Linda Galåen, barnevernspedagog

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Debatten om økende sykefravær, spesielt hos de unge, går sin gang i media om dagen. Det har den gjort en stund. Er det de unge som er for skjøre, eller til og med late? Eller er det samfunnet og arbeidslivet som er for krevende? Som mamma til store barn, og selv ufør, står jeg godt plantet i tematikken. Jeg tror ikke det finnes et enkelt svar på dette. Men det er et faktum vi blir nødt å forholde oss til.

Flere sier at ansvaret legges på arbeidslivet og systemet. Omtrent like mange opplever at ansvaret legges på individet. Og at media er budbærer av skyld. Jeg selv opplever ikke at media legger skyld på meg som er ufør. Innimellom kan jeg selvfølgelig kjenne på en skepsis til om jeg er en verdig samfunnsborger som lever på statens regning. I hovedsak fra enkeltpersoner, og kanskje aller mest fra meg selv.

Som mamma lurer jeg på om min generasjons foreldrestil og samfunnets strukturer har rustet barna våre godt nok til voksenlivet. Begrepet «curlingforeldre» har vært hyppig brukt. Det gir ikke positive assosiasjoner. Vi har vært veldig opptatt av å legge til rette for ungene våre. Vi har skånet dem for mye ubehag. Vi har kjørt dem rundt, vært deres advokater og passet på dem. Kanskje i for stor grad. Vi er også en generasjon som i større grad enn tidligere har vært opptatt av barnas følelsesliv.

Er ikke det bare bra, tenker du kanskje. Jo, å snakke om følelser, skape rom for dem og tåle dem, det tror jeg er bra. Men har vi fokusert for mye på vonde følelser? Har vi vært for mye bekymret og problemfokuserte? Når vi spør barna våre om hvordan de har hatt det på skolen i dag – er det en invitasjon til å fortelle om de gode opplevelsene de har hatt? Eller er det for å avdekke om de har opplevd noe vondt? Jeg vet med meg selv at det i størst grad har vært det siste. Det har vært min store frykt. Og det gode har jeg selvfølgelig gledet meg over, men jeg har ikke gitt det like mye oppmerksomhet. Det angrer jeg på.

Jeg stiller meg spørsmålet om vi har klart å gi de unge riktig verktøy til å mestre voksenlivet. De verktøy vi selv har hatt fungerte kanskje i vår tid. Men mye har endret seg siden da. Og da tenker jeg først og fremst på sosiale medier. Der vi hadde vår klasse, vår skole, samt NRK og TV2 og kioskmagasiner å sammenligne oss med, der har de unge hele verden rett foran nesa si. Klart man taper når man sammenligner seg med hele verden.

Og vi hadde minimalt med press sammenlignet med dagens unge. Det holdt å være god i noe. For ja, det var de som tapte da også. Mobbing og utenforskap har vel alltid eksistert. Men presset var mindre. Og posisjonen i ungdomsmiljøet var mindre flyktig. I dag virker det som det skal mindre til for å bli «kastet ut» av gjengen. Man blir oftere veid og funnet for lett (eller tung). Boksen for «akseptert» er blitt trangere.

Vi er bekymret for hvor barna ferdes ute i nærmiljøet. De kan bli påkjørt eller kanskje komme ut for potensielle voldtektsmenn. På internett derimot, slipper vi dem fri. De navigerer enkelt i både åpne og lukkede nettverk. Og vi vanlige foreldre har liten innsikt. Mange av oss har verken kunnskap eller tid til å følge med hva de gjør på nettet. Men vi vet at vi ikke kan beskytte dem særlig godt. Dette er et paradoks.

Å finne et svar på hvorfor spesielt unge er mer sykemeldte er ikke en enkel sak. Men jeg vil ikke akseptere å kalle en generasjon for lat. Verdens utvikling, vårt samfunn og livet i familiene danner sammen grunnlag for den kommende generasjonen. I stedet for å plassere skyld tror jeg vi må lytte til de som har skoene på, både de unge, familiene og de som jobber på de unges arena. Hva trenger ungdommene for å være bedre rustet til å leve ut sitt potensial? Hva trenger vi rundt dem for å gi dem et best mulig utgangspunkt?

Arbeidslivet skal absolutt jobbe for å være et godt sted for flest mulig. Hva trenger arbeidslivet for å klare det? Jeg tror faktisk ikke Norge generelt har et så dårlig arbeidsliv. I enkelte sektorer er likevel forholdene krevende. Kan det være at sykefraværet i Norge er så høyt nettopp fordi så mange er i arbeid, med de helse- og sosiale utfordringene vi har? At alternativet hadde vært en mye større arbeidsledighet?

Samfunnet har en stor utfordring, både i formelle strukturer som skole, helse og sosioøkonomiske forskjeller. Også den kulturen vi alle er med og skaper byr på utfordringer. Jeg tror individualismen har fått for mye plass. «It takes a village to raise a kid», heter det. Landsbyen er vi på god vei til å miste.

Som aktører i samfunnet, i våre ulike nettverk og i våre nære familier, er vi nødt til å foreta valg. Vi må kanskje endre kurs. Endring er smertefullt. Endring tar tid. Endring er krevende arbeid. Men er vi ikke villige til det, kan vi heller ikke klage. Vi kan ikke fortsette å gjøre mer av det samme og forvente et annet resultat.

Jeg håper og tror at jeg selv er villig til å bidra til å endre kurs.