Silje Langøy Madsen

Pedagog. Master i ledelse med utsatte barn og unge 

Ingen profesjon møter mennesker uten samtidig å være med på å forme hvordan de senere blir møtt.

Hver vurdering som skrives, hver journal som avsluttes og hvert referat som arkiveres, er mer enn dokumentasjon av noe som har skjedd. De blir en del av forutsetningen for det som skal skje videre.

Profesjonelt arbeid handler derfor ikke bare om å forstå mennesker, men også om å være bevisst hvordan vår forståelse lever videre etter at møtet er over.

Dette er et grunnleggende paradoks i velferdsprofesjonene. Vi dokumenterer for å sikre kontinuitet, kvalitet og rettssikkerhet.

Uten journaler, vurderinger og faglige begrunnelser ville hjelpen blitt tilfeldig og personavhengig.

Dokumentasjon er en forutsetning for forsvarlige tjenester. Samtidig rommer den en spenning som sjelden får oppmerksomhet: Det som skaper kontinuitet, kan også gjøre bestemte forståelser mer stabile enn virkeligheten de en gang beskrev.

De færreste fagpersoner møter et menneske uten først å ha lest noe om vedkommende.

Før samtalen har vi lest journalen. Før hjemmebesøket har vi satt oss inn i tidligere vurderinger. Før ansvarsgruppemøtet kjenner vi referatene og tiltaksplanene. Slik må det være.

Vi er avhengige av hverandres kunnskap for å kunne arbeide forsvarlig.

Men det betyr også at vi nesten alltid møter et menneske gjennom en fortelling som allerede er skrevet.

Fortellingen begynner gjerne som en nøktern faglig vurdering.

En ungdom beskrives som lite motivert. En forelder oppleves krevende i samarbeid. En familie vurderes å ha begrenset endringskapasitet.

Hver formulering kan være godt begrunnet og fullt ut forsvarlig. Likevel skjer det noe idet vurderingen blir en del av journalen. Den er ikke lenger bare en fagpersons forståelse av ett møte.

Den blir en del av hjelpeapparatets kollektive hukommelse.

Den neste fagpersonen leser journalen før samtalen. Den tredje får den oppsummert i et møte. Den fjerde bygger videre på konklusjonene som allerede er trukket. Slik følger ikke bare menneskets historie saken. Også historien om hvordan mennesket er blitt forstått, blir med videre.

To fagpersoner kan lese den samme journalen og møte det samme barnet, men likevel komme fram til ulike forståelser. Forskjellen ligger sjelden i hva de ser, men i hvilken mening de tillegger det de ser.

Forskning, erfaring, etikk, lovverk og situasjonsforståelse peker ikke alltid i samme retning, og profesjonelt arbeid kan derfor aldri reduseres til metodeanvendelse alene.

Profesjonelle vurderinger er derfor aldri en ren avlesning av virkeligheten. De er faglig begrunnede fortolkninger av en virkelighet som alltid er mer sammensatt enn ordene vi bruker for å beskrive den.

Kanskje er det nettopp her vi overser noe vesentlig. Profesjoner beskriver ikke bare mennesker. De er også med på å skape den virkeligheten andre profesjoner senere skal orientere seg i.

Når vi erkjenner dette, blir spørsmålet om profesjonell kvalitet større enn spørsmålet om å gjøre riktige vurderinger. Da handler det også om hvilket liv vurderingene våre får etter at de er skrevet.

Den største utfordringen er derfor ikke at profesjonelle vurderinger kan være feil. Feil kan oppdages, diskuteres og korrigeres.

Den større utfordringen oppstår når vurderinger blir stående uimotsagt over tid.

I velferdstjenestene bygger vi videre på hverandres arbeid, overtar saker og leser tidligere vurderinger for å sikre kontinuitet.

Tidligere vurderinger rommer kunnskap, erfaring og innsikt som nye fagpersoner er avhengige av. Utfordringen oppstår først når kontinuitet gradvis glir over i bekreftelse, når tidligere fortolkninger får større autoritet enn nye observasjoner.

Da risikerer vi å bekrefte historien mer enn å undersøke mennesket.

Den norske filosofen Anders Molander beskriver profesjonelt skjønn som en praksis som kontinuerlig må begrunnes og kunne prøves på nytt. Nettopp derfor må profesjonelle vurderinger tåle å bli utfordret, av ny forskning, nye erfaringer og nye møter.

Dersom en vurdering ikke lenger inviterer til spørsmål, har den beveget seg fra å være et uttrykk for skjønn til å bli en sannhet ingen lenger undersøker.

Dette blir særlig tydelig når flere profesjoner arbeider sammen. Tverrfaglig samarbeid skal utvide perspektivene.

En lærer ser noe, en sosialarbeider noe annet, en psykolog noe tredje. Sammen kan de danne et rikere bilde enn en profesjon alene.

Men samarbeid har også en mindre synlig side. Når de samme forståelsene gjentas på tvers av profesjoner, kan de gradvis få status som objektive beskrivelser, ikke nødvendigvis fordi de er riktige, men fordi de etter hvert fremstår som selvfølgelige.

Organisasjonsteoretikeren Karl Weick har vist hvordan mennesker skaper mening i komplekse situasjoner gjennom det han kaller «sensemaking».

I praksis betyr det at også profesjonelle vurderinger formes av hvordan tidligere erfaringer og etablerte fortellinger påvirker det vi legger merke til.

Over tid kan denne forståelsen bli så etablert at den påvirker hvilke spørsmål som stilles, hvilke tiltak som fremstår som mulige, og hvilke forklaringer som oppfattes som sannsynlige.

Profesjonell kvalitet handler derfor om mer enn å fatte gode beslutninger. Den handler om å bevare en faglig uro overfor egne konklusjoner. Ikke en uro som gjør oss handlingslammet, men en som minner oss om at mennesker forandrer seg, relasjoner utvikler seg og livssituasjoner skifter.

Før vi spør om vi valgte riktig tiltak, kan det derfor være verdt å stille et mer grunnleggende spørsmål:

Er det fortsatt denne fortellingen vi skal forstå mennesket gjennom?

Vi skal ikke slutte å skrive slike fortellinger. Men vi må spørre oss hvordan vi skriver dem og om vi gjør det på en måte som fortsatt gir rom for at mennesker kan overraske oss. 

For mennesker lever ikke bare med konsekvensene av det de har opplevd. De lever også med konsekvensene av hvordan profesjonene forstår det de har opplevd.

Den viktigste profesjonelle kompetansen handler ikke om å ha de riktige svarene, men om å bevare evnen til å stille nye spørsmål også til fortellingene vi selv har vært med på å skape.