Mona Larssen Kjærvoll, relasjonsterapeut og PPT-rådgiver

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Etter mange års vond kamp fylles mammahjertet av glede og lettelse, gutten hennes trives på skolen nå, og livsgnisten hans er tilbake.

Gutten er i dag åttendeklassing. Han har valgt friluftsliv som valgfag og opplever stor glede ved læring. De store drømmene om en fremtid innen datateknologi, er på ny tent.

Overgangen fra barnehage til skole var brutal for gutten som tidlig viste tegn på mistrivsel. Skolen så ikke de synlige tegnene hans på mistrivsel, og støttetiltakene uteble.

Læreren fortalte om en tilsynelatende blid og fornøyd førsteklassing. Han hadde noen «lopper i blodet», og ble raskt definert som «klassens klovn». Han var en nysgjerrig og smart gutt, som tidlig utmerket seg faglig, men som gradvis trakk seg tilbake og mistet gnisten. 

Starten på livets reise mot læring og fremtidsdrømmer, ble til en vond klump i magen.

Ikke alvorlig nok, og skolehverdagen ble uutholdelig

I starten på andre klasse meldte skolen om en gutt om var urolig i klasserommet, han forstyrret og ødela for de andres læring. Gutten begynte å vise tegn til skolevegring, mammaen meldte fra og etterspurte skolen om en aktivitetsplan for trygt og godt læringsmiljø, i håp om at skolevegringen ikke skulle bli verre. Skolen mente at å lage en slik plan, var å overdrive. Grunnlaget ble ikke ansett som alvorlige nok, tross synlig tegn på vegring for skolehverdagen.

Mammaen kontaktet Statsforvalteren. Han bekreftet at gutten hadde rett på en aktivitetsplan for trygt og godt læringsmiljø. Skolen laget motvillig en plan, men spesifiserte at det var mammaen som ønsket den. Skolen så ikke samme behov, og tiltakene ble ikke fulgt opp. Mammaen opplevde å bli sett på som kravstor.  

BUP sine anbefalinger om en strukturert skolehverdag ble ignorert av skolen. Guttens synlige tegn på mistrivsel ble sett på som problemer heller enn signaler om en tilstand som var uutholdelig. Hjemme ga han uttrykk av å føle seg usynlig. Angstanfallene ble kraftigere og hyppigere, både kveld og morgen før hver skoledag. Han ga uttrykk for å hate livet!

Å gå på skolen, det mest normale i verden

Gutten fikk diagnosen ADHD etter utredning ved BUP i tredje klasse, og PPT ble involvert. Skolen utarbeidet en individuell opplæringsplan med tiltak som å øve på blikkontakt og turtaking. Mammaen kunne ikke kjenne igjen at dette var noe gutten måtte øve på, men hun måtte stole på det skolen gjorde, og håpe at skolehverdagen ble bedre. Det ble den ikke!

Rektor hadde vært fraværende igjennom hele saksgangen, men i starten på fjerde klasse sendte mammaen en forespørsel til ham. Rektor bekreftet å kjenne til saken, men ikke alle detaljene, han skulle nå være med på neste møte. Men det fortsatte med lite støtte og forståelse. Mammaen fortvilte. Skolen så gutten hennes som et problem.

Medisiner ble prøvd som en del av utredningen i BUP, rektor fremmet dette som den beste løsningen på problemet. Mammaen ba om å ha med behandler fra BUP i møtene på skolen, men rektor nektet og sa det ikke var relevant. Medisinene førte ikke til bedring, og i samråd med lege, og etter ønske fra gutten, ble de avsluttet.

Mammaen følte seg alene og desperat, og tiltakene virket nå som brannslukking uten mål om løsninger.

Bestemte seg for å klage

Kommunen avslo klagen og mente skolen hadde fulgt sin plikt, men statsforvalteren ga medhold på alle punkter og startet tilsyn. Dette ga kortvarig håp om endring. Da statsforvalteren trakk seg ut, falt skolen tilbake til gamle rutiner.

Gutten hadde nå alvorlige tegn på skolevegring med daglige gjentatte angstanfall, og vonde tanker. Han måtte følges til skolen, og kom ofte hjem før skoledagen var over. Han fikk tanker om at livet ikke var verdt å leve lenger. Gutten hadde gitt opp, tanken på en ny skoledag var utenkelig.

Mammaen ble livredd for å miste gutten sin, og hun vurderte skolebytte som en siste desperat løsning, gutten ønsket å prøve det selv om det ikke var sikkert det ville hjelpe.

Løsningen

Et skolebytte til en privatskole ble løsningen. Gutten var på besøksdag før sommerferien. Den nye klassen hadde laget et hefte med bilder og tekst, som fortalte litt om hvem de var. Gutten følte med det at han kjente klassen litt, før han startet, og det kjentes trygt.

Han ble møtt med forståelse og støtte fra første dag. Kort tid etter oppstart i sjette klasse begynte gutten å skinne igjen, kunne det være sant? Han sa til mammaen: «Du trenger ikke følge meg i dag, jeg går selv, null stress». Mammaen var målløs. Hun følte en ubeskrivelig lettelse. Gutten hennes gikk frivillig til skolen.

Den nye skolen fortalte om en gutt som var lett å like, de hadde satt inn støttetiltak for å trygge ham både i friminutt og i klasserommet. Han ble ikke sett på som et problem lenger, som måtte fjernes. Læringen ble tilrettelagt i klassen, tilpasset han sine evner og kapasitet. Han begynte å fortelle om skolehverdagen hjemme og leksene opplevdes ikke som krav, men heller som en investering til seg selv, det ga ham motivasjon. Ulike mål ble satt med kort vei til måloppnåelse, det var mål sammen med klassen, men også individuelle mål. Mammaen følte en enorm lettelse, skolen anerkjente gutten hennes slik hun kjente ham – omsorgsfull og evnerik. Sensitiviteten for klær ble raskt bedre, og angstanfallene var som visket bort. Skolen samarbeidet med gutten og mammaen, sammen fant de gode løsningene som kjentes trygge og meningsfulle, der var tillit i dialogen og samarbeidet. Det ble lagt til rette for mestring gjennom en strukturert og forutsigbar skolehverdag, og gutten visste hva som var forventet og hva han skulle gjøre. Ny saksbehandler i PPT avsluttet saken, det var ikke nødvendig med ny sakkyndig vurdering. Gutten som var sett på som et problem og følt seg usynlig, deltok nå i lek og fikk vist sin kompetanse i klasserommet. Gym og turdager som tidligere hadde vert tilnærmet umulig for gutten å gjennomføre, ble til de dagene han gledet seg mest til.

Skolen undret seg over gutten som ble beskrevet i elevmappen, det stemte ikke med gutten de var blitt kjent med.

Livet er meningsfullt igjen

Historien til gutten er ikke unik, den bekrefter et alvorlige samfunnsproblem om at fremtidens ressurser går tapt. Barna som rammes, er ikke usynlige, heller ikke et problem, men viser symptomer på å ikke mestre hverdagen.

Det er på tide at det skapes en større debatt om hvordan skolesystemet kan åpner dørene mot verden og fremtiden for alle. Skolearenaen er den viktigste samfunnets arena for barn og unge, de fortjener muligheter til å utvikle seg i tråd med sine styrker og forutsetninger.

Endring er mulig, og det finnes håp. Velg å se de synlige tegnene som signaler på et destruktivt miljø heller, enn et individ-problem!