Roar Lillebostad, tidligere barnevernsbarn

Jeg fikk heldigvis verdig omsorg til slutt, etter flere år med flytting fra bydel til bydel, skole til skole og omsorgsperson til omsorgsperson. Men min erfaring har ført til at jeg tenker mye på de som aldri får verdig omsorg, som bare blir flyttet fra sted til sted. Barndommen er noe vi tar med oss inn i voksenlivet, den blir som navigatør i vårt mentale kompass. Trygghet og omsorg skaper god psykisk helse. Det motsatte skaper psykiske plager.

I løpet av 2014–2021 har over 1200 barn og unge blitt flyttet på tre til fem ganger. For hver gang et barn blir flyttet på, tar det tid å bygge tillit til omsorgspersonene. Hyppig flytting kan føre til relasjonsproblematikk og psykiske lidelser, og det er av den grunn fagfolk advarer mot dette.

Jeg blir opprørt når jeg hører venstre- og høyresiden i politikken krangle om hvorvidt barnevernstjenestene skal være offentlige eller private. Debatten bør snarere handle om hva som er det beste for barnets psykiske og fysiske helse. Og da må vi rette fokuset på å skape vedvarende endringer i måten barnevernet jobber, om det så er offentlig eller privat. Vi må skape barnevernstjenester med stabilitet og dyktige fagfolk og som ser barnets egenskaper, behov og erfaringer.

Jeg, som mange andre barnevernsbarn, ble utsatt for mobbing og psykisk og fysisk vold fra andre barn. Det er aldri lett å være «den nye» i klassen, den som er sjenert som følge av flere omplasseringer. Det er lett å ta den svake. Og svak blir man når man som barn blir flyttet på hyppig, som om barnet er en brikke uten følelser.

La oss skape barnevernstjenester som gir barna færrest mulig omplasseringer, og mest mulig trygghet og stabilitet. La oss skape et samfunn hvor barnevernsbarn ikke blir kasteball i systemet. La oss verdsette enkeltindividet.