Pernille Borud og Kirsten Kolstad Kvalø, rådgiver og seniorrådgiver i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

De mange fellelsene av Norge i barnevernssaker i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har skapt overskrifter, og norsk barnevern er blitt møtt med internasjonale demonstrasjoner.

Nasjonalt er både barnevernet og EMD kritisert, EMD særlig for å ikke ta godt nok hensyn til barnet.

Langt mindre dekning har det fått når EMD frifinner norske myndigheter. I år har EMD publisert 20 avvisningsavgjørelser i barnevernssaker mot Norge, saker som klart ikke kunne føre fram. Dette har altså vært tilfelle for alle disse sakene domstolen har behandlet i år.

Hvorfor må vi vite hva EMDs siste praksis sier? For det første for å sikre at barn som trenger hjelp fra barnevernet, får det. For det andre for å nyansere bildet av norsk barnevern.

Kjernen i kritikken fra EMD

En storkammerdom fra EMD i 2019 var startskuddet for et historisk høyt antall domfellelser av Norge i den europeiske domstolen. I dommen, og mange påfølgende, ble Norge felt for å ha krenket retten til familieliv. EMD kritiserte Norge særlig for å fastsette samvær basert på en standard, og ikke begrunne adopsjon godt nok.

Kjernen i EMDs kritikk er at Norge har vært for dårlig på å ivareta målet om at barn og foreldre skal gjenforenes. Domstolen har kritisert at man på et tidlig stadium har gått bort fra dette målet uten å begrunne det godt nok, i kombinasjon med restriktivt samvær.

Det er bra at EMD har tatt tak i en praksis med automatisk lavt samvær fordi man antar at en fosterhjemsplassering blir langvarig.

Kursjustering godtatt av EMD?

Høyesterett vurderte betydningen av dommene fra EMD i mars 2020, og staket ut en justert kurs. Avvisningsavgjørelsene EMD har truffet i år, handler om saker som helt eller delvis ble avgjort i Norge etter denne kursjusteringen. Slik bildet ser ut nå, er det flere saker der EMD har kommet til at Norge ikke har brutt menneskerettighetene i barnevernssaken, enn det er dommer som feller Norge.

Dette kan tyde på at EMD godtar den endringen som er skjedd i norsk barnevernspraksis, selv om siste ord ikke er sagt.

EMD godtar lite samvær

Flere av de nyeste EMD-avgjørelsene handler om samvær. Dette spørsmålet er interessant, fordi det i noen av EMDs tidligere domfellelser mot Norge kan se ut som at domstolen etablerer et slags minstenivå for hvor ofte foreldre og barn skal ha samvær med hverandre. Tatt på ordet skulle det ifølge EMD ikke gå uker eller måneder mellom samværene hvis gjenforeningsmålet skal ivaretas.

Høyesterett tolket imidlertid dette som at det skal gis så mye samvær som mulig uten å tilsidesette hensynet til barnets beste – og ikke som et absolutt minstenivå.

I flere av de siste avgjørelsene godtar EMD svært begrenset samvær på helt ned til to ganger i året. Dette er altså nytt. Tidligere har domstolen gitt uttrykk for at et så begrenset samvær normalt ikke er nok for å opprettholde gjenforeningsmålet.

Myndighetene har ifølge EMD nå gjort gode avveininger av barnets interesser opp mot gjenforeningsmålet og de biologiske foreldrenes interesser. Ifølge EMD er det disse avveiningene og konkrete begrunnelsene som skiller avgjørelsene fra saker der Norge er blitt felt.

Et annet trekk er at EMD i større grad enn før fremhever barnets syn på saken.

For kategorisk lesning kan gå ut over barnet

Utviklingen de siste årene viser færre omsorgsovertakelser, og beslutninger om mer samvær. Betydelige endringer på kort tid kan ifølge Bufdir gi grunn til bekymring. Vi skal ikke uttale oss bastant om årsakene her, men vi mener en for kategorisk lesning av de fellende dommene innebærer en risiko for overforsiktighet med hensyn til ikke å krenke foreldrenes rettigheter. Det kan gå på bekostning av barnet.

Det er avgjørende at EMDs praksis ikke tas til inntekt for mer enn det den gjelder. Den kan ikke føre til handlingslammelse.

Fra NIMs side vil vi derfor være tydelige på to ting:

For det første vurderer EMD sjelden statenes avveining av behovet for omsorgsovertakelse.

For det andre krever EMD ikke nødvendigvis mye samvær, selv om barnet i utgangspunktet skal tilbake til foreldrene. Det sentrale er konkrete vurderinger.

Forståelsen om hva EMD har sagt og ikke, må nå ut til beslutningstakerne i barnevernssaker.

Vi har tidligere advart mot risikoen for å havne i motsatt grøft: At dommene fra EMD ses på som en generell gjennomgang av barnevernet, og at tiltak går på bekostning av barnet. Vi mener de siste avvisningsavgjørelsene fra EMD viser at domstolen ikke dytter oss i den retningen.