Trond Spurkeland, miljøterapeut innen tjenester for utviklingshemmede og vernepleier

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Ofte utsettes arbeidstakere for vold og trusler i jobben sin. For dem som jobber innenfor tjenester til utviklingshemmede, er aggresjon og vold noe av det mest krevende de står overfor. Tjenesteyterne kan bli skadet og for arbeidsgivere utgjør det en arbeidsmiljøutfordring. Arbeidstilsynet mener nemlig at hyppige, mindre alvorlige hendelser kan gi store helsekonsekvenser på sikt.

Etter avviklingen av helsevernet for psykisk utviklingshemmede fikk kommunene ansvar for tilbud og tjenester til utviklingshemmede. I den forbindelse ble det forventet at utviklingshemmede skulle få tilgang til spesialisthelsetjenester på lik linje med andre borgere i samfunnet. Dette gjaldt både somatiske og psykiatriske helsetjenester.

I ettertid av denne avviklingen av helsevernet, oppsto det en diskusjon angående en liten gruppe utviklingshemmede som viste til dels store atferdsavvik. Det ble stilt spørsmål om kommunene hadde nok kompetanse og ressurser til å håndtere denne gruppen. Det var også usikkerhet om omfanget av behovet for spesialisttjenester.

«Å gi et godt tilbud til utviklingshemmede med utfordrende atferd og/eller psykiske lidelser krever tverrfaglig innsats og ulik kompetanse må forenes», skrev Linda Morkemo, faglig ansvarlig ved Østre Rosten botiltak i 2010.

Personer som utviser aggresjon og vold er ressurskrevende tjenestebrukere av kommunale og spesialiserte tjenester. Tematikken er derfor også relevant ut ifra et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Når vold og aggresjon inntreffer, øker sannsynligheten for bruk av tvang og makt. Loven sier at målet ved bruk av tvang er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Det står også at man ikke kan utføre tvangsvedtak (B-vedtak) uten høyskoleutdanning. Det er da naturlig at dette ansvaret faller på vernepleier, barnevernspedagog eller sosionom.

Fellesorganisasjonen (FO) jobber både for bedring av lønns og arbeidsforhold generelt og med utfordringer knyttet til vold og trusler, men de har per i dag ingen konkrete krav på risikotillegg i den forbindelse. En av grunnene til det mener jeg er at det straks reiser noen andre problemstillinger hvis man gir risikotillegg: Skal man tåle trusler og vold fordi man får et tillegg? 

FO har fokusert mer på andre virkemidler som reduserer vold og trusler: Forbedring av lovverket, tilrettelegging fra arbeidsgiver for å hindre dette, fagkompetanse og god nok bemanning. Jeg er ikke uenig med FO, men jeg savner likevel et risikotillegg for dem som jobber utelukkende med brukere som har et sammensatt hjelpebehov. Hvor det med andre ord innebærer en høyere risiko for vold og trusler. 

Det kan imidlertid være utfordrende å filtrere ut hvem disse brukerne er innen tjenester for utviklingshemmede. Dette er fordi bofellesskap, avlastningsboliger og dagsenter tar imot brukere med svært ulike hjelpebehov. Brukere blir tilknyttet ulike institusjoner basert på en geografisk forutsetning og ikke nødvendigvis graden av hjelpebehov.

En god risikovurdering kan fungere som et godt verktøy for å avdekke om det er grunnlag for et risikotillegg for de ansatte som jobber med disse enkeltbrukerne. Vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer og andre ansatte som jobber i kommunal sektor står i slike situasjoner år etter år.

I enkelte deler av psykiatrien er risikotillegg inkludert i lønna. Selv mener jeg at det det økonomiske tillegget burde tilføres lønna på samme måte som smusstillegg. Det er et ulempetillegg som kompenserer for merkostnader til arbeidstøy.

Jeg stiller meg undrende til hvorfor ikke de samme reglene gjelder for denne gruppen utviklingshemmede med alvorlige atferdsavvik og/eller psykiske lidelser og ønsker en større debatt rundt emnet.