Johanne Marie Benitez Nilsen, kriminalitetsforebyggende koordinator og Yngvild Grummedal, leder for oppvekstmiljø og forebyggende tjenester i Kristiansand kommune

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Ungdomskriminalitet er blant de mest debatterte temaene i årets valgkamp. Det er forståelig – alvorlige enkelthendelser preger nyhetsbildet og skaper uro. Men som fagpersoner er vi bekymret for at debatten ofte blir for enkel og preget av generaliseringer. Vi må møte dette temaet med både klokskap og omtanke.

Rapporten «De er våre barn», lagt frem av ekspertutvalget ledet av Knut Storberget i mars 2025, viser at ungdomskriminaliteten i dag ikke er spesielt høy sammenlignet med tidlig 2000-tall. Etter et historisk lavpunkt i 2015 har tallene økt noe, men de er fortsatt lavere enn i perioden 2002–2010.

Samtidig ser vi en bekymringsfull utvikling blant barn under 15 år, særlig når det gjelder grov vold og ran. Det er alvorlig, og det bekymrer. Men det må understrekes at dette gjelder en liten gruppe barn. I 2023 var det 117 barn i Norge som ble siktet for ti eller flere lovbrudd. I Kristiansand viser kommunens rapport, utarbeidet i samarbeid med Agder politidistrikt, det samme mønsteret: Fem barn sto for nær 20 prosent av all ungdomskriminalitet i 2024.

Ekspertutvalget advarer mot å bruke kortsiktige svingninger i kriminalitetsstatistikken og alvorlige enkeltsaker som grunnlag for å diskutere strengere inngrep og straffereaksjoner mot barn. Ifølge utvalget er det lite som tyder på at land med strengere reaksjoner lykkes bedre med å forebygge kriminalitet enn Norge.

Barn som begår alvorlig kriminalitet har ofte hatt en vanskelig oppvekst. Mange har selv opplevd vold, overgrep eller annen form for omsorgssvikt. De trenger hjelp tidlig, og tiltakene må være målrettede, samordnede og langvarige. Vi må adressere de underliggende problemene. Det nytter ikke med raske og enkle løsninger.

Kristiansand kommune har gjennom mange år utviklet solide rutiner og samarbeidsstrukturer for å ivareta barn og unge i utsatte livssituasjoner. Vi jobber helhetlig og tverrfaglig, og mange fanges opp og følges tett i skole, hjem og fritid. For de mest sårbare tilbys skreddersydde tiltak som krever god koordinering og fleksible ressurser. Det forebyggende arbeidet må få større plass i samfunnsdebatten.

Riksrevisjonens ferske rapport om ungdomskriminalitet slår fast at staten har sviktet i det forebyggende arbeidet. Den peker på svak koordinering mellom statlige aktører, manglende oppfølging av kommunenes ansvar og utilstrekkelig kapasitet i barnevernsinstitusjoner. Riksrevisjonen mener også det er kritikkverdig at politiet ikke i større grad prioriterer forebygging av barne- og ungdomskriminalitet.

Det er tankevekkende at vi ikke har klart å forebygge ungdomskriminalitet godt nok, samtidig som fengselskapasiteten for ungdom skal tredobles. Dette er en svikt mot barna – og en feilprioritering av ressurser som kunne vært brukt langt mer effektivt i forebyggende arbeid.

Tall fra Ungdata-undersøkelsen 2025 gir et viktig korrektiv til mediebildet og den offentlige debatten. Mens politiets statistikk viser at flere barn og unge blir anmeldt for vold, svarer ungdommene selv at de ikke opplever mer vold enn tidligere (Lid, 2025). Utfordringer knyttet til en liten gruppe ungdom må tas på største alvor, men må ikke generaliseres til å gjelde hele ungdomsgenerasjonen.

Kriminolog Stian Lid peker på at samfunnets håndtering av vold har endret seg. Terskelen for å anmelde er lavere, og tettere samarbeid mellom politi, skole og foreldre gjør at flere saker registreres. Når antallet saker i utgangspunktet er lavt, kan selv små endringer i anmeldelsespraksis gi store utslag i statistikken. Lid er kritisk til fremstillinger som gir inntrykk av at ungdomsgenerasjonen er mer voldelig enn tidligere og mener det ikke er statistisk holdepunkt for å hevde det.

Ungdata viser at de fleste barn og unge i Norge er ressurssterke, har gode relasjoner og opplever høy livskvalitet. De trives på skolen, har tillit til foreldrene sine og deltar aktivt i fritidsaktiviteter. Dette gir et helt annet bilde enn det som ofte dominerer samfunnsdebatten. Det er på tide å løfte frem en mer nyansert fortelling om ungdom – en fortelling som handler om tillit, håp og muligheter, ikke bare bekymring og kontroll. Når vi snakker om ungdom, må vi huske at ungdom er på vei inn i voksenlivet med sine styrke og ressurser. De trenger støtte, ikke stigmatisering.