erfaringskonsulent prøver jeg å formidle hvordan makt kan bli brukt både positivt og negativt, og hvilke konsekvenser dette kan få.

Denne torsdagen var en givende dag, spesielt på grunn av den engasjerte innsatsen fra de ansatte i barnevernet. Det var tydelig at de brenner for sitt arbeid, og deres åpenhet for refleksjon gjorde dagen desto mer lærerik.

Underveis kom det opp et spørsmål fra en deltaker som virkelig fikk meg til å reflektere: Kan barnevernet, i sin bruk av makt, utvikle en form for «skylapper»? Spørsmålet rørte ved noe viktig. Etter å ha tenkt på det i etterkant, tror jeg svaret handler om noe mer komplekst; en nødvendig form for selvforsvar og dynamikk som oppstår i grupper som står i krevende situasjoner. Dette er mekanismer jeg kjenner igjen fra min tid i miljøer preget av kriminalitet og sterke hierarkier.

Når presset former gruppen

Når individer eller grupper opplever store belastninger over tid, kan deres handlinger virke kyniske eller brutale for brukere og andre utenforstående. Altså en hensynsløs holdning der man viser liten eller ingen omtanke for andres følelser eller behov. Det preges ofte av en kald og uempatisk tilnærming, der man ikke tror på andres gode intensjoner og derfor ser på andre mennesker med en mistenksom og distansert innstilling.

Dette skjer ofte fordi oppgavene krever raske, effektive beslutninger som igjen påvirker atferd og relasjoner på en dyp måte.

Mange av de som er utenforstående er jo nettopp mennesker man skal hjelpe eller komme i en posisjon for å bidra med hjelp til. Det er da viktig å huske på at det er den profesjonelle partens hovedansvar og kompetanseområde å sørge for at intensjoner ikke misforstås.

Slik kynisme er ikke nødvendigvis en mangel på moral, men en måte å tilpasse seg krevende situasjoner på, en form for beskyttelse mot å bli overveldet. Gruppens dynamikk og struktur spiller en nøkkelrolle i dette.

Makt og hierarki under press

I pressede situasjoner blir ofte gruppestrukturer mer hierarkiske. Ledere må ta tøffe beslutninger for å sikre fremdrift, men for de som ikke er i lederposisjonen, eller som kanskje føler seg «ofret», kan disse beslutningene virke hensynsløse eller kyniske. Slike maktdynamikker finnes både i barnevernet og i miljøer som jeg har erfaring fra, der autoritet og kontroll er avgjørende for å opprettholde orden.

Dette minner meg om dynamikkene fra kriminelle miljøer, hvor hierarkier også styrer hvem som har makten, og hvor tøffe beslutninger tas uten rom for svakhet. Samtidig er det klart at de som innehar slike maktposisjoner ofte føler seg tvunget til å undertrykke sine egne følelser for å overleve i systemet.

Følelsesmessig distansering

Mennesker i yrker der de stadig møter andres lidelse, som i barnevernet, kan utvikle en følelsesmessig distanse som et forsvar mot utmattelse eller utbrenthet. Dette kan oppfattes som kynisme, men ofte er det en overlevelsesstrategi. Men hvis denne distansen blir for stor, kan det gå utover tjenestene og gjøre det vanskeligere å møte brukerne med den empatien de trenger.

Normavvik og moralsk utmattelse

Et annet fenomen som kan oppstå i grupper som jobber under press, er at normer og strukturer blir skjøvet på eller visket ut. Atferd som tidligere ville vært uakseptabel, kan gradvis bli normen. Dette kan føre til en slags moralsk utmattelse, der man tilpasser seg et lavere etisk nivå for å klare hverdagen. Dette kan gi ansatte i barnevernet en opplevelse av emosjonell avmakt, og brukerne en opplevelse av kynisme.

Tid for refleksjon

Jeg oppfordrer barnevernsansatte og andre i lignende roller til å reflektere kritisk over sin egen bruk av makt og de mønstrene som kan oppstå i krevende situasjoner. Er kynismen et resultat av overlevelsesstrategier i et krevende arbeidsmiljø? Og viktigere: Hvordan påvirker denne dynamikken kvaliteten på tjenestene vi leverer til de mest sårbare?

De ansatte må være oppmerksomme på de subtile endringene som skjer med dem og deres grupper, slik at vi kan møte utfordringene med empati og etisk refleksjon, selv når presset er stort. For en leder skal stå fast på sine verdier i et miljø preget av press og kynisme. Det er en kontinuerlig kamp, men en som er helt nødvendig for å opprettholde en sunn organisasjonskultur.

Den moralske stormen som kan oppstå i krevende arbeidsmiljøer krever gode ledere som er både sterke og empatiske. Ved å investere i opplæring og veiledning kan organisasjoner styrke den moralske kompassrosen hos sine ansatte.