Kristian Flæte, sosionom i barnevernet og Siril Bratten, lærer

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her. 

En 14-åring sa til meg at han følte han hadde mistet barndommen sin i koronatida. En 20-åring har sagt at den beste tida i livet hans, samt russetida, forsvant i nedstengning og inn på FaceTime. Nå når hverdagen åpner opp igjen, tror jeg det er viktig at vi voksne forsøker å sette oss inn i hvilken «hverdag» de unge vender tilbake til. For oss voksne blir det en tilbakeføring til det vanlige og normale, men hva med de som ikke lenger har husker hva det normale er?  

Vi mennesker opplever tid på ulike måter, og alder er en faktor som spiller inn i dette bildet. For barn og unge oppleves to år på en helt annen måte enn for voksne. De fleste voksne kan kjenne seg igjen i at to år på skolen tok mye lengre tid enn to år i voksenalder, som nærmest passerer en i døra og plutselig var forbi. Hverdagen for barn og unge har blitt til hverdagen med meteren og munnbind, karantene og isolasjon, få nærkontakter og hjemmeskole, Disc og Hangout. Og nå skal denne hverdagen endres tilbake «til normalen». Men hvordan vil denne overgangen bli tatt imot av de unge?  

«Vi må ta hverdagen tilbake», er det blitt sagt. Men for å få dette til vil det kreve noe av oss voksne, noe som innebærer en tankegang om at dette ikke vil bli like enkelt for våre barn og unge. Det vil være enklere for voksne å finne tilbake til hverdagen, da denne har vært kjent og kjær til alle tider, mens for barn og unge vil den allerede usikre koronatiden som har vært forbundet med smitte og en uviss fare for sykdomsforløp i respiratorer og mulig død, være vanskelig å legge fra seg på 1-2-3.  

Selv om regjeringen og FHI nå har fjernet meteren og munnbind-reglene, og tiltakene vi har levd under i koronatida går mot slutten, vil det nå bli viktig at den hverdagen vi nå tar tilbake må inneholde trygge baser og trygge rammer for våre barn og unge.  

I min hverdag i barnevernstjenesten ser jeg ungdommer og foreldre som forsøker å få endene til å møtes, og som med veiledning på deres utfordringer, jobber for å få til en bedre måte å kommunisere på, for å sammen kunne forstå hverandre fra hvert sitt ståsted. Verden vår og vi mennesker er satt sammen på en komplisert måte, og det er ikke alltid like lett å skille mellom hvorfor det man ser er noe annet enn det man observerer med egne øyne. Det er derfor viktig, både for barn og unge som for voksne, at vi klarer å framsnakke hverandre og ta del i de små gledene som hverdagen bringer med seg. Samlingspunktet rundt middagsbordet er der magien kan skje. De gode samtalene om hva som har skjedd, hvem de har møtt og snakket med, hva de har gjort, og hvordan de kom fram til det de tenker.

Gjennom aktiv lytting til hverandre, skapes trygge baser og rammer, som gjør det trygt for de voksne å la de unge få utfolde seg på fritiden sammen med venner og på fritidsaktiviteter, vel vitende om at de unge vil komme tilbake til dem når de er ferdige, og da kunne ha gode samtaler om gøye og vanskelige ting. Å høre etter er ikke det samme som aktiv lytting. Når den voksne aktivt lytter til det de unge forteller, og tar del i deres fortellinger, er de med på å få innsikt i de unges fritidsarenaer, og kan videre modellere til dem hva som er rett og hva som er galt, sette gode og trygge grenser som de unge er i behov av.