Merete Grasmo

Klinisk sosionom og veileder, nå pensjonist

I siste nummer av Fontene omtales vold mot ansatte i statlige barnevernsinstitusjoner. Ungdommene beskrives som uforutsigbare og uten selvkontroll – nærmest som utilregnelige. Det er alvorlige hendelser som skildres, og det er viktig å ta dem på alvor. Men fremstillingen mangler kontekst. Den gir ikke hele bildet, og risikerer å stigmatisere ungdommene som bor på institusjon.

Et høyt antall skademeldinger kan forstås som et symptom på at institusjonene strever med å håndtere en ekstremt kompleks oppgave. En av de ansatte som intervjues i artikkelen uttrykker at samfunnets forventninger føles overveldende. Det er ikke vanskelig å forstå.

Miljøterapeuten som menneskearbeider

Miljøterapeuter er menneskearbeidere. De bidrar til viktige utviklingsprosesser hos ungdom – prosesser som bare kan oppstå i møte mellom mennesker. Kvaliteten på disse møtene har stor betydning. Miljøterapeuten er ikke en maskin, men et menneske – med alt det innebærer.

Evne til empati, anerkjennelse og genuint engasjement er grunnleggende for jobben. Men hvordan skal man klare å holde på den empatiske interessen når man er redd for å bli slått? Vold mot seg selv eller kolleger vekker sterke følelser. Det er menneskelig.

Ungdommens posisjon

Ungdommer som har vært innlagt på barnevernsinstitusjoner forteller om maktesløshet og avmakt. Relasjonen mellom ungdom og ansatte er sterkt asymmetrisk. Mange opplever å miste kontroll og autonomi. I slike grensesettingssituasjoner kan alt settes på spissen. Trygghet og tillit – eller mistillit – er intenst til stede.

Samtidig vet den profesjonelle at ungdommens utviklingsmuligheter skapes gjennom relasjoner. Nøkkelen ligger i å gjøre regulerende erfaringer. Ungdommene har store følelsesmessige behov. De trenger voksne som tåler deres smerteuttrykk – og som har lært den krevende spisskompetansen det er å ikke avvise et menneske, men sette grenser for dets handlinger.

Hvem har ansvaret?

Forskning viser en tydelig sammenheng mellom ivaretakelse av hjelpere og kvaliteten på hjelpetjenestene. Arbeidsgivere – altså Bufetat – har et avgjørende ansvar. Arbeidsmiljøloven understreker dette. Opplæring og øvelse er nødvendig, men det må også tas høyde for sekundærbelastninger og sekundærtraumatisering.

Ivaretakelse handler først og fremst om organisering og rammer. Ledere må anerkjenne og støtte ansatte i krevende situasjoner. Faste strukturer for fagutvikling, veiledning og debrifing må være på plass. Etter- og videreutdanning gir ikke bare økt kompetanse, men også mestringsfølelse og inspirasjon i arbeidshverdagen.

Relasjonskompetanse som X-faktor

Det er på høy tid at Bufetat og Bufdir tar tak i alle rapportene og utredningene som har kommet, jf. NOU, 2023 «Med barnet hele veien» og Steneutvalget nå i høst.

Ungdommene får ikke det de trenger. Det finnes ingen enkle løsninger. Institusjonene må ha både individuelt tilpassede tilnærminger og ansatte med standardiserte metoder i verktøykassa.

Men den viktigste faktoren er relasjonskompetanse – en spisskompetanse i barnevernet som må løftes fram og verdsettes. Den gjør at ungdom kan utfordre og tøye grenser og oppleve at de blir tålt. Den gjør det mulig å møte ungdom som viser motstand og smerte, og likevel bygge en allianse: «Hei, vi har samme mål – nemlig at du skal klare deg i livet