Sosionom og pårørende (Fontene kjenner forfatterens identitet)

Jeg har store problemer med å forstå den manglende kompetansen jeg ofte ser skinne gjennom hos helsepersonell og andre i hjelpeapparatet. Min mann var hos legen for egen del her om dagen, og fikk spørsmålet: «Hvor lenge har din datter hatt et rusproblem?»

Handler spørsmålet om hvorvidt hennes atferd har påvirket vår helse negativt? Vår datter er stabil i forhold til rus. Hun får riktignok medisiner fra fastlege som bidrar til dette. Medisinene gjør at hun kan fungere i jobb, og at funksjonsnivået er tilfredsstillende. Hun har de siste tre-fire årene og fram til i vår fulgt behandling i TSB (tverrfaglig spesialisert rusbehandling).

Nå venter hun tålmodig på den store innsatsen hun skal gjøre når hun endelig har fått tilbud om traumebehandling i psykisk helsevern. TSB og psykisk helsevern er to store instanser som dessverre ikke henger sammen. Den største belastningen knyttet til rus er for tiden den stigmatiseringen og de holdningene vi til stadighet møter. Dette være seg på apoteket, offentlige kontorer, fra helsepersonell, og fra enkeltpersoner.

Legen spør ikke her om hvor lenge vår datter har vært plaget med traumene sine og hvordan disse påvirker hennes liv og oss som står henne nær. Er ikke dette relevant? Å være pårørende til en med posttraumatisk stresslidelse kan være utfordrende. Det er så uhyre vondt å vite, og å være vitne til, hva hun sliter med. Det har tatt tid å forstå atferd og symptomtrykk. Dette til tross for at jeg gjennom min yrkeskarriere trodde jeg hadde en del kunnskap på området. Å vite at barnet ditt, som du skulle ha beskyttet, har vært utsatt for ekstreme påkjenninger i form av overgrep og vold er en stor sorg.

Belastningen på oss som pårørende blir ikke mindre når vi ser fordommene hun blir møtt med og den manglende forståelsen for hva som er det egentlige problemet. Ingen spør om hvordan hun greide å skjule overgrepene. Rusen har mange funksjoner!

Som både pårørende og fagperson har jeg til tider ulike hatter på. Skulle jeg mot formodning ha på min profesjonelle hatt i møte med hjelpeapparatet eller andre, faller ikke dette nødvendigvis i god jord. Jeg har arbeidet i rusfeltet i over 20 år, og de siste 10 årene i mellomleder- og rådgivende stillinger. Dette betyr at jeg ikke alltid kjøper de krav og henstillinger som kommer fra velmenende hjelpere. Jeg stiller ofte spørsmål som det kan være vanskelig å svare på dersom man ikke er trygg i sitt yrke. Trygg på det viset at man noen ganger kan tillate seg å tenke utenfor boksen og ha individet i fokus.

Mine kritiske spørsmål og mitt engasjement for min datters ve og vel kan defineres på flere måter har jeg etter hvert forstått: «Mor er hysterisk, mor tar ikke veiledning, mor skiller ikke på ulike roller, mor forstår ikke hva dette handler om, mor er medavhengig, mor mister gangsynet, mor gjør for mye». Min kompetanse er også trukket i tvil, i og med at jeg ikke avdekket at min datter ruset seg i tenårene. Listen er lang.

Min datter derimot takker meg for livet. Hun er tydelig på at hun ikke hadde vært der hun er i dag, dersom jeg ikke hadde gått i krigen sammen med henne. Det er slik det oppleves. En evig kamp for å bli møtt på en respektfull måte, for å få riktig behandling, for å få forståelse for ulike symptomtrykk, og for å unngå til stadighet å bli utsatt for den evige mistanken om at det finnes en skjult agenda knyttet til rus, i alt man foretar seg. Som mor og pårørende er jeg sliten, og det begynner å sette seg i kroppen. Jeg har havnet på den andre siden i kampen mot systemer som er satt til å hjelpe.

Slik jeg ser det, ligger en stor del av utfordringene hos systemene som i utgangspunktet skal være til hjelp. Som en annen pårørende, Ane Ramm, viser til i boka Jeg skal passe på deg, kan jeg dessverre kjenne meg igjen i at den hjelpen som ofte tilbys kan oppleves å virke mot sin hensikt. En konsekvens av dette er at den det gjelder opplever at problemene heller blir større. I tillegg eksisterer det holdninger og definerte sannheter på et felt de fleste synes å ha en mening om, som over hode ikke er forankret i kunnskap og forskning.

Jeg vil presisere at det finnes engler der ute. Vi har stort sett erfart at god hjelp er personavhengig. Dette har medført at vi nå håndplukker det laget min datter har behov for å ha rundt seg. Vi unngår store systemer dersom vi kan. Store systemer kan føre til forhøyet symptomtrykk og lavere funksjonsnivå. I praksis betyr dette at vi unngår Nav så langt det lar seg gjøre. Det koster oss en god del kroner. Ikke alle har mulighet til dette. Vi unngår også behandlingsinstitusjoner som har for stort fokus på rus, da dette overskygger behovet for riktig tilnærming og forståelse for psykisk helse. Vi har nå engasjert privatpraktiserende psykolog med god kompetanse på rus som en destruktiv mestringsstrategi. Dette er også en dyr tjeneste. Ikke alle har mulighet til dette heller.

Som utdannet sosionom og ihuga tilhenger av gode offentlige tjenester, er disse valgene en fallitterklæring, og erkjennelsen i seg selv oppleves som nok en belastning.

Så svaret på spørsmålet blir da: «Spør heller om hvor lenge min datter har slitt med traumene sine, og om familien har opplevd den støtte og hjelp vi trenger». Du vil ikke like svaret, men dette er vår virkelighet. Ja, det påvirker oss, og det sliter på hele familien å se at den vi er mest glad, som har alvorlige traumer hun skal håndtere, i tillegg også må streve mer enn det som strengt tatt er nødvendig.

Vår datter er for øvrig den sterkeste og tøffeste jenta vi kjenner!