Jeanette Nikolaisen

Fagperson innen psykisk helse

Jeg er en 42 år gammel tobarnsmor og fagperson innen psykisk helse. Jeg elsker jobben min og ønsker å stå i den helt til pensjonsalder – og kanskje lenger. Men kampen mot Nav og statens avgiftssystem er i ferd med å tømme meg for både krefter og verdighet. Jeg har alopecia (autoimmun hudsykdom som fører til plutselig, flekkvis hårtap), og det koster meg dyrt.

Siden juli har jeg måttet kjøpe fem parykker. Tre av dem er allerede utslitt. De to siste passer ikke slik de skal. Jeg har ikke råd til å bruke 50.000 kroner på hår, så jeg ender opp med å bruke 20–25.000 kroner i året på rimeligere løsninger som ikke holder mål.

Hudlegen min har dokumentert behovet mitt og sendt anbefaling til Nav om økt støtte. Søknaden ble avslått.

Jeg kan ikke møte på jobb uten hår. Slik er realiteten. Parykken er ikke pynt – det er min hodeprotese, et nødvendig hjelpemiddel for å fungere profesjonelt.

Flere europeiske land har for lengst anerkjent parykken som en medisinsk protese. Der får voksne bedre støtteordninger, mulighet til å spare opp til kvalitet, og i mange tilfeller fritak for merverdiavgift. I Norge blir vi som er over 30 år stående igjen med en ordning som ikke dekker behovet.

Her er realiteten:

• Grov aldersforskjell: Er du under 30 år, kan du få dekket inntil 50.000 kroner i året. Når du fyller 30, reduseres støtten til rundt 6.000 kroner.  

• Systemet er lite fleksibelt: For å få stønaden må jeg kjøpe ny parykk hvert år. Jeg får ikke mulighet til å spare opp over flere år for å kjøpe én kvalitetsparykk som faktisk varer. Resultatet er at jeg tvinges til å kjøpe billigere løsninger som må byttes ut raskt, noe som på sikt er dyrere både for meg og for samfunnet. 

• Moms-fellen: Tannbehandling er fritatt for merverdiavgift, men parykker er det ikke. Når jeg kjøper en parykk til 24.000 kroner, går 6 000 kroner rett tilbake til staten i moms – tilsvarende hele stønaden jeg får.

• Feil prioritering: Medisinsk behandling for alopecia er nylig vedtatt dekket av staten. Samtidig får jeg ikke støtte til et hjelpemiddel uten bivirkninger. Jeg opplever et indirekte press til å velge medisinering framfor en trygg og nødvendig løsning.

Dette handler ikke om utseende. Det handler om å kunne stå i jobb, møte mennesker og bli tatt på alvor som fagperson.

Jeg spør dere i Helse- og omsorgsdepartementet og på Stortinget:

Hva tenker dere om at jeg, som ønsker å bidra og stå i arbeid, ikke får dekket et helt nødvendig hjelpemiddel? Hvorfor er systemet så rigid at det tvinger meg til å kjøpe billige løsninger hvert år, i stedet for å gi meg mulighet til å investere i noe som faktisk fungerer?

I dag sitter jeg på Finn.no og vurderer å kjøpe en brukt parykk fra noen som har hatt bedre rettigheter enn meg. Det føles like uverdig som å måtte kjøpe brukte tenner fordi man ikke har råd til egne.

Er dette virkelig verdigheten Norge tilbyr i 2026?