Niels Erik Opdahl, cand.polit. med hovedfag i kriminologi, tidligere ansatt på KORUS Oslo, nå pensjonist og veileder på rusavdelinger

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

«Ja, da er det vel min feil da når Viggo ikke vil stå opp om morgenen». «Det er min feil når Odd nekter å rydde av bordet etter frokost». «Det er vår feil at Astrid ikke får med seg skolebøkene når vi kjører av gårde til skolen». «Det er vår feil at Leif er hekta på spill og foretrekker det framfor en tur i skogen» «Jeg ber Anne rydde på rommet. Det gidder hun ikke. Ja, da er det vel min feil».

Eksemplene er hentet fra en veiledning nylig på en rusavdeling. Hvor utbredt oppgitthet, manglende motivasjon og selvkritisk holdning er, vet jeg ikke. Men ofte hører jeg miljøterapeuter si: «Jeg strekker ikke til» «Jeg er ikke god nok».

Jeg tror det har skjedd en endring her fra ekstrovert kritikk til introvert kritikk. Sagt på en annen måte: fra systemkritikk til selvkritikk. Og denne endringen er ikke tilfeldig. Den henger sammen med endringer i samfunnet og i helsevesenet.

Hippiene som var pasienter på Statens klinikk for narkomane i 1968/69 protesterte. De gjorde opprør mot, så med undring på og var svært kritiske til diagnostisering og pilletrilling: «Vi er ikke syke. Vi vil bare noe annet. Et bedre liv, et annet samfunn». De flyttet på landet og startet Sollia-kollektivet i 1970.

Det var ikke bare pilletrillingen som gjorde at de flyttet på landet. Et bakgrunnsbilde var studentopprøret i mai 1968 i Paris og som spredte seg til flere byer i Europa, også til Filosofisk institutt på Universitetet i Oslo. Opprøret utviklet seg mer og mer politisk fra hippiebevegelsen i USA med «make love not war» til at den rettet seg mot autoritære strukturer på universitetene og i familien. Det ble protestert mot tilstivnede byråkratier, konsumsamfunnet, kjønnsdiskriminering og amerikanernes krigføring i Vietnam. 

Opprøret nådde sitt høydepunkt med folkeavstemningen i 1972 om Norges medlemskap i EEC som det het den gangen. Svein Haugsgjerd skrev «Nytt perspektiv på psykiatrien». Boka kom ut i 1970 og hevdet i hovedsak at psykiske lidelser var samfunnsskapt.

I førsteutkastet til Kriminalmeldingen som kom i 1978 hevdet vi (jeg jobbet i Justisdepartementet den gangen) at økende kriminalitet i all hovedsak hadde sin årsak i hvordan samfunnet hadde utviklet seg etter krigen. Inger Louise Valle var justisminister i en Arbeiderpartiregjering. Hun var naivt begeistret for vårt perspektiv, men det ble for drøyt for det sosialdemokratiske prosjektet. At samfunnsbyggingen som partiet hadde vært hovedarkitekten bak skulle ha ført til økt kriminalitet, ble for mye for dem.

Dette er eksempler på ekstrovert kritikk, vi kritiserte systemet. Vi fikk ikke gjennomslag for alt vi protesterte mot, men det var samfunnet det var noe gærent med, ikke oss. 

70-tallet var et politisk tiår. De fleste som jobbet i rusfeltet den gangen sto godt plassert på venstresida. Både politisk praksis og fellesskapstenkningen gjorde etableringen av kollektiver og terapeutiske samfunn nesten til en selvfølgelighet. Båret fram av tidsånden. 

Men tidsånden endrer seg. Nyliberalismen var på vei inn til Norge og fikk politisk gjennomslag da Kåre Willoch ble statsminister i 1981. Et nytt mantra kom på banen, og der er det fortsatt: Det er markedet som bestemmer. Samfunnet blir mer og mer styrt av markedskreftene og dreiningen blir synligere og tydeligere – fra det kollektive til det individuelle. Og for å være polemisk: Nå er det ikke lenger samfunnets skyld, men din egen skyld: «Det er min feil». «Jeg er ikke bra nok». «Jeg må bli bedre».

Samfunnsmessige og politiske disposisjoner blir vanskeligere å kritisere selv om de i mange tilfelle er de egentlige årsakene til problemene. Dagens rusbehandling er en konsekvens av de politiske kreftene som dominerer samfunnet vårt i dag. Å legge rusbehandlingen inn under spesialisthelsetjenesten var nesten en selvfølgelighet gitt de samfunnsmessige betingelsene. En rusavdeling er i dag styrt etter en sykehusmodell. Og på et sykehus behandler man pasienter individuelt: utredning, diagnostisering, behandling (stort sett medikamentell). Så må vi ikke glemme pakkeforløp, dokumentasjonskrav, rapportering og tellekanter. Her skal brukeren (kunden) gjennom produksjonshallen på samlebånd og fortest mulig transportert ut i den andre enden, for dette koster penger. Hun eller han er langt fra reparert, men så lenge tingene er gjort riktig spiller det ikke så stor rolle om man har gjort de riktige tingene. «Følger du med, samlebåndsarbeider? «Nei», sier du. «Strekker ikke til», sier du. «Dette er jobben din. Får du det ikke til, har du et klart forbedringspunkt» «Men hva med systemet, da?», spør samlebåndsarbeideren «Nå har vi endelig fått et profesjonelt behandlingssystem, og da må du bare utføre de arbeidsoppgavene systemet krever» svarer system-makten.

Ja, for det handler om system- og definisjonsmakt. Og den makten har ikke folk på gølvet. De føler avmakt og tør ikke si fra.

Så da er det vel min feil at Viggo ikke vil stå opp om morgenen. Dessuten må jeg få ferdig den rapporten før lunsj og logge at Viggo ikke ville stå opp.