Vilde Adolfsen

Samfunnsdebattant og tidligere barnevernsbarn

Jeg vet hvordan en låst dør høres ut. Lyden er ikke høy, men den setter seg i kroppen. Den betyr at noen andre bestemmer når du får puste. Den betyr trygghet, sier de. Men for mange av oss har trygghet alltid hatt en nøkkel.

Barne- og familieminister Lene Vågslid vil nå haste gjennom flere tiltak for barnevernsinstitusjoner. Flere muligheter til å låse, til å begrense, til å ta fra. Jeg vet at det sikkert er godt ment. Jeg vet at ordene «beskytte» og «trygghet» står bak forslagene. Men for oss som har levd bak de dørene, er det vanskelig å tro på at mer makt er det som mangler.

Jeg har vokst opp i barnevernet. Jeg vet hvordan systemet fungerer. Jeg vet hvordan det føles å sitte i et møterom mens voksne snakker om hvordan du skal hjelpes, men uten å se på deg. Jeg vet hvordan det høres når nøkkelen vris om, ikke fordi du har gjort noe galt, men fordi noen tror du må beskyttes mot deg selv eller andre. De aller fleste som bestemmer over barnevernet vet ikke hvordan det er. De kjenner det ikke i kroppen.

Jeg har tidligere skrevet at å rope om mer makt til å straffe barn er arrogant. Det er det samme nå. Å tro at vi kan regulere oss til trygghet. Å tro at et barn som roper, slår eller løper egentlig trenger mer kontroll. Men kontroll fikser ingenting. Makt løser ikke redsel. Og et barn som blir fratatt alt lærer ikke tillit. Kanskje bare lydighet.

Jeg forstår at vi av og til må lukke institusjoner. Jeg forstår at det finnes barn som er farlige for seg selv, og som trenger struktur. Men når strukturen blir alt, blir den også farlig. For bak hvert tiltak, bak hvert låste rom, sitter det et barn som allerede har mistet troen på noen vil bli. Og det er der makten treffer hardest, i fraværet av relasjon.

Institusjonene våre må være åpne nok til å romme menneskelighet, ikke bare prosedyrer. For det som redder liv, det er ikke nøkkelkort eller låsemekanismer. Det er voksne som tør å bli. Som tåler å se det som er stygt. Som holder ut stillheten når ordene ikke kommer. Jeg vet hvor sjeldne de er. Men jeg vet også at de finnes. Det er de som forstår at kontroll og utagering er redsel i forkledning.

Når makt blir svaret, forsvinner mennesket.

Når vi lukker dørene, mister vi språket.

Og når vi gjør det vanskeligere å være barn i systemet, så blir ikke barna tryggere. Vi bare stilner dem.

Derfor må vi tørre å stille andre spørsmål enn hva som skal låses og begrenses, det er naivt å tro at det kommer til å fungere. Når vi begynner å bruke kontroll som omsorg, mister vi alt som gjør barnevernet verdt å kjempe for.