Martine Howden, daglig leder, Frelsesarmeen, Mellom oss og Kjetil Nygård, områdeleder, Frelsesarmeens rusomsorg

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

På tross av at Elise har tilbrakt seks år i fengsel for vold, har hun ifølge seg selv, aldri blitt tilbud et sinnemestringskurs før NRK kommer på besøk. Serien til Leo Ajkic gir oss innsikt i en verden som er lite kjent for offentligheten og historien om Elise er en god illustrasjon på mangelen på en helhetlig og bred tilnærming til arbeid med vold i Kriminalomsorgen.

For paradoksalt nok er kriminalomsorgen en etat som blir utelatt i offentlige handlingsplaner og opptrappingsplaner om bekjempelse av vold i nære relasjoner. I norske fengsel sitter 1900 mennesker som soner for ulike typer vold og seksuallovbrudd, og hjelpeapparatet har en unik mulighet til å tilby hjelp og rehabilitering. Denne muligheten benyttes i altfor liten grad, noe Elise er et godt eksempel på. I en etat med stort rehabiliteringspotensial, der arbeid med vold i nære relasjoner burde vært høyaktuelt, er det i realiteten magert og varierende. Hvorfor utelates en så sentral etat i offentlige handlingsplaner om vold i nære relasjoner?

I Frelsesarmeens samtaletilbud Mellom oss tilbyr vi innsatte samtaler om nettverk og relasjoner. Vårt tilbud fanger opp mange som soner for ulike typer vold, og vi kjenner målgruppen som deltar i NRK-serien godt. Noen av seerne sitter kanskje igjen med et inntrykk av at tilbudet til innsatte generelt er godt. Deltakerne som soner på Ila fengsel har jo gjennomført ulike programmer, blant annet sinnemestringskurs. Men dessverre er de 124 plassene på Ila fengsel et unntak og ikke representativt for tilbudet til alle de 1900 innsatte. For mange innsatte er realiteten at de kanskje tilbys et sinnemestringskurs på maks 16 uker. Kurset er dessverre ofte for kort og enkelt i møte med grov fysisk vold, og det favner ikke alle typer voldsproblematikk.

Arbeid med vold i kriminalomsorgen bør innebære så mye mer enn et kurs. Det må for eksempel innebære gode rutiner og strategier for å fange opp pågående vold mellom innsatte og pårørende. Det bør innebære at ansatte har god kunnskap om hjelpetilbud og føler seg kompetente i samtaler om vold. For vold er ofte usynlig, det er kunnskap som gir deg briller som ser. Og derfor har Norge ambisjoner for kompetanseheving når det gjelder andre utdanninger og etater som møter voldstematikk. Regjeringens forrige opptrappingsplan har som mål å styrke kompetansen i barnehager, skoler og SFO, barnevernet, familievernet, helse- og omsorgstjenestene, politiet, domstolene og Nav. Men kriminalomsorgen nevnes ikke, og kunnskap om vold i nære relasjoner er heller ikke et læringsmål for studenter som utdanner seg til å bli betjenter.

Kompetanseheving og rehabilitering koster, men har vi råd til å la være? Kriminalomsorgen er en etat som roper etter ressurser. Når det mangler folk på jobb prioriteres det aller viktigste og det går på bekostning av det rehabiliterende arbeidet. I vårt samtaletilbud kan vi møte mennesker som har fem, åtte og ti voldsdommer uten at de har opplevd å få hjelp. Vi møter også mennesker som er i relasjoner med vold, uten at det er blitt fanget opp eller tematisert av kontaktpersoner i kriminalomsorgen. Målet vårt må være at personer kun soner for én voldsdom fordi de har fått god og tilrettelagt hjelp over lang tid. I stedet løslater vi mennesker som ikke har fått hjelp, eller som i «Elises» tilfelle, vi oppbevarer mennesker som kunne blitt løslatt med mer ressurser og målrettet hjelp.

Dersom vi hadde ment alvor med det voldsforebyggende arbeid i Norge, hadde vi i mye større grad satset på rehabiliteringsarbeid i kriminalomsorgen.

Dersom det ble en realitet, hva skulle vi ønske at Elise sa etter seks år i fengsel? Vi håper hun kunne fortelle at hun har lært sinnet sitt bedre å kjenne og fått øvd seg på å snakke om følelser generelt. I stedet for å bli isolert når hun har blitt sint fordi det ikke er nok folk til å ivareta henne på jobb, har hun blitt ivaretatt og fått hjelp til å finne ut hvordan hun kan prøve å roe seg ned. Kanskje kunne hun fortalt om toleransevindu, triggere og stressmestringsteknikker. Ikke minst skulle vi ønske at hun kunne fortelle at hun i liten grad har vært innelåst på cella, men at hun heller har vært i omgivelser som hun er trygge og stimulerende. At hun fylte hverdagen med noe hun syns er gøy og meningsfullt.

Når vi føler oss trygge og ivaretatt bekrefter det også noe av vår verdi og det styrker selvfølelsen, det er også viktig i det voldsforebyggende arbeidet. På vei ut skulle Elise fått prøve ut nye ferdigheter litt etter litt i møte med samfunnet, i trygge rammer for seg selv og de rundt. Til slutt sa hun kanskje; «nå tror jeg at jeg er klar for å komme ut i samfunnet, uten å være til fare for andre». En sånn kriminalomsorg ønsker vi oss, for alle!

Å styrke rehabiliteringsarbeidet i kriminalomsorgen er egentlig ikke en kostnad, det er å spare samfunnet for penger på lengre sikt og ikke minst spare samfunnet for menneskelige lidelser.